Fiskeridirektoratets oppgaver

Fiskeridirektoratet ble etablert i Bergen i 1900 og er underlagt Fiskeri- og kystdepartementet.

I tekstene under vil vi forklare nærmere noen av de områdene vi arbeider med.

Hvordan forvaltes ressursene i havet?
Oljeutvinning i konkurranse med fiskeri
Ghost fishing - spøkelsesfiske
Hvordan kontrolleres fiskeriene?
Avtaler med andre land
Ulovlig fiske i norsk farvann
Hva prioriterer myndighetene?
Hvordan forvaltes akvakulturnæringen?
Visjon nullflukt – ikke en fisk på rømmen
Rømmingskommisjonen
Får gebyr for ulovlig mye biomasse
Hva er marin arealforvaltning?

Hvordan forvaltes ressursene i havet?
Det er viktig å forstå at Norge ikke bestemmer over de norske bestandene av villfisk alene. Mer enn 90 prosent av denne fisken forvaltes i samarbeid med andre nasjoner.

Norske fiskere fisker også i internasjonalt farvann, eller på kvoter som vi forhandler til oss i andre lands farvann. Forvaltningen av de norske fiskerressursene må altså ses både i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv.

Det er mange hensyn å ta når en skal finne den best mulige måten å beskatte en bestand på. Vi må tenke på fisken og havmiljøet, på menneskene og næringen langs kysten og på at folk også i framtiden skal kunne spise og leve av ressursene i havet.

I Norge forvalter vi dessuten etter filosofien om at livet i havet er en felles ressurs og at alle næringsutøvere har rett til lik behandling uansett hvor de holder til i landet.

Fiskeridirektoratet samarbeider med andre institusjoner, som for eksempel Havforskningsinstituttet, om å utarbeide modeller som sier noe om samspillet mellom ulike bestander, biologi og økonomi.

Fiskeridirektoratet gir råd og utarbeider forslag til årlige nasjonale reguleringstiltak (forskrifter) for bunnfisk, pelagisk fisk, reker, kongekrabbe, tang og tare samt marine pattedyr som hval og sel. Deretter fastsetter Fiskeri- og kystdepartementet reguleringene. Den politiske styringen fra fiskeri- og kystministeren og Stortinget har stor betydning for hvordan regelverket blir til slutt.

Når departementet har fastsatt reglene, er det direktoratets oppgave å se til at de blir overholdt. Vi tildeler fisketillatelser og kontrollerer at vilkår knyttet til disse overholdes. Vi deltar også aktivt i utviklingen og innføringen av strukturtiltak i fiskeflåten.

Fiskeridirektoratet har de senere årene flyttet en rekke av sine oppgaver ut til regionkontorene. Sentralt sitter en i dag hovedsakelig igjen med utviklingsoppgaver og tilsyn, som også innebærer kvalitetssikring og klagebehandling. For eksempel reguleres fiskerier som drives innenfor et begrenset geografisk område, slik som fiske etter kongekrabbe og fangst av kystsel, regionalt. Videre har våre regionkontor ansvar for å utrede lokale forskrifter.

Fiskeridirektoratet deltar alene, eller bistår Fisker- og kystdepartementet i forbindelse med fiskeriforhandlinger med andre land. I tillegg bistår vi Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet i enkelte fora.

Vi arbeider også med å følge opp internasjonale avtaler, som for eksempel avtaler om forvaltningssamarbeid med EU og Russland og kontrollavtaler Norge har med andre land i nordøstatlanteren.

Dessuten deltar direktoratet i samarbeidsorganisasjoner som blant andre NEAFC – den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen, NAFO – den nordvestatlantiske fiskerikommisjonen, CCAMLR – kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis og IWC – den internasjonale hvalfangskommisjonen.

Disse organisasjonene arbeider blant annet for rettferdig fordeling av ressursene og mot såkalt UUU-fiske – ulovlig, urapportert og uregulert fiske. I tillegg har vi representanter med i enkelte internasjonale samarbeids- og bistandsprosjekter organisert gjennom for eksempel NORAD og FN.

Oljeutvinning i konkurranse med fiskeri
Seismisk aktivitet i norsk økonomisk sone har de siste årene vært på et høyt nivå og arbeidet med å redusere faren for arealkonflikter med fiskeriene har vært krevende.

Seismikkaktiviteten har gradvis forflyttet seg nordover, men fremdeles er det høy aktivitet i Nordsjøen.

Fiskeridirektoratet er høringsinstans i forbindelse med seismiske undersøkelser. I en slik prosess søker vi i størst mulig grad å ivareta hensynet til ulike fiskerier og fangst.

Fangst og fiskeri vil alltid være i en viss endring og utvikling i tillegg til individuelle valg av fangsområder. Derfor er det vanskelig å sikre at alle hensyn blir like godt ivaretatt i en høringsprosess, som ofte gjennomføres lang tid før den seismiske undersøkelsen skal starte. Det er imidlertid viktig å merke seg at fiskeri- og fangsaktiviteter har forrang dersom de var påbegynt før seismikkfartøyet kom til området.

Det er ikke alltid like lett å skape forståelse i offshorenæringen for fiskerienes ulike arealbehov og fangstmønstre. For å bøte på dette har vi laget en beskrivelse av ulike fiskeredskap og arealbehov. Denne er tilgjengelig på nettsiden til Norsk petroleumsforening, npf.no.

For å bidra til økt forståelse krever Fiskeridirektoratet at ethvert seismisk fartøy som opererer i områder hvor fiske og fangst kan forventes, skal være bemannet med en fiskerikyndig person. Denne personen skal være godkjent av Oljedirektoratet og ha bestått kurs. Alle parter er enige om at dette tiltaket bidrar til å redusere faren for konflikter.

Når det gjelder skremmeeffekt på fisk som følge av seismisk aktivitet, så følger Fiskeridirektoratet forskernes konklusjon om at det er dokumentert skremmeeffekt på torsk og hyse. Effekten er imidlertid differensiert etter type undersøkelse.

Ghost fishing – spøkelsesfiske
Hvert år mister fiskere mange garn. Tapte garn står igjen på havbunnen og utgjør en betydelig skjult beskatning av fiskeressursene.

Garn blir i dag produsert av ulike typer kunstfibre og brytes ikke ned i sjøen. Tapte garn kan derfor ”fiske” i mange år etter at de er mistet.

Siden 1980 har Fiskeridirektoratet gjennomført årlige tokt for å rydde opp. Fra 1983 til 2010 har vi tatt opp over 14 000 garn, pluss betydelige mengder anker, dregger, liner og lignende.

Områdene som ryddes velges ut i dialog mellom sentrale og regionale fiskerimyndigheter og de regionale medlemslagene til Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag. Utvelgelsen av områder er basert på opplysninger fra fiskere om garntap.

Hvordan kontrolleres fiskeriene?
Fiskeridirektoratet driver ressurskontroll i aktivt samarbeid med Kystvakten, salgslagene, toll- og skattemyndighetene, politiet, påtalemyndigheten og kontrollinstanser i andre land.

Ressurskontrollen er organisert med inspektører i Fiskeridirektoratets sju regioner, ved de 22 lokalkontorene og med en sentral enhet i Bergen som arbeider med nasjonal styring.

Sentralt i direktoratet ligger FMC, Fisheries Monitoring Centre, som er bemannet hele døgnet. Herfra opereres satellittovervåkning av fiskeflåten og kvotekontroll av utenlandske fiskefartøy gjennom fangstrapportering.

Inspektørene driver kontroll av fiskefartøy og redskap samt kvotekontroll i forbindelse med at fangst blir landet. Det foretas også inspeksjoner på havet knyttet til de store sesongfiskeriene, som oftest i tett samarbeid med Kystvakten.

Dessuten arbeider inspektørene med å kartlegge størrelsessammensetningen i fangstene, for på den måten å kunne foreslå stenging av områder med for stor andel av fisk under minstemål.

Avtaler med andre land
Siden 1994 har Norge inngått kontrollavtaler med 16 nasjoner. Alle avtalene gjelder utveksling av informasjon om landinger fra hverandres fartøy, noen gjelder også utveksling av informasjon om landinger fra tredjelands fartøy.

Landene er enige om å utveksle kontrollpersonell både på sjø og land.

Følgende nasjoner har Norge inngått samarbeidsavtale med:
Canada, Danmark, Frankrike, Færøyene, Grønland, Irland, Island, Litauen, Marokko, Nederland, Polen, Portugal, Russland, Storbritannia, Sverige og Tyskland.

Ulovlig fiske i norsk farvann
Norge har to store utfordringer når det gjelder uttak av arter som ikke blir registrert.

Den ene er at det leveres fangst som ikke blir oppgitt til myndighetene (såkalte svarte landinger), den andre at ikke levedyktig fisk kastes ut på fangstfeltet fordi den ikke er kommersielt interessant. Disse utfordringene omfatter så vel norsk som utenlandsk fiske.

Det foregår til enhver tid et såkalt UUU-fiske (ulovlig, urapportert og uregulert fiske) i større og mindre grad i ulike farvann. Fiskeridirektoratet driver ressurskontroll ved hjelp av risikovurdering, som innebærer å foreta flest kontroller der risikoen for lovbrudd er størst.

Fiskeridirektoratet og Kystvakten har i samarbeid med kontrollmyndighetene i en rekke land og i internasjonale fora klart å redusere UUU-fisket i Barentshavet betraktelig.

Som følge av internasjonalt samarbeid er det innført et havnestatskontrollregime i den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen, NEAFC. Dette har vært en viktig faktor i arbeidet med å redusere overfisket.

Vi vurderer muligheten for samarbeid med nye land, som Mauritania og Senegal, for ytterligere å begrense landing av ulovlig fangst.

Hva prioriterer myndighetene?
Målet med ressurskontrollen i Norge er å sikre at uttaket av arter skjer i overensstemmelse med fastsatte nasjonale og internasjonale reguleringer.

Ressurskontroll utføres av Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene.

Etatene samarbeider om en felles nasjonal strategisk risikovurdering.

Prioriterte områder i 2010-2011:

• svarte landinger og uregistrert dødelighet i forbindelse med torskefiskeriene i nord, herunder russiske og tredjelands fartøyers fiskeri i Barentshavet
• utkast og slipping av fisk
• svarte landinger og svart omsetning i andre fiskerier enn torskefiskeriene i nord
• kysttorsk
• bifangst og innblanding av annen kvotebelagt fisk under minstemål i konsumtrålfisket og i trålfisket etter øyepål og kolmule

Stort fokus på følgende arter:

• torsk sør for 62grN
• kysttorsk
• uer
• nordsjøsild
• hummer
• ål

Fullstendig oversikt finner du på fiskeridir.no.

Hvordan forvaltes akvakulturnæringen?
Fiskeridirektoratet skal legge til rette for akvakulturnæringen, men må også arbeide for at utviklingen ikke går på bekostning av andre interesser og miljøet.

Akvakulturnæringen er en dynamisk og ekspansiv eksportnæring med sterkt internasjonalt fokus. Næringen skaper større verdier enn de tradisjonelle fiskeriene og er svært viktig for Norge.

Det som kan dyrkes og høstes langs kysten er en nasjonal ressurs på like linje med ressursene i havet. Man må ha offentlig tillatelse for å drive oppdrettsvirksomhet i Norge, og det stilles strenge krav til blant annet tekniske innretninger og fiskehelse.

Det er fiskerimyndighetene som har det overordnede ansvaret for forvaltningen av akvakulturnæringen i Norge. Men ettersom denne næringen ofte drives i områder med sterk konkurranse om arealene, samarbeider Fiskeridirektoratet tett med andre myndigheter som kommuner, fylkeskommuner, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, Kystverket og Mattilsynet.

Fiskeridirektoratet gir råd og utarbeider forslag til hvordan akvakulturnæringen skal forvaltes. Fiskeri- og kystdepartementet fastsetter reglene. Fylkeskommunene tildeler de fleste typer tillatelser. Fiskeridirektoratets oppgave er å kontrollere at oppdrettet drives i henhold til regelverket.

Akvakulturnæringen er en konkurranseutsatt og innovativ næring. Kontinuerlig utvikles oppdrett av ny arter, nye metoder for bedre drift og bedre kvalitet på de ferdige produktene. Fiskeridirektoratet skal bidra til å tilrettelegge for akvakulturnæringen, men må også gi forsvarlige faglige råd for å sikre at næringen drives bærekraftig i samspill med andre interesser.

Et viktig satsingsområde for Fiskeridirektoratet er forebyggende tiltak for å hindre at fisk rømmer. Det er blant annet laget en erfaringsbase på nett som oppdrettere kan bruke når det utarbeides beredskapsplaner. Ved hjelp av dette verktøyet kan de for eksempel kartlegge farer, vurdere risiko, og velge tiltak. Der finnes også bildeserier som beskriver aktuelle arbeidsoperasjoner.

Både næring og forvaltning arbeider kontinuerlig med å iverksette miljøtiltak. I 2009 lanserte regjeringen ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring”. Denne tar for seg de viktigste utfordringene, målsettingene og tiltakene. Blant målene finner vi at:

• havbruk ikke skal bidra til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfisk
• oppdrettet ikke medfører større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det naturen tåler
• mest mulig av oppdrettsfisken vokser opp med minimal medisinbruk
• havbruksnæringen har en lokalitetsstruktur og arealbruk som reduserer miljøpåvirkning og smitterisiko
• næringens behov for fôrråstoff dekkes uten å overbeskatte de viltlevende marine ressursene

Les mer på regjeringen.no.

Fiskeridirektoratet har utviklet systemer for kontroll basert på risikovurdering. Formålet er å finne de lokalitetene og bedriftene der det er høyest risiko for at reglene kan bli brutt og der konsekvensene blir størst.

Tiltak gjennomføres for å redusere risikoen for regelbrudd. Hvilket tiltak som skal brukes for å redusere risikoen, er en del av den operasjonelle vurderingen som Fiskeridirektoratets regioner gjør.

Visjon nullflukt – ikke en fisk på rømmen
Både forvaltningen og næringen har en nullvisjon når det gjelder rømt oppdrettsfisk.

Antall rømte fisk fra oppdrettsanlegg, som er rapportert til fiskerimyndighetene, hadde en foreløpig topp i 2006. Senere har det vært en sterk nedgang, med unntak av torsk.

Det kan være mange grunner til dette. Det har vært et sterkt offentlig fokus på rømming, og mye gammelt utstyr er skriftet ut med nytt og mer rømmingssikkert. Myndighetene har satt i gang en rekke tiltak for å hindre rømming.

Gjeldende NYTEK-forskriften trådte i kraft 1. januar 2004 og med den ble det innført nye krav til teknisk standard for flytende akvakulturinstallasjoner. Alle installasjoner og hovedkomponenter som tas i bruk skal være produktsertifisert. Hovedkomponenter er flytekrage, flåte, not og fortøyning. Alle anlegg som var utplassert på lokalitet før forskriften trådte i kraft, skal ha dugelighetsbevis som dokumenterer forsvarlig teknisk standard på installasjonen.

Regelverket på dette området er under revidering.

Akvakulturnæringen er pålagt internkontroll. Dette skal bidra til at næringen systematisk gjennomfører tilstrekkelige tiltak for å oppfylle samfunnets krav til miljø, dyrehelse og dyrevelferd.

Fiskeridirektoratet og Mattilsynet fører tilsyn etter forskriften om internkontroll (IK Akvakultur).

Myndighetenes primæroppgave i kontrollvirksomheten er å fastslå om det er samsvar mellom regelverket og praksis i virkeligheten.

Oppdretter er pliktig til straks å melde fra til Fiskeridirektoratets FMC, Fisheries Monitoring Centre, ved kjennskap til eller mistanke om at fisk har rømt. Dette gjelder uansett om fisken har rømt fra egne eller andres anlegg.

Fiskeridirektoratet samarbeider tett med Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning (NINA) for å følge utviklingen når det gjelder effekter av rømt oppdrettsfisk.

Direktoratet har også ansvar for de årlige gytefiskundersøkelsene som viser hvor stor andel rømt oppdrettslaks det er i utvalgte ville laksebestander.

Mer om rømming og tiltak finner du her.

Rømmingskommisjonen
Sommeren 2006 opprettet Fiskeri – og kystdepartementet Rømmingskommisjonen for akvakultur. Kommisjonens viktigste oppgave er å bidra til å redusere risiko for rømming fra akvakulturanlegg.

Kommisjonen er satt sammen av personer som er valgt i kraft av sin egen kompetanse, og representerer derfor ikke sine organisasjoner.

Kommisjonen har gjennomgått alle rømmingshendelser siden 2006 og gir konkrete anbefalinger om rømmingsforebyggende tiltak til forvaltningen, akvakulturnæringen og dens leverandører.

Mer om kommisjonens arbeid på rommingskommisjonen.no.

Får gebyr for ulovlig mye biomasse
Det er reglene om maksimal tillatt biomasse (MTB) som avgrenser hvor mye fisk det til en hver tid er lov å ha i merdene. For laks og regnbueørret i sjø kan man ha 780 tonn per tillatelse, 900 tonn i Troms og Finnmark.

Hvor mange tillatelser en oppdretter kan knytte til den enkelte lokalitet fastsettes etter en vurdering av blant annet miljøforholdene og hensynet til fiskehelse og dyrevelferd.

Representanter for oppdretterne var med i utvalget som foreslo denne avgrensningsformen.

For oppdrett av fisk krever Fiskeridirektoratet månedlig rapportering fra oppdretter, som kontrolleres i ettertid. Hvis man bryter regelverket vil Fiskeridirektoratets regionkontor iverksette nødvendige reaksjoner.

For høy biomasse på tillatelser og lokaliteter kan føre til at oppdrettere blir ilagt et overtredelsesgebyr.

Hva er marin arealforvaltning?
Konkurrransen om arealer i nære havområder og kystsonen øker. Det er derfor viktig med tett samarbeid mellom mange etater for å sikre bærekraftig bruk av disse områdene.

Norskekysten er unik. Ikke medregnet Svalbard er den 84 000 kilometer lang, noe som tilsvarer to ganger rundt ekvator.

280 av 431 kommuner grenser til kysten og 80 prosent av befolkningen bor 10 kilometer, eller mindre, inn i landet. Norskekysten gir fortsatt muligheter for vekst, men tilgangen til land- og sjøområder er ikke ubegrenset, selv om det kan virke slik.

Problemstillingene er noe ulike nord og sør i landet. I sør fokuseres det sterkest på rekreasjon og fredning. I nord er befolkningstettheten mindre og fokuset er derfor mer rettet mot næringsutvikling og arbeidsplasser. Dette er forvaltningsområder som blir stadig viktigere, fordi tettheten i nære havområder og kystsonen øker.

Eksempler på aktiviteter som kan være konkurrerende er kraftutbygging, fiskeri, oljevirksomhet, akvakultur, rekreasjon, turisme og vern av dyr, planter og kulturminner. Fiskeridirektoratet skal bidra til at fiskeri- og akvakulturnæringen drives bærekraftig.

Vi deltar i plan- og næringsutvikling i tett samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og andre etater. Dette arbeidet munner ut i kommuneplaner, kystsoneplaner, fylkesplaner, marine verneplaner og lignende.

Vi deltar også i tverrfaglige grupper som blant annet arbeider med forvaltningsplaner for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen, kartlegging av marine naturtyper, forvaltning hjemlet i vannforskriften, kystkultur og beredskap og krisehåndtering i kystsonen.

Ansvaret for verneplanlegging ligger hos miljøvernmyndighetene, men Fiskeridirektoratet involveres tidlig i slikt arbeid for å kunne ivareta fiskeri- og akvakulturinteressene innenfor bærekraftige rammer.