Veileder for vare- og tjenesteprodusenter

Veilederen gir ikke en utfyllende gjennomgang av kravene i forskrift om IK-Akvakultur, men henviser til denne der det er hensiktsmessig. Forskrift om IK-Akvakultur gjelder for alle virksomheter som omfattes av akvakulturloven, herunder vare- og tjenesteprodusenter. Forskrift om IK-Akvakultur skal sikre at det gjennomføres et systematisk styrings- og forbedringsarbeid slik at krav fastsatt i eller i medhold av akvakulturlovgivningen blir oppfylt. Det er derfor viktig at vare- og tjenesteprodusenter er godt kjent med denne forskriften.

Der det ikke er veiledningstekst, anses forskriftsteksten som tilstrekkelig.

Veilederen oppdateres ved behov.

Vare- og tjenesteprodusenter til akvakulturnæringen skal utføre sine oppdrag og tjenester på en miljømessig forsvarlig måte. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre forsvarlig gjennomføring av aktiviteter utført av vare- og tjenesteprodusenter.

Innretninger og utstyr som nyttes til aktiviteter som omfattes av denne lov skal være forsvarlig utformet, ha forsvarlige egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet.

Departementet kan gi forskrift om krav til tilvirkning, bruk og egenskaper ved innretninger og utstyr som nevnt i annet ledd, herunder fastsette godkjennings- og sertifiseringsordninger.

Det følger av akvakulturloven § 12 første ledd at vare- og tjenesteprodusenter til akvakulturnæringen skal utføre sine oppdrag og tjenester på en «miljømessig forsvarlig måte». Bestemmelsen skal blant annet forebygge faren for rømming av akvakulturorganismer.

Utrykket «vare- og tjenesteprodusenter» omfatter alle former for underleverandører til akvakulturnæringen, både produsenter og leverandører av utstyr og tjenester. Det er ikke nødvendig at leverandøren leverer en fysisk vare for å være omfattet. Typiske vare- og tjenesteprodusenter er virksomheter som leverer tjenester utført av brønnbåt eller servicebåt, notinspeksjons- og notvasketjenester, slakteri, utstyrsleverandører, verkstedtjenester, fôrbåter, produktsertifiseringsorganer mv.

Innholdet i begrepet «miljømessig forsvarlig» endrer seg i takt med faglig utvikling og det kunnskapsgrunnlaget som til enhver tid er tilgjengelig. Hva som er «forsvarlig» vil være avhengig av hvilke aktiviteter vare- og tjenesteprodusenten utfører. Driftsoperasjoner som innebærer høy risiko for uakseptable miljøkonsekvenser, vil kreve høy aktsomhet.

Andre ledd regulerer at innretninger og utstyr som nyttes i aktiviteter som omfattes av loven skal være forsvarlig utformet, ha forsvarlige egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet. Med «innretninger og utstyr» menes alle installasjoner, innretninger og gjenstander som brukes i akvakultur. Utstyr omfatter komponenter satt i system, for eksempel et oppdrettsanlegg, samt de enkelte deler av slike systemer, herunder merder, forankring mv. Videre vil alle fartøyer som anvendes i tilknytning til akvakultur omfattes. Eksempler på dette er fôrbåter og brønnbåter. Også løse gjenstander som brukes i driften vil være å anse som utstyr. Bestemmelsen gjelder for aktiviteter som omfattes av akvakulturloven. Bestemmelsen setter dermed krav til både innretninger og utstyr som anvendes i selve akvakulturproduksjonen og til innretninger og utstyr som anvendes i vare- og tjenesteproduksjon til akvakultur jf. § 2 annet ledd. Eksempler på dette siste kan være utstyr som blir brukt av leverandører av brønnbåt- og dykkertjenester.

Forskriften skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten.

Formålet er også å fremme god helse hos akvakulturdyr og ivareta god velferd hos fisk.

Forskriften gjelder for norsk landterritorium og territorialfarvann, på kontinentalsokkelen og i Norges økonomiske sone.

Forskriften retter seg mot enhver som har eller plikter å ha akvakulturtillatelse etter lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) § 4, jf. § 2 og § 5, og mot vare- og tjenesteprodusenter til akvakulturnæringen som gjennomfører aktiviteter etter lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) § 12 jf. § 2. Forskriften retter seg videre mot enhver som er eller plikter å være registrert, eller har eller plikter å ha godkjenning etter forskrift 17. juni 2008 nr. 823 om etablering og utvidelse av akvakulturanlegg, zoobutikker m.m. § 4 eller § 5, eller dyrehelseforskriften 6. april 2022 nr. 631 og akvabiosikkerhetsforskriften 5. april 2022 nr. 624. § 18 gjelder for enhver person og ethvert skip og fartøy, samt annen innretning som kan navigeres, unntatt hvor ferdselen finner sted som en del av driften av akvakulturanlegget

Forskriften omfatter også aktiviteter i tilknytning til drift av akvakulturanlegg gjennomført av vare- og tjenesteprodusenter, og reguleres av kapittel 1. I tillegg gjelder følgende bestemmelser § 5 fjerde ledd, § 6 første ledd, § 7 femte ledd, § 10 tredje ledd, § 15c, § 37 første, andre, sjette og syvende ledd og § 38.

I denne forskriften menes med:

a. Akvakultur: produksjon av akvatiske organismer. Som produksjon regnes ethvert tiltak for å påvirke akvatiske organismers vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet.

b. Akvakulturanlegg: enhver lokalitet, fysisk avgrenset område eller installasjon som drives av et akvakulturforetak der akvakulturdyr oppdrettes, med unntak av de lokaliteter, områder eller installasjoner der ville akvatiske dyr er høstet eller fanget med tanke på konsum, holdes midlertidig uten å fôres i påvente av å bli slaktet. Med akvakulturforetak menes her ethvert privat eller offentlig foretak, ideelt eller ikke, som utøver en hvilken som helst virksomhet i forbindelse med oppdrett, hold eller dyrking av akvakulturdyr.

c. Akvakulturdyr: vannlevende dyr, inkludert kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier, unntatt sjøpattedyr, som kommer fra eller er ment for akvakulturanlegg.

d. Akvariedyr: alle kjeveløse fisk (urfisk) som tilhører overklassen Agnatha, bruskfisk og beinfisk som tilhører klassene Chondrichthyes og Osteichthyes, bløtdyr som tilhører rekken Mollusca og krepsdyr som tilhører underrekken Crustacea som holdes, oppdrettes eller omsettes utelukkende for prydformål.

e. Anadrom fisk: fisk som vandrer mellom sjøvann og ferskvann og som er avhengig av ferskvann for å reprodusere seg.

f. Akvakulturtillatelse: tillatelse gitt i medhold av akvakulturloven, som ved registrering i akvakulturregisteret gir rett til bestemt type produksjon av bestemt art, i bestemt omfang på en eller flere bestemte lokaliteter.

g. Biomasse: den til enhver tid stående mengde av levende fisk (målt i kg eller tonn).

h. Bløtdyr: leddsnegler, snegler, muslinger, blekkspruter og sjøtenner.

i. Ferskvannsfisk: fisk som lever hele livet i ferskvann.

j. Forøket dødelighet: dødelighet som er signifikant høyere enn hva som anses normalt for akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr under rådende forhold.

k. Installasjon: innretning der akvakulturdyr kan fôres, behandles, eller oppbevares, inkludert fortøyninger. En installasjon kan bestå av flere produksjonsenheter.

l. Installasjon for fritidsfiske: dammer eller andre installasjoner der populasjonen opprettholdes kun med tanke på fritidsfiske ved utsett av akvakulturdyr.

m. Krepsdyr: alle krepsdyr, herunder hummer og krabbe.

n. Kultiveringsfisk: anadrom fisk eller ferskvannsfisk som produseres med sikte på senere utsetting i naturen med unntak av havbeite.

o. Lokalitet: geografisk avgrenset område enten på land eller i vann for akvakultur.

p. Lukkede produksjonsenheter: Produksjonsenheter som er avhengig av vanninntak og avløp.

q. Marin fisk: fisk som lever hele livet i sjøvann.

r. Matfisk: fisk som produseres med sikte på slakting til konsum og som ikke kommer inn under definisjonene av settefisk eller stamfisk.

s. Pigghuder: sjøliljer, sjøstjerner, slangestjerner, sjøpiggsvin og sjøpølser.

t. Produksjonsenhet: innhegning, merd, kar, dam, bur, poser, avstengning og lignende.

u. Rensefisk: fisk som er ment for eller brukes til å redusere antall parasitter på fisk i akvakulturanlegg.

v. Samdrift: driftsform der to eller flere innehavere av akvakulturtillatelse har akvakulturdyrene i sameie på samme lokalitet.

w. Samlokalisering: driftsform der to eller flere innehavere av akvakulturtillatelse har akvakulturdyr på samme lokalitet, uten at akvakulturdyrene er i sameie.

x. Settefisk: rogn og fisk som produseres med sikte på overføring til andre lokaliteter eller annen type produksjon. Fisk som er planlagt flyttet i medhold av godkjent driftsplan etter § 40 anses ikke som settefisk.

y. Stamfisk: fisk som skal strykes eller reproduseres på annen måte.

z. Vassdrag: alt stillestående eller rennende overflatevann med årssikker vannføring, med tilhørende bunn og bredder inntil høyeste flomvannstand, inkludert hoved- og sidevassdrag med tilhørende nedslagsfelt.

æ. Vannkvalitet: vannmiljøets egnethet ut fra fiskenes behov, herunder vannets kjemiske (oksygen, karbondioksid, totalammonium nitrogen, jern, aluminium m.m.), fysikalske (temperatur, turbiditet, salinitet og strømsetting) og hygieniske (forurensende stoffer som fôrrester, avføring og begroing) kvalitet.

Gjennomføringen av aktivitet i tilknytning til driften skal være teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig.

Bestemmelsen skal sikre at gjennomføring av aktiviteter utført av vare- og tjenesteprodusenter, i tilknytning til driften, er teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig. Bestemmelsen er en presisering av akvakulturloven § 12.

Hva som er forsvarlig i det enkelte tilfellet, må avgjøres konkret og vil kunne endre seg i takt med faglig utvikling og kunnskap. Det er av relevans hvilke aktiviteter som utføres av vare- eller tjenesteprodusenten. Aktsomhetskravet skjerpes ved driftsoperasjoner som innebærer høy risiko for uakseptable miljøkonsekvenser. Eksempler er aktiviteter med risiko for rømming og risiko for annen miljøskade, herunder utslipp av legemidler. Kunnskap om risikoforhold og miljøeffekter er nødvendig.

Teknisk forsvarlig gjennomføring av aktivitet i tilknytningen til driften, forutsetter at innretninger og utstyr som benyttes i aktiviteten er forsvarlig utformet, har forsvarlig egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet, jf. akvakulturloven § 12 annet ledd.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med forskrift om IK-Akvakultur. Etter § 5 tredje ledd bokstav f, skal aktøren ha kartlagt og risikovurdert hvilke situasjoner som kan medføre at gjennomføring av aktiviteten ikke er forsvarlig. Videre må aktøren ha utarbeidet planer og tiltak for å redusere risikoen for at slike situasjoner oppstår. Dette bør gjøres sammen med det personellet som deltar i aktiviteten. Dersom nytt utstyr for eksempel tas i bruk, må ny risikovurdering utarbeides.

Enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av denne forskriften, skal ha nødvendig faglig kompetanse for slik aktivitet. Ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming skal det sikres at det er tilstrekkelig med personell med nødvendig faglig kompetanse for å hindre, oppdage og begrense rømming av fisk.

Innledning

Bestemmelsen inneholder krav til kompetanse, og gjelder for både oppdretter og vare- og tjenesteprodusenter. Bestemmelsen er todelt og inneholder et generelt krav til nødvendig faglig kompetanse for aktiviteten som gjennomføres, samt nødvendig faglig kompetanse i rømmingssikring (hindre, oppdage og begrense rømming av fisk), ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming. For å sikre at kompetansekravet overholdes er det viktig at vare- og tjenesteprodusenten har rutiner som sørger for dette,
jf. IK-Akvakultur § 5 tredje ledd bokstav g. Vare- og tjenesteprodusenten må også dokumentere skriftlig at kompetansekravet er oppfylt, jf. forskrift om IK-Akvakultur § 5 siste ledd.

Krav til nødvendig faglig kompetanse

Bestemmelsens første setning innebærer at alle som deltar i aktiviteter som omfattes av akvakulturdriftsforskriften, skal ha nødvendig faglig kompetanse for å kunne utføre sine oppdrag og tjenester på en miljømessig forsvarlig måte. Dette vil blant annet være aktuelt under aktiviteter med risiko for rømming, og ved utslipp av legemidler. Kravet vil eksempelvis gjelde for leverandører av brønnbåttjenester, notinspeksjonstjenester, tjenester utført av servicebåter, notvaskingstjenester, dykkerselskap og en rekke andre virksomheter med personell som gjør en jobb i tilknytning til drift av akvakulturanlegg.

Virksomheter som utfører oppdrag og tjenester i tilknytning til drift av akvakulturanlegg må hver for seg påse at personell som utfører jobben har nødvendig faglig kompetanse innenfor sitt ansvarsområde og for jobben de utfører eller deltar i. 

Krav til kompetanse i rømmingssikring

Bestemmelsens andre setning oppstiller krav om nødvendig faglig kompetanse i rømmingssikring, ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming. Kravet vil eksempelvis gjøre seg gjeldene for en servicebåt, brønnbåt eller andre som deltar i en avlusningsoperasjon, eller andre aktiviteter med rømmingsrisiko. Kravet innebærer ikke nødvendigvis at vare- og tjenesteprodusent må ha personell med nødvendig faglig kompetanse i rømmingssikring, men de må likevel påse at aktiviteten gjennomføres med tilstrekkelig personell som oppfyller kompetansekravet. Vare- og tjenesteprodusenten må likevel være påpasselig i arbeidet sitt for å hindre at fisk rømmer, jf. akvakulturdriftsforskriften § 37 første ledd. Virksomheten må også sikre at aktiviteten de utfører i tilknytning til drift av akvakulturanlegg er teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig, jf. akvakulturdriftsforskriften § 5 fjerde ledd.

Merk at dersom oppdretter ikke deltar med tilstrekkelig personell som har nødvendig faglig kompetanse i rømmingssikring, må vare- og tjenesteprodusent selv ha denne kompetansen for å kunne gjøre jobben.

Kompetanse er mer enn utdanning

Faglig kompetanse blir utviklet gjennom både formell utdanning, opplæring og erfaring. At en person har faglige kvalifikasjoner, i form av formell utdanning eller godkjenning, vil ikke automatisk bety at vedkommende har den nødvendige faglige kompetansen til å delta i aktiviteten. Nærings- og fiskeridepartementet har definert kompetanse som «de samlede kunnskapene, ferdighetene, evnene og holdningene som gjør det mulig å utføre aktuelle oppgaver i samsvar med definerte krav og mål.»

Personellet må være faglig oppdatert

Kompetansekravet innebærer også en plikt til at faglig kompetanse kontinuerlig må oppdateres for at personellet til enhver tid har nødvendig kompetanse for å kunne gjennomføre aktivitetene. Det er et særlig behov for dette i en næring som er i rask teknologisk og operasjonell utvikling.

Vare- og tjenesteprodusenter skal til enhver tid ha en oppdatert beredskapsplan over hvordan rømming kan oppdages og begrenses, herunder risikoreduserende tiltak ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming.

Bestemmelsen innebærer at vare- og tjenesteprodusenter har en selvstendig plikt til å ha en beredskapsplan som er egnet til å forebygge og begrense rømming. Beredskapsplanen må inneholde en oversikt over hvilke prosedyrer den enkelte virksomhet vil sette i verk ved rømming eller mistanke om rømming av fisk. Det forutsettes at planen utarbeides med tanke på at tiltakene skal fungere best mulig ut ifra den konkrete situasjonen.

Beredskapsplanen må sees i sammenheng med kravene i forskriftens § 37, og er dermed en oppfølging av risikovurderingen som må gjøres for å minimalisere risikoen for rømming. Gjennom risikovurdering identifiseres risikoreduserende og skadeforebyggende tiltak, samt kontrolltiltak for å oppdage en eventuell rømming så raskt som mulig. Beredskapsplanen må også sees i sammenheng med kravene i akvakulturloven § 12, og forskriftens §§ 5, 6 og 38. Risikovurderinger og regelverkskrav danner dermed grunnlaget for utarbeidelse av beredskapsplanen.

Det er laget en beredskapsveileder for oppdretter. Denne inneholder nyttig informasjon som vare- og tjenesteprodusenter kan bruke i utarbeidelse av egen beredskapsveileder. Se veileder her.

Merk at dersom det oppstår en rømmingssituasjon er det viktig at vare- og tjenesteprodusenten melder fra til oppdretter, jf. § 38 annet ledd, slik at gjenfangst kan iverksettes. Dette kravet må sees i sammenheng med IK-Akvakultur § 5 tredje ledd bokstav g, som krever at virksomheten har iverksatt rutiner for meldeplikt. Se veiledning til § 38.

  Vare- og tjenesteprodusenter skal føre driftsjournal ved gjennomføring av aktiviteter i tilknytning til drift av akvakulturanlegg. Driftsjournalen skal være tilgjengelig for tilsynsmyndighetene i fire år og skal minst inneholde oppdaterte opplysninger om:

a.  innehaver av akvakulturtillatelse og lokalitet,

b.  tid og sted, inkludert eventuell reiserute for aktivitet, og

c.  type aktivitet og hvordan den ble gjennomført

Bestemmelsen innebærer at vare- og tjenesteprodusenter skal føre driftsjournal ved gjennomføring av aktiviteter i tilknytning til drift av akvakulturanlegget, jf. akvakulturloven §§ 12 og 24. Driftsjournalen skal være tilgjengelig for Fiskeridirektoratet i fire år.

Driftsjournalen skal som minimum inneholde opplysninger om når, hvor, hvordan og hvilke aktiviteter som er gjennomført. Aktiviteter i tilknytning til akvakulturanlegget inkluderer også aktiviteter som transport av fisk mellom anlegg og tømming av badebehandlingsvann borte fra anlegget.

Bestemmelsen stiller ingen formkrav til driftsjournalen. Det sentrale er imidlertid at opplysningene som fremgår av bokstav a-c dokumenteres, og at de er tilgjengelig for Fiskeridirektoratet i fire år. Dette kravet må sees i sammenheng med forskrift om IK-Akvakultur § 5 tredje ledd bokstav g, som krever at vare- og tjenesteprodusenten skal ha rutiner for å sikre dette.

Ved utslipp av legemidler og andre kjemikalier skal det vises særlig aktsomhet for å unngå uakseptable effekter på det omkringliggende miljø.

Det skal foreligge en risikovurdering av de lokale forhold som har betydning for spredningen av legemidler ved utslipp i det omkringliggende miljø, og en beskrivelse av arter i området som kan påvirkes negativt av slike stoffer. Dette gjelder både når legemidler slippes ut ved anlegget og når tømming skjer andre steder enn ved akvakulturanlegget.

Vann som er tilsatt legemidler for behandling av akvakulturdyr, kan ikke tømmes til sjø nærmere enn 500 meter fra rekefelt og/eller gytefelt, jf. de felt som til enhver tid vises i Fiskeridirektoratets nettbaserte kartverktøy.

Når badebehandlingsvann tilsatt legemidler tømmes andre steder enn ved akvakulturanlegget, skal tømmingen skje mens fartøyet er i fart. Opplysninger om tidspunkt, geografisk posisjon, hvilken lokalitet og hvilket legemiddel tømmingen gjelder skal meldes til Fiskeridirektoratet. Melding om tømming skal sendes inn på den måten tilsynsmyndigheten bestemmer.

Innledning:

Når badebehandlingsvann tilsatt legemidler skal tømmes omfattes denne aktiviteten av flere regelverk. Fiskeridirektoratet har derfor laget en egen veileder om dette i samarbeid med Miljødirektoratet og Mattilsynet.

Nærmere om regulering av tømming og utslipp av legemidler etter akvakulturregelverket

Når brønnbåter eller andre vare- og tjenesteprodusenter foretar tømming eller utslipp av badebehandlingsvann tilsatt legemidler, omfattes denne aktiviteten av både akvakulturdriftsforskriften og forskrift om IK-Akvakultur.

Etter akvakulturdriftsforskriften § 15c. skal det vises særlig aktsomhet for å unngå uakseptable effekter på det omkringliggende miljø. Dette funksjonskravet gjelder alle aktiviteter i tilknytning til drift av akvakulturanlegg som innebærer utslipp av legemidler og kjemikalier. Videre er det fastsatt vilkår (detaljkrav) som gjelder tømming og utslipp av legemidler ved reke- og gytefelt, og disse forbudssonene fungerer som minimumskrav. Om et utslipp av badebehandlingsvann tilsatt legemidler vil medføre skade på naturmangfoldet, vil avhenge av flere faktorer. For det nærmere innholdet i hva som representerer uakseptable effekter, og hvilke vurderinger som må gjøres før tømming av badebehandlingsvann, se egen veileder om dette.

Etter bestemmelsen skal det foreligge en risikovurdering av de lokale forhold som har betydning for spredningen av legemidler ved behandling av akvakulturdyr i det omkringliggende miljø. Risikovurderingen skal også inneholde en beskrivelse av arter i området som kan påvirkes negativt av slike stoffer.

Brønnbåter og andre vare- og tjenesteprodusenter skal gjennomføre risikovurdering i forbindelse med planlegging av tømming og utslipp av badebehandlingsvann tilsatt legemidler. Virksomheten skal kartlegge de ulike farene og problemene med utslipp av legemidler i området hvor det planlegges tømming, og på den måten vurdere hvilke risikoer som er forbundet med spredning av legemidler. Fiskeridirektoratets forventninger til hva som bør inngå i risikovurderinger vil i hovedsak være de samme for vare- og tjenesteprodusenter som for innehaver, og vi viser til «Veileder for innehaver - Bruk og utslipp av legemidler ved behandling av akvakulturdyr» (pdf, 933.3 kB) for mer informasjon om krav til risikovurderinger.

Det har kommet nye løsninger for rensing av badebehandlingsvann tilsatt legemidler. Hvilke rensemetoder som eksisterer og effekten av disse er en problemstilling Fiskeridirektoratet utreder. Foreløpig foreligger det imidlertid ikke godkjente løsninger som sikrer at badebehandlingsvannet er tilstrekkelig renset. Kravene i akvakulturdriftsforskriften gjelder dermed i utgangspunktet selv om badebehandlingsvannet tilsatt legemidler har vært gjennom en renseprosess. Betydningen av eventuell rensing av badebehandlingsvann, og risikoer tilknyttet utslipp av badebehandlingsvann uten påkrevd rensegrad, må da inngå i risikovurderingen som skal gjøres i forkant av utslipp.

Videre må vare- og tjenesteprodusenter inneha nødvendig faglig kompetanse for å kunne utføre sine oppdrag og tjenester på en miljømessig forsvarlig måte jf. § 6 første ledd. Dette vil blant annet være aktuelt under arbeidsoperasjoner der badebehandlingsvann tilsatt legemidler tømmes ut.

Det er også krav til journalføring for vare- og tjenesteprodusenter i § 10 tredje ledd. Dette innebærer at brønnbåter skal føre driftsjournal når de deltar i arbeidsoperasjoner der badebehandlingsvann tilsatt legemidler tømmes ut.

For vare- og tjenesteprodusenter er det viktig å huske at det skal iverksettes rutiner som er egnet til å sikre at kravene som gjelder ved tømming av badebehandlingsvann overholdes, jf. IK-Akvakultur § 5 tredje ledd bokstav g.

Det skal utvises særlig aktsomhet for å hindre at fisk rømmer. Det skal videre sørges for at eventuell rømming oppdages raskest mulig og at rømmingen i størst mulig grad begrenses.

  Det skal gjennomføres risikovurdering med sikte på å minimalisere risikoen for rømming. Risikovurderingen skal danne grunnlag for systematiske tiltak.

Det er forbudt å slippe fisk ut fra installasjonen eller transportenheten til det omkringliggende miljø.

Sleping av produksjonsenheter med fisk er forbudt.

Bestemmelsens første, andre, sjette og syvende ledd er gjeldende for vare- og tjenesteprodusenter. Dette innebærer at både akvakulturvirksomheter, og vare- og tjenesteprodusenter har en selvstendig plikt til å følge kravene, og til å forebygge og begrense rømming.

Hindre, oppdage og begrense rømming

Første ledd stiller krav om at det skal utvises særlig aktsomhet for å hindre rømming av fisk. Dette innebærer at vare- og tjenesteprodusenter må være særlig påpasselig i arbeidet sitt, og gjøre det som er nødvendig for å hindre at fisk rømmer.  Videre skal det sørges for at eventuell rømming oppdages raskest mulig og at den i størst mulig grad begrenses. For vare- og tjenesteprodusenter må dette ses i sammenheng med akvakulturlovens § 12, og av bestemmelser listet opp i forskriften § 3 siste ledd. Spesielt viktig vil det være å se aktsomhetskravet i bestemmelsens første ledd i sammenheng med § 5 fjerde ledd, som gjelder krav om forsvarlig gjennomføring av aktivitet.

Risikovurdering og tiltak

Etter andre ledd skal vare- og tjenesteprodusenter gjennomføre risikovurdering med sikte på å minimalisere risikoen for rømming. For vare- og tjenesteprodusenter følger det av forskrift om IK-Akvakultur et krav om gjennomføring av risikovurderinger for å sikre at kravene i akvakulturlovgivningen overholdes, jf. § 5 tredje ledd bokstav f. Der forskrift om IK-akvakultur beskriver systemet som skal foreligge for risikovurderinger, inneholder akvakulturdriftsforskriften § 37 andre ledd en konkretisering av hva vare- og tjenesteprodusenter skal risikovurdere, dvs. risikoen for rømming. Det forventes at tilgjengelig kunnskap og erfaringer, som HI’s risikovurdering og Fiskeridirektoratets erfaringsbase, tas med i risikovurderingen.

Risikovurderingen skal danne grunnlag for vare- og tjenesteprodusentens systematiske tiltak. Tiltakene må være praktisk gjennomførbare og egnet til å redusere risikoen for rømming.  Etter forskrift om IK-Akvakultur § 5 første og siste ledd, skal risikovurderingen være skriftlig, og tilpasses virksomhetens art, aktivitet, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve kravene i akvakulturlovgivningen (f.eks. kravet om teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig gjennomføring av aktivitet, jf. akvakulturdriftsforskriften § 5 fjerde ledd). Dette innebærer eksempelvis at risikovurderingen må være et dynamisk dokument som oppdateres, tilpasses og endres alt etter hvilket utstyr som brukes, hva det brukes til og andre variasjoner i oppdragene.

Forbud mot å slippe ut fisk

Sjette ledd angir et forbud mot å slippe ut fisk til det omkringliggende miljø, fra installasjon eller transportenhet. Hva som menes med «installasjon» fremgår av forskriften § 4, hvor det er definert som «innretning der akvakulturdyr kan fôres, behandles, eller oppbevares, inkludert fortøyninger. En installasjon kan bestå av flere produksjonsenheter.» Hva som menes med «transportenhet» fremgår av forskrift om transport av akvakulturdyr § 3, hvor «transportenhet» er definert som transportutstyr eller transportmiddel.

For vare- og tjenesteprodusenter er det spesielt viktig at de er oppmerksomme på problemstillingen om utslipp av fisk til det omkringliggende miljø. Virksomheten må derfor ha gjennomført risikovurdering knyttet til hvilke aktiviteter som kan medføre risiko for utslipp av fisk, jf. § 37 annet ledd og IK-Akvakultur § 5 tredje ledd bokstav f. Videre må virksomheten iverksette rutiner som er egnet til å sikre at fisk ikke slippes ut til det omkringliggende miljø fra installasjon eller transportenhet, jf. IK-Akvakultur § 5 tredje ledd bokstav g.

I risikovurderingen knyttet til hvilke aktivitet som kan medføre risiko for utslipp av fisk, forventer vi at kjente farer og problemer er inntatt. Eksempler på kjente farer og problemer under utførelse av aktivitet er blant annet:

• Åpning av ventiler som fører til at fisk blir pumpet på sjøen.
• Vrenging av not med uoppdaget fisk.
• Resterende fisk i laste-/losseslange.

For ytterligere eksempler, se Fiskeridirektoratet sin erfaringsbase.

Forbud mot sleping av fisk

Etter syvende ledd følger et generelt forbud mot å slepe produksjonsenheter med fisk. Forbudet gjelder uavhengig av hvor sleping skal foregå, enten det er i sjø eller innsjø (ferskvann). Dette innebærer dermed at sleping er forbudt både innenfor en lokalitet og mellom lokaliteter. Hva som menes med «produksjonsenhet» følger av forskriften § 4, hvor det er definert som «innhegning, merd, kar, dam, bur, poser, avstengning og lignende». Forbudet gjelder bare dersom det er fisk i produksjonsenheten.

Det skal straks meldes fra til Fiskeridirektoratet dersom det er kjennskap til at fisk rømmer, eller når mistanke om rømming foreligger, uavhengig av om fisken har rømt fra egne eller andres produksjonsenheter eller installasjoner eller fra transportenheter. Meldingen skal sendes inn på den måten tilsynsmyndigheten bestemmer.

Vare- og tjenesteprodusenter skal i tillegg straks melde fra til innehaver av akvakulturtillatelse dersom det er kjennskap til at fisk rømmer, eller når mistanke om rømming foreligger.

Bestemmelsen skal medvirke til at rømming av fisk begrenses, og gjelder for enhver som omfattes av akvakulturdriftsforskriften. Meldeplikten gjelder derfor også for vare- og tjenesteprodusenter.

Etter bestemmelsens første ledd skal det straks meldes fra til Fiskeridirektoratet dersom det er kjennskap til at fisk rømmer, eller dersom det foreligger mistanke om rømming. Meldeplikten gjelder uavhengig av om fisken har rømt fra egne eller andre sine produksjonsenheter, installasjoner eller transportenheter. Hva som menes med «transportenhet» fremgår av forskrift om transport av akvakulturdyr § 3, hvor «transportenhet» er definert som transportutstyr eller transportmiddel. Dette innebærer at meldeplikten også gjelder ved rømming eller mistanke om rømming fra for eksempel båt eller bil.

Etter bestemmelsens annet ledd skal vare- og tjenesteprodusenter også straks melde fra til oppdretter.

Før oppstart av aktivitet, er det viktig at vare- og tjenesteprodusent planlegger og kommuniserer med oppdretter, slik at det ved eventuell rømming eller mistanke om rømming, kan gis tilstrekkelig informasjon til Fiskeridirektoratet. Dette må sees i sammenheng med oppdretters plikt til å sørge for at aktiviteter som kan medføre risiko for rømming, planlegges og gjennomføres med nødvendig kommunikasjon med vare- og tjenesteprodusenter, jf. akvakulturdriftsforskriften § 37a. Selv om dette i hovedsak er oppdretters ansvar, er det en klar plikt for vare- og tjenesteprodusenter å bidra i planlegging av aktivitet, samt sørge for at aktiviteten gjennomføres med nødvendig kommunikasjon. På denne måten vil vare- og tjenesteprodusenten ha fått de opplysningene som er nødvendig for at de raskt kan oppfylle sin meldeplikt etter § 38.

Melde straks

Dersom vare- og tjenesteprodusenten får kjennskap til at fisk rømmer, eller får mistanke om rømming, skal virksomheten straks sende inn rømmingsskjema til Fiskeridirektoratet, jf. første ledd. Bakgrunnen for dette er at Fiskeridirektoratet skal kunne følge opp saken, og vurdere iverksettelse av avbøtende tiltak så raskt som mulig. Videre er det avgjørende at Fiskeridirektoratet får melding straks, slik at det kan vurderes om eventuell fangst av rømt oppdrettsfisk kan knyttes til kjent kilde. Dersom det ikke er meldt fra straks, kan det gå ut over andre oppdrettere. En eventuell fangst av rømt oppdrettsfisk vil da kunne medføre at Fiskeridirektoratet må håndtere dette som rømming fra ukjent kilde. Dette vil utløse flere tiltak, som for eksempel at oppdrettere må gjennomføre ekstra kontroll av nøter. 

Etter annet ledd skal vare- og tjenesteprodusenten også straks melde fra til oppdretter. Da det er oppdretter som er forbeholdt plikten til å foreta gjenfangst av fisk, er det viktig at vare- og tjenesteprodusenten melder fra til oppdretter umiddelbart. Meldeplikten må også sees i sammenheng med akvakulturloven § 12, da det ikke vil være miljømessig forsvarlig om vare- og tjenesteprodusenten venter med å informere innehaver om rømming eller mistanke om rømming.

Lav terskel ved mistanke

Ulik praksis og tilnærming til når mistanke om rømming oppstår, kan tyde på at det er ulik forståelse av «mistanke». Fiskeridirektoratet legger til grunn at det skal være lav terskel for å melde fra om mistanke, og meldeplikten inntreffer dersom det har oppstått en situasjon som rent objektivt gir grunn til å tro at fisk kan ha rømt.

Den hyppigste direkte årsaken til rømming er hull i not, og det skal lite til for å utløse meldeplikten ved notskader. Ved observasjon av hull i not, som er stort nok til at den minste fisken i enheten kan komme seg ut, har virksomheten plikt til å melde fra. Det samme vil være tilfellet dersom noten kommer under vannlinjen slik at fisk kan rømme ut. For å kunne vurdere om fisk kan ha rømt, er det derfor sentralt at vare- og tjenesteprodusenter har kjennskap til fiskens størrelse.