Ny rapport: Pilotprosjekt for lokal fiskeriforvaltning

Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet har i årlige tildelingsbrev fra Nærings- og fiskeridepartementet fått i oppdrag å styrke innsatsen knyttet til lokale fiskebestander. Det er særlig etterspurt bedre kunnskap om gytefelt, oppvekstområder og bestandsutvikling, samt en tydeligere forankring i forvaltningsprinsippene i havressursloven.

En flertallsmerknad fra Stortinget ba om å etablere et pilotprosjekt ved bruk av fiskeriforskningsmidler. Resultatet ble prosjektet «Pilot regional ressursforvaltning», som ble gjennomført fra oktober 2021 til januar 2024. Andfjorden og Vågsfjorden – i grenselandet mellom Troms og Nordland – ble valgt som pilotområde.

Prosjektet er et samarbeid mellom Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, med mål om å sammenstille eksisterende kunnskap og teste nye metoder for innhenting av data om kystnære fiskerier og bestander. Det er innhentet både forskningsdata og erfaringsbasert kunnskap fra fiskere og turistfiskeanlegg.

Det er gjennomført høringsmøter regionalt for å sikre at både næringsaktører og andre interessenter har fått bidra med innspill. Dette arbeidet er nærmere beskrevet i delrapporten «Hvordan styrke forvaltningen av kystnære fiskebestander?» (2024), som også dokumenterer prosjektets metode og erfaringer.

Innhenting og bruk av kunnskap om slike bestander krever tett samspill mellom forskning og forvaltning. Datagrunnlaget i prosjektet varierer i kvalitet og omfang, og det skilles tydelig mellom hva som kan begrunnes vitenskapelig og hva som er nødvendige (og til dels midlertidige) forvaltningstiltak.

Rapporten foreslår konkrete forvaltningstiltak, både lokale og mer generelle. Disse skal nå sendes på høring. Det anbefales blant annet artsspesifikk ressursovervåking, og at Havforskningsinstituttets årlige kysttokt oppdaterer tidsserier for relevante arter.

Bruken av trål som prøvetakingsmetode er begrenset i fjordsystemenes topografi. Det bør derfor vurderes å bruke passive redskapstyper for å etablere mer representative tidsserier. Marine grunnkart blir også et viktig verktøy i fremtidig arealforvaltning, særlig for arter som er knyttet til spesifikke bunnsubstrat.

Norsk fiskeriforvaltning er internasjonalt særpreget gjennom det nære samarbeidet mellom forskning og forvaltning. Å bygge kunnskap fra geografisk avgrensede, oversiktlige områder kan være en fordel – også i møte med utfordringer knyttet til mer vidvandrende bestander.