Plast i havet

Plast og annet ikke-organisk materiale på avveie i havet er et globalt problem. Det utgjør en trussel mot det marine miljøet og dyreliv, og fremtiden for havet som matfat.

Marin forsøpling defineres som alt solid, prosessert materiale fra menneskelig aktivitet som er på avveier i det marine miljø. Dette inkluderer flere ulike materialer, men veldig mye av forsøplingen er plast. Plast har svært lang nedbrytningstid, noe som gjør at den plasten som forsvinner på havet blir liggende i lang tid, og brytes etterhvert ned i mindre plastfragmenter som til slutt blir klassifisert som mikroplast (plastgjenstander < 5 mm).

I det marine miljø kan organismer feilaktig ta plast for å være mat og innta det eller vikle seg inn og sette seg fast i plastgjenstander. Forsøpling kan også fysisk påvirke, forstyrre eller ødelegge havbunnen og strandsonen. I tillegg kan mennesker eksponeres for mikroplast eller giftstoffer fra plasten via sjømat dersom plasten inngår i den marine næringskjeden. For å sørge for sunne og rene hav i fremtiden, er det altså svært viktig å arbeide for å stoppe, redusere og fjerne marin forsøpling.

Plast inngår som en sentral del i det meste av utstyr som brukes av yrkesfiskere, fritidsfiskere og i havbruksnæringen. I nordiske havområder er avfall fra disse aktivitetene overrepresentert i svært mange tilfeller av strandsøppel, og vi vet at mye av avfallet fra næringene og fritidsfiske synker til bunns. Selv utstyr eller redskap som mistes ubevisst eller ved uhell, og slitasje på plastutstyr som fører til spredning av mikroplast beregnes som marin forsøpling.

Som forvaltningsmyndighet for yrkesfiske, fritidsfiske og havbruk ønsker Fiskeridirektoratet å arbeide for at forsøpling fra disse reduseres.

Forsøpling i fiskeriene

Gjenstander som kan spores til kommersielt fiskeri utgjør en betydelig del av forsøplingen/avfallet som finnes langs kysten vår. Dette avfallet kan for eksempel være tau og taubiter, slitasjefragmenter fra fiskeredskap og hele fiskeredskap som har havnet på sjøen.

Tap av hele redskap under fiske er uønsket og uheldig av en rekke årsaker, og grunnene til at redskap går tapt varierer mye. Faren for å miste redskap varierer også mye med hvilke type redskap det er snakk om.

«Passive» fiskeredskap

Generelt sett er risikoen større ved bruk av «passive» fiskeredskap, som for eksempel garn, teiner og line, enn ved bruk av «aktive» fiskeredskap som trål og snurpenot. Dette er fordi de passive fiskeredskapene blir etterlatt i sjøen som en del av fiskemetoden. Når for eksempel garn mistes i sjøen kalles det gjerne for spøkelsesgarn, og kan drive spøkelsesfiske i lang tid. Fiskeridirektoratet driver et årlig opprenskingstokt for tapte fiskeredskap.

Aktive fiskeredskap er i kontakt med fiskebåten til enhver tid, og det vil derfor være sjeldnere at disse redskapene går tapt. Derimot er komponenter fra disse redskapene, som for eksempel avskårne taustumper fra trål/not som følge av reparasjoner på dekk, en kilde til forsøpling.

Film om marin forsøpling fra fiskeri

Forsøpling innen fritidsfiske

Fritidsfiske er populært i Norge. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) sier rundt 1/3 av nordmenn at de fisker i sjøen hvert år. Det er begrensninger på både type og mengde redskap man kan fiske med i fritidsfiske. Likevel antar man at fritidsfiske er en betydelig kilde til marin forsøpling, med tap av garn og teiner som de største utfordringene.

Manglende kunnskap om riktig bruk er antatt å være en viktig årsak til mye tap av fiskeredskap i fritidsfiske. Det er derfor anbefalt å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap om redskapet før man skal ut og fiske, og ha kjennskap til for eksempel dybde og bunnforhold i området. Det er også viktig at utstyr som tau er i god forfatning og ikke står i fare for å ryke, og at knuter på redskapet er sikre.

Film av CNO: Hvordan redusere faren for tap av fiskeredskap?

Forsøpling fra havbruksnæringen

Oppdrettsanlegg består som oftest av store og mange komponenter laget av plast, eksempelvis flyteelementer, tau, nøter, flytekrager og fôringsrør. Større eller mindre komponenter kan havne på avveie under daglig drift og slitasje. Studier og analyser av strandsøppel har bevist at havbruksnæringene er kilde til marin forsøpling, men omfanget er vanskelig å si noe om.

Typiske gjenstander som kan finnes i fjæren er taustumper fra arbeidsoperasjoner på oppdrettsanlegget, deler av fôringsrør og blåser/kuler. Slitasje på plastutstyret fører til generering og spredning av mikroplast. Her trekkes spesielt slitasje på fôringsslanger frem og dette er komponenter som må byttes ut regelmessig pga. hull fra slitasje. Studier peker på at driftsmessige hensyn, som plassering og svingninger i slangene, kan påvirke mengden slitasje og generering av mikroplast.

I noen tilfeller har hele oppdrettsanlegg blitt etterlatt uten fullstendig opprydning. Dette har vi spesielt sett på lokaliteter for oppdrett av blåskjell, hvor bedriftene har gått konkurs etter en feilslått satsing på denne typen oppdrett på starten av 2000-tallet. Disse gjenstående anleggene er et forsøplingsproblem i seg selv, beslaglegger områder, kan utgjøre fare for skipstrafikken og vil gradvis brytes ned til mindre plastbiter og mikroplast over tid.

Forslanger Foto: © Bo Eide
Oppdatert: 04.03.2021