Merknader til forskrift av 22. desember 2004 nr. 1798 om tillatelse til akvakultur for laks, ørret og regnbueørret (laksetildelingsforskriften)

Merknader til Kapittel. 1 Formål, virkeområde og definisjoner
§ 1. Formål
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 1.

Ordlyden er i stor grad hentet fra akvakulturlovens formålsparagraf, og må forstås i sammenheng med denne. Formålet tilsvarer formålbestemmelsen i akvakulturdriftsforskriften § 1 første ledd.

Hvilke akvakulturformer som omfattes må sees i sammenheng med avgrensningen av det saklige virkeområdet etter forskriftens § 2 andre ledd.

Det er stor grad av gjensidig avhengighet mellom de formål som blir nevnt, og de må forstås i sammenheng.

En bærekraftig utvikling ”vil si at forvaltningen av næringen skal skje på en måte som sikrer at næringen tilpasses hensynet til det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet”, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om akvakulturloven side 53. Det fremgår videre blant annet at: ”Miljøhensynet i loven er vidt og dekker både forurensing og økologiske effekter.” Det fremgår også at en bærekraftig utvikling ”omfatter også hensynet til hvordan akvakulturnæringen kan tilpasses hensynet til andre samfunnsinteresser i kystsonen samt hensynet til folkehelse, fiskehelse og -velferd.”

Formålet om lønnsomhet og konkurransekraft innebærer at ”Loven skal legge til rette for at akvakulturnæringen skal kunne skape verdier og selv ha ressurser til videre utvikling”, jf. nevne forarbeider. Dette henspeiler på verdiskaping i form av økonomisk overskudd, og søker å ivareta hensynet til forsvarlig økonomisk drift. Lønnsomhet innebærer både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet, jf. nevnte forarbeider side 10. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet er lønnsomhet for næringen som helhet. I enkelte tilfeller vil lønnsomhet for næringen som helhet kunne stå i motsetning til den enkelte bedrifts lønnsomhet.

Konkurransekraft viser bl.a. til at ”…loven tar sikte på å bidra til bedre rammebetingelser for næringen i et internasjonalt perspektiv”, jf. nevnte forarbeider. Det fremgår bl.a. også: ”Videre vil valg av virkemidler for utvikling og tilsyn med produksjonen være bestemmende for næringens forretningsmessige handlerom og evne til tilpasning. Dette gjelder for eksempel avgrensning av produksjonens omfang og bestemmelser om hvor produksjonen kan lokaliseres. Ved forvaltningen av lovens bestemmelser er næringens internasjonale konkurransekraft et tungtveiende hensyn”. Det fremgår videre at også miljøreguleringer kan ha betydning for hvordan markedene oppfatter næringens produksjon, se nærmere på side 53 i nevnte Ot. prp.

Formålet om verdiskapning på kysten innbærer et mål (n målsetting) om å bidra til næringsutvikling, hovedsaklig på kysten. Det er presisert uttrykkelig i den nevnte Ot. prp. på side 54 at loven, herunder formålsbestemmelsen, gjelder for flere aktiviteter enn de som faller inn under begrepet kystnæring. Det fremgår at for eksempel akvakultur i ferskvann i innlandet vil være omfattet.

§ 2. Forskriftens virkeområde
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 3 (geografisk virkeområde) og § 2 (saklig virkeområde).

Formålet med bestemmelsen er å avgrense forskriften, geografisk og innholdsmessig/saklig.

Første ledd
angir hvor forskriften gjelder, det såkalte geografiske virkeområdet. Forskriften har det samme geografiske virkeområde som akvakulturloven, og tilsvarende det geografiske virkeområdet i akvakulturdriftsforskriften § 2 første ledd.

Hva som ligger i begrepet territorialfarvann følger av lov om norsk land og sjøterritorium (lov 27.06. nr. 57 2003) § 1, hvor det fremgår at norsk territorialfarvann består av sjøterritoriet og de indre farvann. Videre fremgår det av § 2 at sjøterritoriet strekker seg 12 nautiske mil fra grunnlinjene, som fastsettes i forskrift etter § 1 tredje ledd. Det fremgår videre av § 3 at de indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene.

Når det gjelder forståelsen av begrepet kontinentalsokkelen vises til petroleumsloven (lov 29.11 nr. 72 1996) § 1-6, bokstav l, hvor begrepet er definert på følgende måte: ”havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som strekker seg utover norsk sjøterritorium gjennom hele den naturlige forlengelse av landterritoriet til ytterkanten av kontinentalmarginen, men ikke kortere enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene som sjøterritoriets bredde er målt fra, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til annen stat.”

Videre vil forskriften også være gjeldende i den økonomiske sonen, som strekker seg 200 nautiske mil fra grunnlinjene, se lov om Norges økonomiske sone (lov 17.12. nr 91 1976) § 1. I norsk økonomisk sone har Norge suverene rettigheter over samtlige naturressurser, både på havet, på og i havbunnen og dens undergrunn. Havrettskonvensjonens art. 56 nr. 1 presiserer at en stat har suverene rettigheter for undersøkelse og utnyttelse, bevaring og forvaltning av naturressursene. Det er også spesifisert at kyststaten har jurisdiksjon i forhold til vern og bevaring av det marine miljøet, vitenskapelig havforskning, samt oppføring og bruk av kunstige øyer, innretninger og anlegg.

Andre ledd
angir hva som er regulert i forskriften, det såkalte saklige virkeområdet.

Forskriften gjelder tildeling, endring og bortfall, både for tillatelser og tilhørende lokaliteter. Det blir angitt hvilke arter som omfattes: laks, ørret og regnbueørret.

Kultiveringsvirksomhet er ikke omfattet av akvakulturloven, og dermed heller ikke av denne forskriften. Slaktemerder og tillatelser til akvakultur av matfisk av laksefisk til rekreasjonsformål faller inn under akvakulturlovens virkeområde, men ikke under denne forskriftens virkeområde. Slike tillatelser tildeles i medhold av akvakulturloven § 6, jf. Fiskeridirektoratets brev om delegering av myndighet etter akvakulturloven som ligger på Fiskeridirektoratets hjemmeside under akvakulturregelverk.

§ 3 Kapitlers virkeområde m.m.
Hensikten med denne bestemmelsen er å øke brukervennligheten av forskriften ved at brukerne enkelt skal kunne se hvilke kapitler som gjelder for hvilken type akvakultur.

Kap 2 gjelder generelt for alle typer tillatelser gitt etter forskriften.

Kap 3, 5 og 6 omfatter første trinn i tildelingen av disse, som i tillegg trenger klarering etter kap.7 for å kunne utgjøre en tillatelse. Disse tildelingene kan derfor gjøres i to vedtak (først tilsagn og så utstede akvakulturtillatelse etter at lokalitetsklarering er gjennomført.) For andre tillatelser som tildeles etter kapittel 4 og settefisk, tildeles tillatelse i ett vedtak.

§ 4 Definisjoner
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5 siste ledd og § 6 siste ledd.

Nr. 1 Akvakultur
Akvakultur er, på samme måte som i akvakulturloven § 2 første ledd, definert som produksjon av akvatiske organismer.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at denne forskriften bare gjelder artene laks, ørret og regnbueørret, jf. avgrensningen i forskriftens overskrift og det saklige virkeområdet i § 2 andre ledd.

Produksjonsbegrepet skal forstås vidt og dekker en rekke ulike typer aktiviteter, jf. oppramsingen i annet punktum og Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 54 flg.

Aktivitet som har til formål å starte opp med akvakultur vil også være omfattet, f eks plasseringen av et anlegg på en lokalitet før det settes ut fisk i anlegget. Det samme gjelder i forhold til avslutning av virksomheten, f eks ved opprydding av lokalitet. I denne sammenheng vises til § 38 andre punktum med merknader, se særlig begrepet virksomhet.

Nr. 2 Akvakulturtillatelse
Det vises til akvakulturloven § 4 hvor det fremgår at departementet kan gi akvakulturtillatelse etter samme lovs §§ 6 og 7. I lovens § 4 annet ledd fremgår det at ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret.

Definisjonen for øvrig er i tråd med akvakulturloven § 5 om akvakulturtillatelsens innhold og denne forskrifts § 4 annet ledd. For nærmere redegjørelse om akvakulturtillatelsens innhold vises til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om akvakulturloven, side 57 flg.

Nr. 3 Biomasse
Biomasse blir benyttet som en avgrensningsform av én akvakulturtillatelse og også av hvor mye biomasse som er tillatt å ha stående på én lokalitet til en hver tid. Det må således skilles mellom biomasse per akvakulturtillatelse og lokalitetsbiomasse. Det vises til definisjonen av lokalitetsbiomasse i nr. 5 nedenfor.

Biomasse per akvakulturtillatelse for matfisk i sjøvann er regulert i § 15. Matfisk i ferskvann § 21, FOU-konsesjoner i § 22 andre ledd og § 23 andre ledd, samt stamfisk i sjøvann i § 28. Begrunnelsen for reguleringen på tillatelsesnivå er å avgrense tillatelsen til en bestemt størrelse, for gjennom en slik begrensning å kunne legge føringer for produksjonen på grunnlag av konkurranse- og markedshensyn. Det vises også til konverteringsbestemmelsen i denne forskriften § 6 for tillatelser tildelt før 1.1.2005.

En akvakulturtillatelse til matfisk i sjøvann etter denne forskriften vil kunne klareres for flere lokaliteter. Det vil derfor ikke nødvendigvis være direkte samsvar mellom biomasse tildelt i tillatelsen, jf. kapitlene 3 (§ 15), 5 og 6, og lokalitetsbiomassen, som tildeles etter kap.7.

Nr. 4 Lokalitet
Et spørsmål som er noe uavklart er hvorvidt en fôrflåte er en del av en sjøvannslokalitet. En fôrflåte kan ha samme fortøyningssystem som de øvrige komponentene på lokaliteten. Dernest kan fôrflåten være selvstendig fortøyd, men med en permanent/midlertidig fysisk forbindelse til de øvrige komponentene. Eksempler på fysiske forbindelser kan være gangbro/kjørebro/ fôrslanger eller strømledninger. En tredje variant kan være selvstendig fortøyning og ingen fysisk forbindelse.

I forhold til vurderingen av om fôrflåten er en del av lokaliteten, blir det sentrale vurderingstemaet avstanden mellom fôrflåten og de øvrige komponentene på lokaliteten. I tilfeller der avstanden mellom fôrflåte og de øvrige komponentene er stor kan fort det samlede arealbeslaget bli meget omfattende. I disse tilfellene er det således klart at fôrflåten ikke bør anses å være en del av lokaliteten. Unntak vil normalt forekomme dersom det er en forbindelse mellom fôrflåten og de øvrige komponentene og forbindelsen ligger rett over, i eller like under overflaten slik at ferdselen til sjøs kan bli hindret.

En annen sak er at selv om fôrflåtene i disse tilfellene ikke blir å anse som en del av lokaliteten, må den i noen tilfeller betraktes som en selvstendig lokalitet hvor det drives akvakultur og som dermed krever egen tillatelse. Se merknadene til definisjonen av akvakultur i nr. 1. Uansett må foretaket selv vurdere om det må innhente tillatelse til fôrflåten etter annet lovverk, f eks havne- og farvannsloven (ferdselshensyn) eller plan- og bygningsloven.

Ved produksjon av fisk på lokalitet på land kan installasjonen bestå av bygninger, utvendige og innvendige kummer, inntaks- og avløpsledninger samt eventuelle tekniske installasjoner i forbindelse med inntak og utslipp med mer. Oppregningen illustrerer ikke uttømmende hva installasjonen kan bestå av.

Lokaliteten blir registrert i lokalitetsmodulen i Fiskeridirektoratets havbruksregister, som delvis inngår i Akvakulturregisteret, med blant annet navn og et femsifret lokalitetsnummer. Det registreres også hvilke akvakulturtillatelser som har tillatelse til å drive på den aktuelle lokaliteten.

Nr. 5 Lokalitetsbiomasse
Den tillatte lokalitetsbiomassen vil ofte kunne være en annen enn biomassen tildelt i tillatelsen, se nr. 3 ovenfor. Det er dermed nødvendig å skille mellom biomasse per akvakulturtillatelse og lokalitetsbiomasse. Begrunnelsen for reguleringen på lokalitetsnivå er først og fremst miljø- og sykdomshensyn, samt hensynet til konkurrerende interesser i kystsonen. Det vises også til konverteringsbestemmelsen i denne forskriften § 35.

Nr. 6 Matfisk
Videre utdyping av nr. 6 i forhold til forskriftsteksten, anses overflødig.

Nr. 7 Settefisk
Definisjonen inkluderer alle tidlige livsstadier fra rognstadiet fram til fisken kommer inn under definisjonen matfisk eller stamfisk. Ordlyden ”med sikte på overføring til andre lokaliteter” innebærer at settefiskbegrepet nyttes helt fram til overføring til en lokalitet for mat- eller stamfiskproduksjon. Det presiserer at definisjonen ikke stenger for overføring av settefisk fra en lokalitet til en annen settefisklokalitet.

Definisjonen omfatter tidlige livsstadier i klekkeri- og smoltanlegg. For øvrig vises til akvakulturdriftsforskriften § 46 hvor det fremgår at settefisk av laks, ørret og regnbueørret ikke skal ha en individvekt som overstiger 250 gram.

Nr. 8 Stamfisk
Fisken vil bli omfattet av stamfiskdefinisjonen så lenge formålet er reproduksjon. Det sentrale er at dette er formålet med produksjonen. Det foreligger ikke et krav om at den endelige utvelgelse har funnet sted, før fisken kan regnes som stamfisk.

Det vises til akvakulturdriftsforskriften § 45a hvor det for laks, ørret og regnbueørret er et forbud mot å stryke fisk uten at fisken har inngått i en tillatelse til stamfisk, fra og med tidspunktet for sjøsetting.

Merknader til Kapittel 2. Generelle bestemmelser

Bestemmelsene i dette kapitlet er generelle, og må for alle typer tillatelser suppleres med kapitel 3 – 7 for å gi et fullstendig bilde av krav til tildeling, endring og tilbaketrekking av akvakulturtillatelser etter forskriften.

§ 5 Krav om akvakulturtillatelse
Bestemmelsen er hjemlet i akvakulturloven §§ 4 og 5.

Første ledd
Bestemmelsen i første punktum slår fast den alminnelige hovedregelen om plikt til å innhente tillatelse for å drive akvakultur.

Hva som er akvakultur er definert i § 4 nr.1, se merknadene til denne bestemmelsen.

Begrepet ingen referer seg til fysiske og juridiske personer. Forvaltningen anerkjenner ikke andre som innehavere av akvakulturtillatelser, jf. Ot. prp. nr 61 (2004-2005) side 57. Videre er det slik at dersom søker er en juridisk person, må denne være registrert i Enhetsregisteret og således ha et organisasjonsnummer, jf. A-registerforskriften § 4 første ledd, bokstav b.

Andre ledd
Dette leddet fastslår hvem som skal behandle søknader etter denne forskrift med mindre noe annet fremgår av de øvrige bestemmelsene i forskriften. Bestemmelsen må ses sammenheng med bestemmelsene i denne forskrifts § 8.

I Fiskeridirektoratets delegasjonsbeslutning som er tilgjengelig på Fiskeridirektoratets hjemmeside, er myndighet etter denne forskriften delegert Fiskeridirektoratets regionkontor, med unntak av §§ 6 siste ledd, 9 første ledd, 13, 15-18 19 annet ledd, 22-28 (kap.5 og 6) og 33.

§ 6 Omgjøring av akvakulturtillatelsens avgrensning
Hjemmelsgrunnlaget for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Regelen angir overgangsregler for konvertering fra tidligere avgrensningsformer til nytt regelverk innført 1. januar 2005. Regelen omfatter imidlertid bare akvakulturtillatelser og lokaliteter avgrenset i volum, som konverteres til biomasse.

Intensjonen er å unngå omgjøring ved enkeltvedtak av tidligere akvakulturtillatelser, der produksjonsomfanget er fastsatt ut ifra en angivelse av volum.

Første ledd
Gjelder avgrensingen av den enkelte akvakulturtillatelsen. Hensikten med avgrensning på dette nivået er å avgrense tillatelsen i en bestemt størrelse for gjennom en slik begrensning å kunne legge føringer for produksjonen på grunnlag av konkurranse- og markedshensyn.

Det skal ikke skrives ut nye akvakulturtillatelsesdokument. Ved innføringen av det nye regelverket anses konverteringen for automatisk å ha funnet sted, og de nye avgrensningsformene har blitt innarbeidet i Havbruksdatabasen og videreført i det nye Akvakulturregistret.

Andre ledd
Angir måten som skal benyttes ved omregningen.

Regelen angir overgangsregler for konvertering fra tidligere avgrensningsformer til nytt regelverk innført 1. januar 2005, se denne forskriftens § 15.

Intensjonen er å unngå omgjøring ved enkeltvedtak av tidligere konsesjoner, der produksjonsomfanget er fastsatt ut ifra en angivelse av volum.

Regelen bygger på tidligere drifts- og sykdomsforskrift (FOR 1998-12-18-1409) § 18 andre ledd. Denne bestemmelsen inneholdt en tilsvarende biomassebegrensning, så bestemmelsen innebærer i praksis ingen nye plikter sammenlignet med tidligere regelverk. Det vises til regelen som omhandler biomasse i den gjeldende akvakulturdriftsforskriften (FOR 2004-12-22-1785) § 42.

Forskriften inneholder ingen bestemmelse om avgrensning av den enkelte akvakulturtillatelse for settefisk. Avgrensningen vil således tilsvare de beskrivelser, tegninger og kartbilag som tillatelsen viser til, se akvakulturdriftsforskriften § 8, kapittel 3 og kapittel 5. Tillatelsen utgjør en sum av rettigheter og plikter for innehaver av tillatelsen. Tillatelser gitt til settefisk for lokalitet på land vil blant annet avgrenses ved bygningsmassen og plasseringen som det er gitt tillatelse til, det vil si arealbeslaget.

De begrensninger som følger av de underliggende tillatelsene vil fremdeles gjelde, eksempelvis utslippstillatelsen fra Fylkesmannen eller tillatelsen fra Mattilsynet. Tillatelsen kan også inneholde begrensninger begrunnet i kravet til vannkvalitet, se forskriften § 31 nr. 2. I denne sammenheng vises det til akvakulturdriftsforskriften § 19 og § 21 med merknader.

Særtillatelsene inngår som en del av de beskrivelser som tillatelsen viser til.

Dersom oppdretter er i tvil om den endringen han ønsker innebærer en endring i forhold til den tillatelsen han opprinnelig har fått tildelt, skal det i utgangspunktet søkes. Deretter må forvaltningen ta stilling til om den ønskede endringen utgjør en endring av forutsetningen for den opprinnelige tillatelsen.

Tredje ledd
Angir måten som skal benyttes ved omregningen, spesielt for akvakulturtillatelser som ligger i Troms og Finnmark. Ut fra kontrollhensyn kreves det at samtlige lokaliteter knyttet til konsesjonen til en hver tid må ligge i Troms og Finnmark.

Det presiseres at tredje ledd bare gjelder for kommersielle matfisktillatelser i sjøvann i Finnmark og Troms. Det innebærer at det ikke er gitt økt biomasseavgrensning for de øvrige tillatelsestypene, jf. kapittel 4 t.o.m. 6.

Fjerde ledd
Fiskeridirektoratet kan fastsette en alternativ omgjøring dersom en konsesjon er gitt med særlige avgrensninger av produksjonen. Dette kan eksempelvis gjelde hvis en akvakulturtillatelse hadde annen begrensning enn volum, for eksempel antall. Dette kan være alternativt til volum eller i kombinasjon med volum.

Eventuell alternativ omgjøring kan være fastsatt i enkeltvedtak som gir klagerett.

§ 7 opphevet ved forskrift 28.desember 2005 nr. 1728

§ 8 Søknadsbehandling
Hjemmel for bestemmelsen er akvakulturloven § 6 annet ledd og § 8 annet ledd.

Bestemmelsen legger til rette for oversendelse av elektroniske søknader, når tekniske forutsetninger herunder elektronisk signatur er på plass.

Første ledd
Søknaden skal sendes regionkontoret, i den regionen den omsøkte lokaliteten ligger. Dette innebærer at dette regionkontoret vil forestå den videre saksbehandlingen og være koordinerende organ for de andre sektormyndigheters behandling.

Når det gjelder søknader om akvakulturtillatelse etter kapittel 5 (forsøks-, forsknings- og
undervisnings- og utstillingsformål) og kapittel 6 (stamfisk), vil disse etter dagens praksis enten bli sendt direkte fra søker til Fiskeridirektoratet sentralt eller via regionkontoret til Fiskeridirektoratet sentralt. Deretter vil sistnevnte etter behandling videresende kopi av et eventuelt tilsagn til regionkontoret for klarering av lokalitet etter kapittel 7. Det vises til § 9 om krav til søknaden på dette første trinnet

De utarbeidede søknadsskjema for lokalitet er å finne på Fiskeridirektoratets internettsider, og skal benyttes ved søknaden. Søker skal kun sende ett eksemplar av søknaden. Regionkontoret vil ta kopi av denne søknaden og distribuere den videre til kommunen og de øvrige sektormyndighetene. Dette skal bidra til å unngå ulikheter i søknaden for de ulike behandlende etater.

Det er ikke foreløpig utarbeidet egne søknadsskjema for de ulike tillatelsestypene i kapittel 5 og 6. Dersom det blir gjort, vil også disse bli lagt ut på Fiskeridirektoratets nettsider. Når det gjelder antallsbegrensede tillatelsene etter kapittel 3, som tildeles i runder, lages det vanligvis egne søknadsskjema som legges ut på Fiskeridirektoratets hjemmeside når runden blir utlyst.

Andreledd
Bestemmelsen er en særbestemmelse for akvakultur i ferskvann der anlegget skal ha både inntak av og utslipp til ferskvann i områder hvor Fiskeridirektoratet ikke har regionkontor, og hvor det er delegert fylkesmennene å behandle søknadene.

Tredje ledd
Regionkontoret/fylkesmannen sender søknaden til kommunen, mens det er søker som etter bestemmelsen har ansvar for at søknaden rent faktisk blir lagt ut til offentlig ettersyn og kunngjort. Utlegging til offentlig innsyn og kunngjøring skal gi uttalerett til naboer, foreninger og andre slik at eventuelle merknader eller protester, sammen med kommunens vurdering, blir en del av grunnlaget for avgjørelsen etter forskriftens § 30. Reglene gjelder uavhengig av om området det søkes i er utlagt til akvakulturområde i kommunens plan eller ikke.

Søknaden sendes videre for behandling hos de øvrige sektormyndigheter. Blant annet på bakgrunn av behandling av søknaden i disse instanser og kommunen, sluttbehandler regionkontoret deretter søknaden.

I visse tilfeller kan Regionkontoret ha selvstendig grunnlag for å avslå søknaden, uten videresending til kommunal behandling eller sektormyndigheter. Dette kan være hensiktsmessig av hensyn til en effektiv bruk av offentlige ressurser, for de tilfeller der regionkontoret på selvstendig grunnlag ser at søknaden uansett ikke kan føre frem. Et eksempel på et slikt grunnlag kan være en konflikt med fiskeriinteresser, eller at innsendt miljøundersøkelse viser uakseptabelt nivå.

Fjerde ledd
Bestemmelsen sier at søknader om dispensasjon i forbindelse med lokalisering utenfor regiongrense, skal sendes det regionkontor hvor konsesjonene er hjemmehørende, dvs. ikke følge hovedregelen etter første ledd.

Se § 33 og merknadene til denne bestemmelsen. Det er gitt instruks til regionene i brev datert 13.09.2007 om behandling av denne type saker. Søknad om dispensasjon skal avgjøres av Fiskeridirektoratet sentralt.

Femte ledd
Bestemmelsen presiserer at dispensasjonssøknader etter kap. 2 (§ 13) skal sendes Fiskeridirektoratet sentralt og behandles der.

§ 9 Krav til søknad
Hjemmel for bestemmelsen er akvakulturloven § 7.

Første ledd
Formålet med bestemmelsen er å regelfeste at kravene som fastsettes i utlysning og søknadsskjema er minimumskrav for hva en søknad må inneholde. Det understrekes at for søknader om tillatelser til akvakultur av matfisk i sjøvann som tildeles etter kapittel 3, hjemler § 17 fastsettelse av ytterligere krav til utlysning.

Bestemmelsen er først og fremst rettet mot søknader som gjelder trinn én i behandlingen, dvs. den behandlingen som foretas av en søknad etter henholdsvis kapittel 3, 5 og 6. Det er gitt særskilte krav til søknad for lokalitet (trinn to) i denne forskrifts § 36.

Det presiseres at tildeling av tillatelser etter kapittel 4 – 6 skjer løpende og således ikke utlyses slik forskriftsteksten kan tyde på. Det er kun de antallsbegrensede tillatelsene etter kapittel 3 som utlyses i runder og her er det vanligvis utarbeidet egne søknadsskjema. Det er per i dag ikke utarbeidet egne søknadsskjema for den sentrale behandlingen av tillatelsene etter kapittel 5 og 6.

Bestemmelsen hindrer ikke at Fiskeridirektoratet sentralt og regionkontoret kan stille krav om ytterligere opplysninger for å vurdere den konkrete søknaden. Dersom søknaden ikke inneholder opplysninger som er fastsatt, vil den bli avvist. Avvisning er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven med klagerett.

Dersom søknaden ikke er fullstendig på de enkelte punkt eller det kan være grunn for tvil om omfanget av opplysningene som skal med i søknaden, skal regionkontoret gjøre søker oppmerksom på manglene. Samtidig skal det gis en rimelig frist til å rette på manglene. Dersom retting ikke finner sted innen fristen, kan søknaden avvises.

Andre ledd
Bestemmelsen refererer seg bare til første trinn av tildelinger som skjer ved utlysning etter kap.3

§ 9 a Særskilte krav til søknad for tillatelser utlyst i Finnmark i 2006
Egne merknader ble gitt ved fastsettelsen av endringsforskriften av 29. september 2006 nr. 1109.

§ 10 Overgangsbestemmelse konkurs
Formålet med bestemmelsen er å etablere en overgangsordning, da forskrift 14. desember 2004 nr 1644 om behandling av akvakulturkonsesjoner ved konkurs er opphevet den 01.01.2006. Retten til retildeling, jf. ovenfor nevnte forskrift § 6, falt bort da forskriften ble opphevet. Tilsvarende falt retten til å søke om midlertidig konsesjon, jf. ovenfor nevnte forskrift § 5, også bort da forskriften ble opphevet. Muligheten for tildeling med hjemmel i bestemmelsen her vil bygge på tilsvarende vurdering som retildelingsadgangen i ovenfor nevnte forskrift § 6.

Fiskeridirektoratet skal tildele i tråd med søknaden, såfremt denne oppfyller krav fastsatt i eller med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur, og tildelingen ikke er i strid med forutsetningene for den opprinnelige tildelingen av konsesjonen. Tillatelse skal ikke tildeles dersom vilkårene for å trekke tilbake tillatelsen foreligger.

Rett til å søke om tildeling av den/de opprinnelige konsesjonen(e) er å anse som et tilbud til innehaver av midlertidig konsesjon jf. første ledd, eller den som ville kunne tildeles midlertidig konsesjon, jf. andre ledd. Det presiseres at det er innholdet av den opprinnelige konsesjon som kan tildeles. Fiskeridirektoratet har likevel adgang til å endre eller sette nye vilkår for

§ 11 opphevet ved forskrift 28.desember 2005 nr. 1728

§ 12 opphevet ved forskrift 28.desember 2005 nr. 1728

§ 13 Dispensasjon
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 6 andre ledd.

Myndigheten til å dispensere tilligger Fiskeridirektoratet sentralt og er ikke delegert regionkontorene. Det vises også til § 8 femte ledd hvor dette fremgår.

Adgangen til å dispensere gjelder bare bestemmelsene i kapittel 2.

Forutsetningen er imidlertid at det må dreie seg om særlige tilfelle. Dette kravet legger til grunn en snever adgang til å dispensere. Dette innebærer at det ikke er en kurant sak å gjøre unntak fra bestemmelsene i kap.2. Regelen innebærer videre at det ikke kan gis en generell dispensasjon for en type tilfeller, men at unntakene må gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Eventuelle dispensasjoner må også vurderes i forhold til forskriftens formålsparagraf, siden dispensasjon må vurderes i forhold til de offentlige hensyn akvakulturlovgivningen skal ivareta. Akvakulturloven setter også grenser for dispensasjonsadgangen, ved at forskriften ikke kan hjemle en dispensasjon som loven ikke hjemler. Grunnlaget for å dispensere må kunne føres tilbake til lovteksten som forskriften er hjemlet i.

Merknader til Kapittel 3. Særskilt om tillatelse til akvakultur av matfisk i sjøvann
§ 14. Tildeling og fordeling av tillatelser
Hjemmelsgrunnlaget er akvakulturloven 7, jf. § 6.

Første ledd
Tildeling av tillatelser etter dette kapitelet skjer i utlyste runder. Det er departementet som bestemmer når nytildeling skal skje (herunder hvor mange som skal tildeles), samt den geografiske fordelingen av tillatelsene. Dette innebærer at disse tillatelsene er antallsbegrenset og derfor underlagt en strengere næringsmessig regulering enn settefisk, matfisk av laks, ørret og regnbueørret i ferskvann.

Andre ledd
Bestemmelsen gir en generell orientering om departementets adgang til å sette nærmere vilkår og kriterier for tildeling av konsesjon.

§ 14 a Fordeling og tildeling av tillatelser utlyst i Finnmark i 2006
Disse tillatelsene er tildelt, men paragrafen vil fortsatt kunne ha sin betydning på grunn av 10 års kommunebinding på disse tillatelsene, jf. § 19a. Egne merknader ble gitt ved fastsettelsen av endringsforskriften av 29. september 2006 nr. 1109. Bestemmelsen ble delegert Region Finnmark ved brev datert 10.10.2006.

§ 15 Tillatt biomasse per akvakulturtillatelse
Hjemmelsgrunnlaget for bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Første ledd
Gjeldende avgrensning i maksimalt tillatte biomasse (forkortes MTB), innebærer at akvakulturtillatelse avgrenses av en øvre grense for den til enhver tid tillatt stående biomasse (fiskens samlede vekt i levende live) for den aktuelle akvakulturtillatelsen, jf. definisjonen av biomasse i § 4. En overskridelse av biomassegrensen i driftsfasen vil utgjøre en overtredelse av akvakulturdriftsforskriften, og kan medføre ilegging av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og straffansvar, jf. reaksjonsforskriften og akvakulturloven. Det vises til reglene som omhandler biomasse for driftsfasen, i akvakulturdriftsforskriften § 42 og § 42 a).

Begrunnelsen for reguleringen på tillatelsesnivå (tidligere konsesjonsnivå) er at det avgrenser akvakulturtillatelsen i en standard størrelse, som gjør det mulig å kunne legge føringer for produksjonen på grunnlag av konkurranse- og markedshensyn når dette er i tråd med formålsbestemmelsen i akvakulturloven § 1.

Det finnes i dag noen få tillatelser som har mer enn 780/900 tonn MTB. Dette er anlegg som var etablert før den første oppdrettsloven.

Overgangsregler for omgjøring av tidligere konsesjoner angitt i volum, se forskriften § 6.

Andre ledd: Avgrensingen i biomassen for Troms og Finnmark er satt høyere. Ut fra kontrollhensyn kreves det at samtlige lokaliteter knyttet til konsesjonen til en hver tid må ligge i Troms og Finnmark.

Det vises for øvrig til merknadene til §§ 3, 4 nr.3 og 6.

§ 16 Vederlag
Hjemmelsgrunnlag er akvakulturloven § 7.

Bakgrunnen for regelen er et ønske om at fellesskapet skal få en del av konsesjonenes reelle verdi ut fra rimelighetsgrunner. Krav om vederlag vil ”sikre en mer rettferdig fordeling av de verdiene som ligger i selve konsesjonene” (Ot.prp. nr. 65 (2000-2001) s. 8).

Andre ledd
Det vil vanligvis i tilsagnet om akvakulturtillatelse bli satt en frist for betaling av vederlaget. Det presiseres i forskriftsteksten at tilsagnet faller bort dersom vederlaget ikke er betalt innen fristen. Søker er selv ansvarlig for å dokumentere at beløpet er betalt innen den fastsatte fristen.

Før tillatelsesdokument kan utstedes, må det være klarert én lokalitet, jf. merknadene til § 3. Rett til drift inntrer først når dette er utstedt, og innehaver er registrert i Akvakulturregisteret, jf. akvakulturloven § 4 annet ledd. Fiskeridirektoratet plikter å føre en ny tillatelse inn i Akvakulturregisteret, jf. A-registerforskriften § 5.

Tredje ledd
Dette leddet omhandler i hvilke situasjoner vederlaget skal refunderes og i hvilke tilfeller det ikke skal.

Refusjon av vederlag kan bare foretas ved fiskerimyndighetenes omgjøring av tilsagn, enten dette skjer ved behandling av klage på tilsagnet eller at myndighetene omgjør tilsagnet på eget initiativ i henhold til forvaltningslovens regler.

Vederlaget vil blant annet ikke bli refundert ved tilbaketrekking av tillatelsen på grunnlag av passivitet, jf. henvisningen til akvakulturloven § 9. Vederlaget vil heller ikke bli refundert alene på bakgrunn av søkers ønske om å si fra seg tilsagnet etter at vederlaget er betalt.

Ved en eventuell omgjøring av tilsagn om akvakulturtillatelse som gir rett til refusjon av vederlaget, vil refusjonen inkludere rente for perioden mellom innbetaling og utbetaling av vederlaget. Rentesatsen er den til enhver tid gjeldende normrente i Norges Bank. Det vil ikke ytes høyere rentesats selv om søker har finanskostnader som overskrider denne renten.

§ 16 a Vederlag for tillatelser utlyst i Finnmark i 2006
Disse tillatelsene er tildelt. Egne merknader ble gitt ved fastsettelsen av endringsforskriften av 29. september 2006 nr. 1109.

§ 17. Utlysing
Hjemmelen er akvakulturloven § 7.

Fiskeridirektoratet forestår utlysing av tillatelsene. Bestemmelsen angir de minimumskrav utlysingen skal inneholde.

Nr. 1
Det vises til § 14 annet ledd om departementets adgang til å stille vilkår og sette kriterier for tildeling av tillatelser til akvakultur av matfisk i sjøvann. Etter denne bestemmelsen skal de kriteriene som departementet kan fastsette, fremgå av utlysningen.

Nr. 2
Utlysingen skal inneholde en absolutt søknadsfrist. Det er søker som har risikoen for at søknaden kommer frem til relevant regionkontor innen fastsatt frist. Denne skal fremgå av utlysningen. Søknader som innkommer etter fristens utløp skal avvises ved enkeltvedtak i medhold av forvaltningsloven. Avvisningsvedtak skal begrunnes, og søker skal på vanlig måte gis informasjon om klageadgang m.v. i henhold til forvaltningsloven.

Søker er ansvarlig for søknadens innhold, herunder riktigheten og relevansen av de opplysninger som gis i søknaden. Alle opplysninger skal foreligge ved søknadsfristens utløp. Det vil ikke være adgang for søker til å komme med nye opplysninger eller gjøre endringer i søknaden etter søknadsfristens utløp. Rene presiseringer vil kunne bli godtatt. Fiskeridirektoratet kan be om nærmere opplysninger der dette er nødvendig for å behandle søknaden.

Nr. 3
Utlysingen skal inneholde krav til søknaden, jf. §§ 14 annet ledd og 9 første ledd. Sistnevnte bestemmelse gir Fiskeridirektoratet adgang til å sette krav til søknaden.

Nr. 4
For vederlagets størrelse, se § 16.

Nr. 5
For å styrke kvinners deltakelse i næringen, skal det i utlysingen tas inn en særskilt oppfordring til kvinner om å søke om tillatelse. Dette innebærer ikke at kvinnelige søkere skal prioriteres ved tildeling.

§ 18 Prekvalifisering og tilsagn om tildeling av tillatelser utlyst i Finnmark i 2006
Disse tillatelsene er tildelt. Egne merknader ble gitt ved fastsettelsen av endringsforskriften av 29. september 2006 nr. 1109.

§ 19. Særlig om tillatelser tildelt i 2002 og 2003
Hjemmelsgrunnlag er akvakulturloven § 7, jf. § 6

Bestemmelsen er en videreføring av forskriften for tildelingsrunden i 2002 § 9, forskriften for Musken-tildelingen i 2002 § 7 og forskriften for tildelingsrunden i 2003 §§ 9 og 10. Disse tildelingsforskriftene er nå opphevet.

Hensikten med bestemmelsen er å videreføre de spesielle forutsetningene og vilkårene som påhviler disse konsesjonene som ble utlyst i 2002 og 2003. Plikt til å gjennomføre bestemte tiltak og vilkår(ene) ble gitt for å oppfylle formålet med tildelingen og for å tilse at forutsetningene for tildelingen nedfelt i forskriftenes tildelingskriterier ble fulgt opp

Forbudet mot å drive konsesjoner tildelt i den landsdekkende 2002-runden i andre kommuner enn tildelingskommunen i 10 år etter gitt tilsagn, ble opphevet først av Fiskeri- og kystdepartementets instruks av 13. desember 2004 og deretter med forskriftsendring av 28. desember 2005 nr. 1728, med unntak av de to tillatelsene i Musken i Tysfjord, jf. annet ledd.

Første ledd
Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med at konsesjonsvederlaget for konsesjoner tildelt i disse kommunene ble fastsatt til 4 MNOK i motsetning til 5 MNOK for de øvrige. Disse konsesjonene ansees objektivt sett å ha en lavere verdi av klimatiske årsaker. I tillegg ble det også lagt vekt på at akvakultur i nord medfører større logistikkmessige utfordringer som gir økte kostnader.

Dersom disse tillatelsene flyttes ut av disse kommunene og sørover i Fiskeridirektoratets region, faller begrunnelsen for det lavere vederlaget bort. For å unngå utilsiktet økonomisk fordel for innehavere av tillatelse i Kvænangen og Karlsøy ved oppheving av dette forbudet, må innehaver av slik tillatelse yte kompensasjon for den opprinnelige reduksjon av vederlaget dersom tillatelsen søkes drevet utenfor tildelingskommunen. Dette gjelder uavhengig av om hele eller bare deler av konsesjonen søkes drevet utenfor tildelingskommunen.

Ettersom det opprinnelige forbudet mot drift utenfor tildelingskommunen var gitt for en 10-årsperiode etter gitt tilsagn, blir denne kompensasjonen også beregnet ut fra en slik periode. Utgangspunktet for beregning av kompensasjonen er således reduksjonen av konsesjonsvederlaget (kr. 1 000 000,-), med reduksjon av en tidel (kr. 100 000,-) for hvert år som går fra dette tidspunktet.

Plikten til engangsinnbetaling vil også gjelde ved bruk av meldingsregelen etter § 37.

Andre ledd
Tillatelser tildelt i medhold av egen forskrift til Musken i Tysfjord kommune (tillatelsesnummer N-TF-11 og N-TF12) er uttrykkelig unntatt fra opphevelsen av forbudet mot lokalisering i andre kommuner enn tildelingskommunen. Forbudet mot lokalisering andre steder enn i Hellemofjorden, fortrinnsvis nær den lulesamiske bygden Musken i Tysfjord kommune, i en 12 års periode, fremgikk av tidligere tildelingsforskrift for denne tildelingen

§ 7, jf. §§ 1, 2 og 5. Dette forbudet er videreført i denne bestemmelsen.

Tredje ledd
Bestemmelsen innebærer at innehaver av tillatelse tildelt i 2002-runden, ikke kan handle i strid med særlige vilkår som ble fastsatt i tillatelsene ved tildelingen. For en periode på 12 år etter at tilsagn om tillatelse ble gitt, kreves det at innehaver må innhente tillatelse fra Fiskeridirektoratet dersom vedkommende ønsker å innrette seg på en måte som vil kunne være i strid med gyldige vilkår for tildelingen.

Etter senere instrukser fra Fiskeri- og kystdepartementet og fiskerimyndighetene omgjøring av vilkår, har bestemmelsen i dag bare innholdsmessig betydning for tillatelser tildelt til Musken.

Fjerde ledd
Bestemmelsen presiserer at innehaver av tillatelse tildelt ved tildelingsrunde utlyst i 2003 er pålagt særlige plikter til gjennomføring av tiltak. Innholdet av disse pliktene fremgår av det enkelte tillatelsesdokument.

Femte ledd
Bestemmelsen innebærer at innehaver av disse tillatelsene, tildelt etter utlysning i 2003, ikke kan handle i strid med særlige tiltak som ble beskrevet i søknaden og som framgår av tillatelsen. For en periode på 10 år etter at tilsagn om tillatelse ble gitt, kreves det at innehaver må innhente tillatelse fra Fiskeridirektoratet dersom vedkommende ønsker å innrette seg på en måte som vil kunne være i strid med tiltakene, jf. merknadene til fjerde ledd.

Hvor søkers planhorisont for tiltak er vektlagt, for eksempel at tiltaket skal gjennomføres innen 5 år, skal det gjennomføres innen denne planhorisonten. Eventuelle endringer må omsøkes.

Tillatelse til vesentlig endring av planlagte tiltak som nevnt over, skal gis for eksempel dersom etterfølgende endringer i næringen/andre samfunnsmessige forhold har medført at gjennomføring av tiltaket vil være urimelig tyngende for konsesjonsinnehaver.

§ 19 a Særlig om tillatelser utlyst i Finnmark i 2006
Første ledd
Det gjelder en 10 års kommunebinding til den kommunen tillatelsene blir etablert i. Fristen regnes fra tilsagnets dato.

Andre ledd
Driften av den/de gitte tillatelsen(e) skal skje innenfor kommunegrensen hvor den først ble etablert i bindingstiden. Det betyr at det ikke vil bli tildelt lokaliteter utenfor kommunegrensen. Bestemmelsen innebærer dermed at meldingsregelen etter § 37 ikke vil kunne benyttes for disse tillatelsene hvis de aktuelle lokaliteter er utenfor kommunegrensen.

Tredje ledd
Det er gitt en dispensasjonsadgang for særlige tilfeller som gjelder for både første og annet ledd. Bestemmelsen skal tolkes strengt og skal ikke være en omgåelsesmulighet innenfor det etablerte regimet. Dispensasjon kan ikke gis på tvers av utbudsområdene, jf. § 14 a). Dette innebærer at en tillatelse med kommunebinding til en kommune i Øst-Finnmark ikke ved dispensasjon kan få klarert lokalitet i en kommune i Vest-Finnmark.

Bestemmelsen er delegert Region Finnmark ved brev datert 10.10.2006.

Dispensasjonsadgangen kan bare benyttes dersom noe uforutsett – enten midlertidig eller permanent – inntreffer. Eksempler på slike tilfeller kan være at det bryter ut sykdom og at dette medfører behov for midlertidig bruk av lokaliteter utenfor kommunegrensen.

Særlige tilfeller innebærer at det ikke skal være kurant å få dispensasjon.

Den enkelte oppdretter må på forhånd ha planlagt driften slik at lønnsomhet kan oppnås ved drift innenfor den opprinnelige kommunen. Det vil ikke være slik at vedkommende kan etablere seg i en kommune som bare har en tilgjengelig lokalitet, for så å satse på å få innvilget dispensasjon til lokaliteter i andre kommuner i ettertid.

§ 19 b Etableringsfrist for tillatelser utlyst i Finnmark i 2006
Den generelle etableringsfristen er 2 år, jf. denne forskriften § 38. I denne tildelingsrunden har imidlertid fristen blitt innskjerpet, for å motivere til en hurtig etablering av tillatelsene.

Bestemmelsen er delegert Region Finnmark ved brev datert 10.10.2006.

Som hovedregel skal Fiskeridirektoratet trekke tilbake tillatelser dersom virksomhet ikke er etablert innen fristen. Dette kan imidlertid virke hardt for næringsutøveren dersom manglende oppstart skyldes spesielle omstendigheter, for eksempel mangel på smolt. Foreligger slike tilfeller kan derfor Fiskeridirektoratet unnlate å trekke tillatelsen tilbake. Manglende finansiering vil ikke være et særlig tilfelle som gir grunnlag for dispensasjon.

Merknader til Kapittel 4. Særskilt om tillatelse til akvakultur av matfisk i ferskvann
Kapittelet gjelder matfisk i ferskvann (naturlige vann, dammer eller kar).

§ 20. Tildeling og fordeling av tillatelser
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven §§ 4 og 5, jf. § 6.

Denne bestemmelsen gjelder bare akvakultur av matfisk i ferskvann.

Første ledd
Bestemmelsen er begrunnet i miljøhensyn, jf. akvakulturloven § 6 første ledd bokstav a.

Med vassdrag siktes det derfor også til virksomhet på land som har inntak fra eller utslipp til vassdrag og hvor det benyttes ferskvann i produksjonen, ettersom de samme miljøhensyn gjør seg gjeldende.

For akvakulturtillatelse gitt etter denne bestemmelsen vil en annen lokalisering forutsette ny akvakulturtillatelse, fordi en tillatelse tildelt etter dette kapitlet ikke kan klareres for mer enn en lokalitet. Dette fremgår av § 3, tredje ledd som sier at hvilke kapitler og bestemmelser som regulerer akvakultur av matfisk i ferskvann. Det fremgår der at § 34, som forutsetningsvis gir adgang til å knytte flere lokaliteter til en tillatelse, ikke kommer til anvendelse for denne typen tillatelser.

Avgrensning av tillatt biomasse i akvakulturtillatelsen gitt i medhold av denne bestemmelsen følger av § 21.

Andre ledd
Denne bestemmelsen er begrunnet i at regelverket ikke skal tilrettelegge for omgåelse av antallsbegrensningen av tillatelser til matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann. Ønsker en innehaver av en ferskvanntillatelse å drive med matfiskproduksjon av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann, må vedkommende derfor sende en søknad, på lik linje med andre interesserte, når det utlyses en runde etter kapittel 3 i denne forskriften.

Ordlyden ”sjøvann” er ikke definert i denne forskriften. I tildelingsforskriften for andre arter er imidlertid sjøvann definert som vann med minst 0,5 promille saltinnhold. Sjøvann i denne forskriften skal forstås på samme måte. Dette er også i tråd med forståelsen av den tidligere ferskvannsforskriften.

§ 21 Tillatt biomasse per akvakulturtillatelse
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Bestemmelsen gir en avgrensing av maksimalt tillatte biomasse ved en ferskvannstillatelse for akvakultur av matfisk til 325 tonn MTB.

Merknader til Kapittel 5. Særskilt om tillatelser til akvakultur av matfisk til forsøks-, forsknings-, undervisnings- og utstillingsformål
Tillatelser til oppdrett av matfisk til forsøks-, forsknings-, undervisnings- og utstillingsformål gis utenom tildelingsrundene. Dette følger av § 3 tredje ledd hvor det fremgår at kapittel 3 ikke gjelder for denne typen tillatelser.

Tillatelser etter kapittel 5 kan bare gis til oppdrett av matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann, og tildeles etter denne forskriften.

Intensjonen bak tildeling av tillatelser til forsøk og forskning er å gi rom for viktige forskningsprosjekter som kan bringe norsk akvakulturnæring framover. Formålet med undervisningstillatelsene er å bidra til kunnskap om og kompetansebygging innen akvakultur hos elever og studenter. Formålet med utstillingstillatelsene er å styrke den generelle kunnskap om akvakulturnæringen. Slik kan denne typen tillatelser bidra til å innfri forskriftens formål om lønnsomhet, konkurransedyktighet, og bærekraftig utvikling for en livskraftig kystnæring, jf. § 1.

For at forvaltningen skal kunne ta endelig stilling til en søknad etter dette kapitlet, må virksomheten være søkt knyttet til minimum én konkret lokalitet. Behandlingen får dermed to trinn: først selve tildelingen etter reglene i dette kapitlet, deretter lokalitetsklareringen etter regler gitt i kapittel 7.

§ 22. Forsøks- og forskningstillatelse
Hjemmelsgrunnlag er akvakulturloven §§ 5, 6 og 7.

Søknader om forsøks- og forskningstillatelser vil etter dagens praksis enten bli sendt direkte fra søker til Fiskeridirektoratet sentralt eller via Fiskeridirektoratets regionkontor. Deretter vil sistnevnte etter behandling videresende kopi av et eventuelt tilsagn til regionkontoret for klarering av lokalitet etter kap.7.

Det vises til merknadene § 9 om krav til søknaden på dette første trinnet. I tillegg må det i søknaden gis en beskrivelse av institusjonens forskningskompetanse, både i form av antall forskere, deres kompetanseområde og arbeidsområde.

For forsøks- og forskningstillatelser er første trinn i denne koordineringen at det innhentes en rådgivende uttalelse fra et utvalg, jf. § 24, og Fiskeridirektoratet kan eventuelt gi et tilsagn om tillatelse. Se for øvrig også relevante bestemmelser i kapittel 2 i denne forskriften. Det videre arbeidet med lokalitetsklarering, jf. denne forskriften kapittel 7, påbegynnes først dersom Fiskeridirektoratet sentralt har gitt tilsagn om tillatelse.

Første ledd
Ordningen er primært forbeholdt forskningsinstitusjoner på universitets- og høyskolenivå. I særlige tilfeller kan annen privat eller offentlig institusjon gis tillatelse dersom dette vil være en nødvendig og integrert del av et forskningsprosjekt. I slike tilfeller forutsettes det at søker presenterer et konkret prosjekt med angivelse av omfang og varighet, og hvor inngått forpliktende avtale med ekstern forskningsinstitusjon på universitets- eller høgskolenivå blir dokumentert. Det skal fremgå av disse avtalene at forskningsinstitusjonen påtar seg det faglige ansvaret for forsøkene i en eventuell tillatelse. Prosjektbeskrivelsen bør presenteres på en så grundig og oversiktlig måte som mulig, der det også redegjøres for biomassebehovet, jf. annet ledd.

Det legges stor vekt på at forskningskompetanse er involvert i søknaden. For denne typen søknader blir nødvendige rammer vurdert ut fra prosjektets forskningsmessige innhold og behov. Eventuell matfiskproduksjon i slike tillatelser er å anse som en sideeffekt ved forskningen.

Andre ledd
Biomassen fastsettes etter en konkret vurdering. Det er det vitenskapelige behovet som skal ligge til grunn for denne vurderingen. Tillatelsen skal gis tidsbegrenset og varigheten vurderes individuelt i forhold til de forsøk eller den forskning som skal gjennomføres.

Tredje ledd
Forskningsresultatene fra anlegg basert på denne typen tillatelser skal være allment tilgjengelige, og rapporteres årlig til fiskerimyndighetene. Det kan gjøres unntak fra denne hovedregelen i særlige tilfeller. Adgangen til å gjøre unntak er imidlertid snever, og dispensasjoner må begrunnes. Eventuelle dispensasjoner må vurderes i forhold til forskriftens formålsparagraf, siden dispensasjon skal vurderes i forhold til de hensyn akvakulturlovgivningen skal ivareta.

§ 23. Undervisningstillatelse
Hjemmelsgrunnlag er akvakulturloven §§ 5, 6 og 7.

Første ledd
Undervisningstillatelse kan gis til universitet, høyskole eller videregående skole med undervisningsopplegg godkjent av departementet.

Undervisningsopplegg godkjent av departementet er et vilkår for tildeling av undervisningstillatelse til videregående skole. Det understrekes at det for tiden er Kunnskapsdepartementet som kan godkjenne undervisningsopplegget, i henhold til gjeldende læreplaner. Kunnskapsdepartementet sin eventuelle godkjenning av undervisningsopplegget utgjør første trinn i vilkåret om godkjenningen av undervisningsopplegg.

Neste trinn er Fiskeridirektoratets krav til undervisningsopplegget, dvs. hvilket nivå som kreves for at undervisningsopplegget skal være tilfredsstillende. Det foreligger en fast og entydig praksis for at det som minimum kreves et undervisningsopplegg på et faglig nivå tilsvarende VG2 i akvakultur (tidligere akva VK1).

Andre ledd
Hovedregelen er biomasse 130 tonn MTB.

Det følger av praksis at alminnelige undervisningstillatelser vanligvis blir gitt permanent. Endringer i forutsetningene for tildelingen, herunder manglende innfrielse av vilkåret om godkjent undervisningsopplegg, kan begrunne tilbaketrekking av undervisningskonsesjonen. Undervisningstillatelse vil også kunne trekkes inn som følge av passivitet, jf. denne forskriftens § 38.

Tredje ledd
Bestemmelsen gir Fiskeridirektoratet hjemmel fra å dispensere fra hovedregelen etter andre ledd. Det stilles imidlertid vilkår om at det må dreie seg om særlige tilfeller. Adgangen til å gjøre unntak er snever, og dispensasjoner må begrunnes. Eventuelle dispensasjoner må vurderes i forhold til forskriftens formålsparagraf, siden dispensasjon skal vurderes i forhold til de offentlige hensyn akvakulturlovgivningen skal ivareta.

Dispensasjonsadgangen er forbeholdt undervisningsopplegg som er kvalifisert annerledes enn det som ellers tilbys, jf. Fiskeridepartementets vurdering i kgl. res av 21.06.02. Herunder skal det legges avgjørende vekt på om undervisningsopplegget i særlig grad vil bidra til å øke kunnskapen på spesielle områder som vil være av sentral betydning for å realisere verdiskapingspotensialet i havbruksnæringen. Det må i tillegg foreligge et dokumentert behov for et større MTB enn 130 tonn. Dersom økt biomasse ikke er avgjørende for en hensiktsmessig gjennomføring av undervisningsopplegget, skal det ikke gis dispensasjon. Det må foreligge dokumenterte særlige grunner for at dispensasjonsadgangen kan benyttes. Tildelingen skal ikke ha som formål å finansiere den enkelte undervisningsinstitusjons drift, og det skal følgelig ikke legges vekt på økonomiske forhold ved behandling av søknader om dispensasjon fra størrelsesbegrensningen for undervisningstillatelser.

Fiskeridirektoratets Faglige Råd for Forskningskonsesjoner, se denne forskriften § 24, foretar en vurdering av søknader om dispensasjon etter denne bestemmelsen og gir innstilling til Fiskeridirektoratet. Det Faglige Rådet har også en representant fra et relevant undervisnings- eller utdanningsorgan. Fiskeridirektoratet sentralt avgjør dispensasjonsspørsmålet i første instans.

§ 23 a Utstillingstillatelse
Første ledd
Etter bestemmelsen kan det tildeles tillatelser til utstillingsformål. I motsetning til kommersielle tillatelser til matfisk, er utstillingstillatelser vederlagsfrie og uten antallsbegrensninger. For å hindre omgåelser av det kommersielle regime må tildeling av utstillingstillatelser praktiseres strengt, både med hensyn til om tillatelse skal gis og størrelsen.

En forutsetning for tildeling etter bestemmelsen er at tillatelsen er begrunnet i reelle visningsformål. Kommersielle aktører innen havbruksnæringen vil dermed ikke kunne tildeles visningstillatelser for å øke egen produksjonskapasitet, selv om virksomheten i perioder åpner for besøk av utenforstående.

I vilkåret ”tilrettelegges for publikum” ligger at oppdrettsvirksomheten må være offentlig tilgjengelig samtidig som visse publikumsinteresser må imøtekommes. Som eksempel på nærliggende publikumsinteresser kan nevnes praktiske åpningstider, god framkommelighet til fasiliteten og for øvrig at visningen imøtekommer vanlige krav og behov for de besøkende.

Terskelen for tildeling av utstillingskonsesjoner er høy. Dette viser seg i kravet om at virksomheten må være ”særlig egnet” til å styrke den generelle kunnskap om næringen. I den forbindelse må legges vekt på om virksomheten innehar spesielle kvaliteter som gjør den særlig egnet til å formidle kunnskap om akvakulturnæringen. Slike kvaliteter kan eksempelvis være særlige fremvisningsopplegg, særlig erfaring og kunnskap om utstillingsvirksomhet m.v.

Dersom vilkårene for utstillingstillatelse ikke overholdes skal tillatelsen trekkes tilbake etter alminnelige regler om tilbaketrekking.

Andre ledd
Den øvre biomassegrensen er 500 tonn, men praktiseres strengt med hensyn til hvilken konkret størrelse som tildeles, jf. merknadene til første ledd.

§ 24. Utvalgsbehandling av søknad
Hjemmelsgrunnlag er akvakulturloven §§ 5, 6 og 7.

Fiskeridirektoratets Faglige Råd for Forskningskonsesjoner, er et eksternt råd som består av 3 representanter. Rådet skal foreta en faglig vurdering av alle søknader om forsøks- og forskningskonsesjoner etter denne forskriften § 22, samt søknader om dispensasjon fra biomassebegrensingen på undervisningstillatelser etter § 23 tredje ledd. Denne vurderingen skal munne ut i en rådgivende uttalelse til Fiskeridirektoratet. Det er Fiskeridirektoratet som har myndighet til å fatte vedtak i saken.

Kapittel 6. Særskilt om tillatelse til akvakultur av stamfisk i sjøvann
Søknader etter dette kapittelet (samt kapittel 5) behandles i to trinn, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av forskriftens § 8. Selv om søknadene sendes regionkontorene, vil disse oversende søknadene til Fiskeridirektoratet sentralt som foretar første trinn i behandlingen etter bestemmelsene i dette kapitelet. Lokalitetsklareringen vil deretter bli behandlet ved regionkontoret etter kapittel 7, jf. merknadene til § 8.

§ 25 Særlig formål
En forutsetning for en lønnsom og konkurransekraftig akvakulturnæring (jf. § 1) er at markedet tilbys nok rogn av høy kvalitet. Å ivareta dette behovet er formålet med tildeling og drift av stamfisktillatelser, jf. § 25.

Kravet om bruk av ”rogn og melke fra sykdomsfri fisk” er dels satt av smitteforebyggende hensyn, slik at sykdom i foreldregenerasjonen ikke overføres til neste generasjon. I tillegg vil det kunne forebygge overføring av eventuelle genetiske disposisjoner for sykdom. Fravær av sykdom hos stamfisk er også vesentlig mht leveringsdyktighet, ettersom sykdomsutbrudd kan innebære at stamfiskpopulasjonen ikke kan nyttes til rognproduksjon.

Formålet om at fisken skal være sykdomsfri skal alltid være oppfylt. Videre er det sentralt at fisken enten skal ha ”høy avlsverdi” eller komme fra ”spesielle stammer”.

For å bruke ”fisk med høy avlsverdi” som stamfisk, må selskapet definere avlsmål og drive seleksjon for gitte avlskriterier i sitt langsiktige avlsarbeid. Det innebærer videre at det gjennomføres et utvalg blant flere avlsrekrutter mht slike definerte avlskriterier, der bare de som skårer høyest for slike kriterier nyttes som stamfisk. Utvalget for enkelte avlsmål kan prinsipielt gjennomføres kun som fenotypisk seleksjon. I de fleste tilfeller vil det imidlertid være behov for familiebasert seleksjon, både fordi man i mange tilfeller er avhengig av å avlive fisken for å kartlegge prestasjon, og for å oppnå hurtig avlsmessig framgang. Dersom man kjenner det genetiske utrykk for en egenskap, kan man på bakgrunn av analyser av individets eller familiemedlemmers genom gjøre et enda mer målrettet utvalg i avlsarbeidet. Det kan være aktuelt å nytte noen stamfisktillatelser utelukkende til oppformering av stamfisk for kommersiell rognproduksjon. Dette må skje med basis i et organisert avlsarbeid i henhold til kriterier skissert over. Også her vil det være behov for en viss grad av seleksjon.

I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å knytte kvalitetskravet til avl på ”spesielle stammer” av laks. Dette kan ha nytteverdi for akvakulturnæringen, dels ved å bidra til økt utvalg for kjøper, dels som et supplement til annet avlsarbeid og muligens også som grunnlag for nisjeprodukter. I slike tilfeller kan kravet om systematisk avlsarbeid fravikes, dersom dette strider mot de prinsippene konseptet baseres på.

Å sikre næringen tilgang på rogn av høy kvalitet, innebærer at det også kan vektlegges hvordan en søker kan oppnå effektiv kvalitetssikring og distribusjon av rogn. Videre kan det å legge til rette for eksport av rogn til utlandet være et relevant hensyn, jf. § 1.

§ 26 Tildeling og fordeling av tillatelser
Denne bestemmelsen innebærer løpende tildeling av vederlagsfrie og tidsavgrensete stamfisktillatelser uten antallsbegrensing, og bestemmelsen skal på den måten bedre rammebetingelsene både for nye og eksisterende aktører. Bestemmelsen skal videre stimulere til at stamfiskvirksomheten spres langs kysten og sikre hele næringen stabil tilgang på tilstrekkelig rogn av god kvalitet.

Stamfisktillatelser kan nyttes til følgende stamfiskarbeid: Systematisk avlsarbeid (produksjon av eliterogn til ny stamfisk), oppformering av stamfisk (produksjon av foredlet salgsrogn) og sikringsformål. Hvilken type stamfiskvirksomhet som skal drives vil være nødvendig å oppgi til direktoratet i søknaden.

Dersom det er behov for annen uttesting eller forskningsaktivitet knyttet til avlsarbeid, uten at dette innebærer produksjon av stamfisk, må det søkes om akvakulturtillatelse til forsøks- og forskningsformål.

Første ledd
1. ledd, 1. setning
Tildeling skjer på bakgrunn av konkret søknad. I søknaden må det redegjøres for hvordan stamfiskproduksjonen vil bidra til å ivareta formålene i § 1 og § 25. Det innebærer bl.a. at det må gå tydelig fram av søknaden at tillatelsen har som formål å drive stamfiskproduksjon. Det må videre gå fram av søknad hvordan produksjonen skal drives for å bidra positivt til næringens lønnsomhet, konkurransekraft og bærekraft. Til dette hører en beskrivelse av hva slags stamfiskarbeid tillatelsen skal nyttes til (jf. merknader ovenfor) og hvilke art(er) som skal nyttes. I tillegg må formålet med stamfiskarbeidet oppgis (se ovenfor), og det skal bl.a. redegjøres for genetisk opphav, kompetanse, begrunnet behov for seleksjonsintensitet og hvordan man vil ivareta god helsestatus for stamfisken, f eks gjennomføring av sykdomskontroll/-screening for å redusere risiko for vertikal spredning av sykdomsfremkallende agens.

Der det skal drives systematisk avlsarbeid, må det i tillegg redegjøres for det konkrete avlskonseptet, herunder avlsmål, avlsmetode med mer.

Det vises også til merknadene til § 27 hvor det fremgår hva som vil bli vektlagt i behandlingen av søknaden.

Det må videre oppgis i søknaden hvilke lokaliteter søker tar sikte på å drive akvakultur av stamfisk på, og hvilken stamfiskvirksomhet som skal drives på lokaliteten En søknad om akvakultur av stamfisk skal først behandles av Fiskeridirektoratet sentralt som kan gi tilsagn om stamfisktillatelse (trinn én i søknadsbehandlingen). Allerede på dette trinnet i søknadsbehandlingen, er det av betydning å få opplysning om hvilke konkrete lokaliteter, herunder antallet, det tas sikte på å benytte, blant annet for å vurdere sykdomsrisiko og seleksjonsgrad. Det presiseres at tilsagnet ikke gir noen garanti for at disse lokalitetene blir klarert. Samtlige lokaliteter skal nemlig gjennom regional søknadsbehandling (trinn to i søknadsbehandlingen). I dette trinnet innhentes særtillatelser fra sektormyndighetene og Fiskeridirektoratets regionkontor foretar en selvstendig vurdering av søknaden når det gjelder den enkelte lokalitet, jf. laksetildelingsforskriften kap. 7. Akvakulturtillatelse til stamfisk utstedes først etter den regionale behandlingen av søknaden er avsluttet. Skulle det vise seg at en eller flere lokaliteter ikke blir klarert, må søker gis en frist for å oppgi eventuelt nye lokaliteter, og søknaden må på ny behandles av Fiskeridirektoratet sentralt (inkludert utvalgsbehandling.)

For å sikre en hensiktsmessig behandling av søknader om tillatelse til stamfiskvirksomhet, legges det opp til utvalgsbehandling fire ganger i året. Fiskeridirektoratet vil på sine hjemmesider publisere når møtene finner sted, og hvilket tidspunkt søknaden må være direktoratet i hende, for at søknaden skal behandles i et bestemt utvalgsmøte.

Skulle en søknad komme inn etter en gitt frist, vil den bli behandlet samme med søknadene som blir sendt inn innen neste søknadsfrist.

1. ledd, 2. setning
En aktør kan søke om flere tillatelser. For det første skal det vektlegges hvorvidt ny tillatelse vil innebære en geografisk spredning av produksjonen. Hensikten med dette er å spre risikoen for sykdom på stamfisken, ettersom sykdomsutbrudd på slik fisk kan innebære at stamfiskpopulasjonen ikke kan nyttes til rognproduksjon, jf. § 25, og dermed redusere tilgang på rogn. Den geografiske spredningen vil både kunne vurderes i forhold til selskapets egen lokalisering av eksisterende stamfiskaktivitet og i forhold til andre aktørers lokalisering av stamfiskaktivitet. Dette for at en eventuell ny tillatelse skal bidra positivt i den samlete risikospredningen i næringen og således bidra til nasjonal sikring av tilgang på rogn.

I søknaden må søker ta høyde for eventuell sikring av avlsmateriale og rognproduksjon. Det tildeles ikke egne sikringstillatelser, slik at dette må gjøres innenfor det biomassetaket søker får tildelt Hensikten med sikring er at det skal kunne produseres rogn av det aktuelle genetiske materialet dersom den primære stamfiskpopulasjonen ikke kan nyttes, for eksempel p.g.a. sykdom. På den måten sikres det langsiktige avlsarbeidet, i tillegg til næringens tilgang på nok rogn. Stamfisk skal holdes slik at de utgjør en reell sikring i hele produksjonssyklusen. Dette innebærer bl.a. at det skal gjennomføres seleksjon av stamfisk på faglig forsvarlig måte, at det gjennomføres utvidete helse/sykdomsundersøkelser og at utsortert fisk holdes helt til det ikke er behov for sikring. Det kreves ikke at sikringsfisken tas på land og strykes, men at den holdes i sjø så lenge ut i stamfisksesongen som mulig ut fra hensynet til fiskevelferd.

For det annet skal søkers behov for flere stamfisktillatelser vurderes. Behovet skal først og fremst være knyttet til det rent avlsmessige, dvs. antall avlsmål og seleksjonsgrad etc. Eksempelvis kan det i visse tilfeller være for lite med 780 tonn for å opprettholde og videreutvikle et avlsprogram av høy kvalitet samt ha tilstrekkelig biomasse til sikring, og ny tillatelse kan være en forutsetning for å unngå at det stadig må gjøres faglige kompromisser i avlsarbeidet. Videre må det foretas en lønnsomhetsvurdering. Det må tas stilling til hvor mange tillatelser søker trenger for å kunne drive lønnsomt, samtidig som formålene i §§ 1 og 25 blir ivaretatt. I dette ligger også en sannsynliggjøring av at det som søker tilbyr markedet må være noe markedet etterspør.

Andre ledd
En "tillatelse til akvakultur av stamfisk i sjøvann", jf. kapittel 6 i laksetildelingsforskriften, vil vanligvis være knyttet til flere lokaliteter i sjøvann. I tillegg må tillatelsen ha klarert en landlokalitet. Det innebærer at søker allerede i søknadsfasen også må opplyse hvilken landlokalitet foretaket ønsker å benytte. Inneholder ikke søknaden dette, kan den avvises.

Bakgrunnen for kravet om landlokalitet for stamfisktillatelser er at stamfiskproduksjon innebærer en syklus som både omfatter en sjøvannsfase og en ferskvannsfase med tilhørende fasiliteter. Uten krav om landlokalitet kan situasjonen bli at innehaveren i realiteten driver ordinær matfiskproduksjon som faller inn under de antallsbegrensede tillatelsene. Kravet må også ses i sammenheng med akvakulturdriftsforskriften § 19 første ledd og merknadene til denne. Denne bestemmelsen innebærer et forbud mot å holde gyteklar anadrom fisk i sjøvann og er begrunnet i velferdshensyn.

Kravet om egnethet innebærer at landlokaliteten må være egnet for hold og stryking av stamfisk, f eks kar for stamfisk og strykelinjer og eventuelt tilstrekkelig inkubasjonskapasitet. Det understrekes at ulike stamfisktillatelser kan være knyttet til samme lokalitet på land, så fremt ikke sykdomshensyn tilsier noe annet.

Tredje ledd
Dette leddet innebærer at de stamfiskprodusentene som før 1. januar 2008 benyttet en landlokalitet til stryking av stamfisk, selv om den var klarert til akvakultur av settefisk, kan fortsette å benytte denne til stryking av stamfisk også etter 1. januar 2008 idet den regnes som klarert for stamfisk. Dette forutsetter imidlertid at innehaveren får en stamfisktillatelse etter det nye regime før 1. januar 2009 og at denne landlokaliteten blir en del av den nye tillatelsen.

Fjerde ledd
Tillatelsen skal være tidsbegrenset for en periode på 15 år med klar forutsigbarhet for forlengelse for nye perioder. Tidsbegrensningen skal bedre myndighetenes mulighet til å reagere i tilfeller der formålet med akvakultur av stamfisk over tid ikke opprettholdes i tilstrekkelig grad. I de tilfellene det avdekkes at det i realiteten drives en vesentlig grad av matfiskproduksjon innen en stamfisktillatelse, vil det ikke bli gitt forlengelse. Dette fordi matfisktillatelser til laks, ørret og regnbueørret er antallsbegrensede tillatelser. Det må søkes om forlengelse, jf. § 26, 1. ledd.

I saksbehandlingen ved søknad om videreføring, skal driften av stamfiskaktiviteten evalueres. Dette innebærer at det i søknad skal redegjøres spesielt for den aktiviteten som har funnet sted i foregående tillatelsesperiode. Søker må vise at tillatelsen er nyttet i henhold til vilkår og forutsetninger. Dersom driften ikke har vært i tråd med forutsetningene, må det redegjøres spesielt for dette, bl.a. med begrunnelse.

Dersom tillatelsen har vært drevet i tråd med vilkår og forutsetninger, og planene for øvrig viser en naturlig videreføring av dette arbeidet, kan videreføring påregnes. Dersom driften i en mindre vesentlig del av tillatelsesperioden ikke har vært i tråd med forutsetningene, og dette ligger utenfor innehavers kontroll, og Fiskeridirektoratet har vært fortløpende orientert om dette, kan også videreføring påregnes. Dersom driften ikke har vært i tråd med forutsetningene for tillatelsen i en vesentlig del av tillatelsesperioden, vil det ikke bli gitt videreføring, selv om årsaken til dette har vært utenfor innehavers kontroll.

Det presiseres for øvrig at det også vil gjennomføres kontroll i tillatelsesperioden, og at tillatelsen også kan trekkes tilbake i løpet av 15-årsperioden. Det vises til akvakulturloven § 9 som gir hjemmel for endring og tilbaketrekking av tillatelse. I og med at tillatelse til akvakultur av stamfisk er en vederlagsfri særtillatelse som heller ikke er antallsbegrenset, vil annen bruk av tillatelsen enn det som fremgår av stamfiskregelverket og enkeltvedtaket, åpenbart kunne gi grunnlag for enten endring eller tilbaketrekking.

Femte ledd
Tidsfrist på ett år skal bidra til å sikre tilstrekkelig tid til saksbehandling. Dette er både i forvaltningens, næringens og innehavers interesse. Konsekvensen av ikke å overholde fristen kan være at tillatelsen løper ut før søknad om videreføring er ferdigbehandlet. Dette vil i sin tur innebære at driften må avvikles, dvs. all fisk må avlives eller selges, noe som vil ha svært uheldige konsekvenser både for innehaver og næringen for øvrig. Dersom søknad er innlevert i tide, vil innehaver være sikret å få drive tillatelsen videre inntil det foreligger vedtak på søknad. Dette forutsetter at eventuelle nye tidsfrister som settes i forbindelse med søknadsbehandlingen overholdes.

§ 27 Fornyelse av tidsavgrenset tillatelse
Første ledd
1. ledd, 1. setning
Det skal gjennomføres en faglig vurdering av hvorvidt søknaden oppfyller formålene gitt i §§ 1 og 25 og om realismen i konseptet. Følgende kriterier kan bl.a. inngå i helhetsvurderingen: Søkers stamfisk- og avlsfaglige kompetanse, avlsmål, avlsarbeid (avlsmetode, seleksjonsgrad etc.), genetisk opphav, risikovurdering særlig mht fiskehelse og biomassebehov (jf. avlsmål og seleksjonsgrad). Også en vurdering av næringens behov for ulike genetiske kvaliteter kan være relevant i den sammenheng.

Den faglige vurderingen kan også ta stilling til hvorvidt tildeling innebærer en så betydelig overetablering at dette vil undergrave det økonomiske fundamentet for det nasjonale avlsarbeidet og således komme i konflikt med § 1.

I de tilfeller det søkes om mer enn èn tillatelse skal behovet vurderes, herunder hvorvidt tillatelsen skal nyttes til systematisk avlsarbeid, oppformering av stamfisk eller sikringsformål. Det skal videre vurderes hvilke mulighet det er for geografisk spredning av tillatelsene (jf. § 26). I tillegg skal det foretas en markeds- og lønnsomhetsvurdering.

Med hensyn til en risikovurdering av fiskehelse kan Fiskeridirektoratet innhente en faglig tilrådning fra Mattilsynet før utvalgsbehandlingen.

Ved behandling av søknaden må det tas stilling til om tillatelsen skal gis spesifikt til ørret, regnbueørret eller laks, eller om det skal gis generelt til laks, ørret eller regnbueørret. Behovet for at det tilbys regnbueørretrogn, basert på faglige forsvarlig avlsprogram, til norske regnbueørretprodusenter, kan tilsi at det blir gitt noen tillatelser spesifikt til stamfisk av regnbueørret. Det må i så fall fremkomme uttrykkelig av tillatelsen.

Gjennom den faglige vurderingen bør det videre tas stilling til eventuelle spesifikke vilkår for tillatelsen, utover det som følger av akvakulturdriftsforskriftens bestemmelser. Slike vilkår må fremkomme av tillatelsen, jf. § 26. Det vises til at stamfisktillatelser er overførbare. Eventuell ny innehaver plikter å rette seg etter vilkår fastsatt i tillatelsen, jf. A-registerforskriften § 15 annet ledd. Se også merknadene til § 28.

1. ledd, 2. setning
Det rådgivende utvalget skal gi en faglig og skjønnsmessig vurdering av søknad, jf. vurderingskriteriene i 1. setning, overfor Fiskeridirektoratet.

Rådet skal gi en tilrådning til Fiskeridirektoratet. Dette innebærer at rådet ikke har vedtakskompetanse, og at Fiskeridirektoratet står fritt til hvorvidt de følger tilrådningen eller ikke. Tilrådningen skal imidlertid tillegges betydelig vekt i saksbehandlingen.

De faglige kvalifikasjonene som skal være representert i utvalget, skal sikre at utvalget har kompetanse til å gjennomføre den faglig vurdering. Utvalget består av fem representanter, noe som bidrar til å sikre stemmeovervekt ved dissens i utvalget.

Utvalgets medlemmer har taushetsplikt i tråd med forvaltningslovens regler, f eks opplysninger som gjelder forretningsforhold som vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Videre vil også reglene om habilitet i forvaltningsloven gjelde for utvalgets medlemmer.

1. ledd, 3. setning
Når det søkes om videreføring, skal utvalget vurdere om tillatelsen har vært drevet i tråd med formålet og vilkår satt i regelverk og tillatelsen. Også dette er en tilrådning overfor Fiskeridirektoratet.

Andre ledd
Fiskeridirektoratet oppnevner det faglige utvalget slik at de faglige kvalifikasjonene som er satt i forskriften er ivaretatt. Bestemmelsens ordlyd gir Fiskeridirektoratet en viss fleksibilitet i forhold til utvalgets sammensetning. Nemndas sammensetning skal vurderes med jevne mellomrom, men det er også viktig å sikre kontinuitet ved at funksjonsperioden for de enkelte medlem må overlappe i forhold til hverandre.

§ 28 Tillatt biomasse per tillatelse
I søknaden må det argumenteres for biomassebehov, og behovet skal legges til grunn for biomassefastsettelsen. Det innebærer at dersom behovet tilsier det, kan biomassen fastsettes til mindre enn 780 tonn. Har søker et biomassebehov som overstiger 780 tonn, må vedkommende søke om flere tillatelser.

Biomassebehovet for stamfisktillatelser som kun har som formål å oppformere stamfisk for kommersiell rognproduksjon bør kunne standardiseres, slik at det kan settes spesifikke vilkår i akvakulturtillatelsen mht hvor mye stamfisk som skal landsettes for stryking pr. biomasseenhet. Her vil utvalgets første vurderinger av biomassebehov kunne legge føringer for ettertiden.

Biomassebehovet for stamfisktillatelser, som skal nyttes til målrettet avlsarbeid, vil imidlertid være vanskeligere å standardisere. Mengde fisk som er nødvendig, ut fra det avlskonseptet (les: avlsmetode og seleksjonsgrad) det legges opp til, skal her vektlegges. Eksempelvis vil det kunne være behov for større biomasse for et avlskonsept som baseres på familiebasert utvalg enn ren fenotypisk seleksjon. Antall egenskaper som det avles for, vil også være av betydning. Det bør også i disse tilfellene gis vilkår i tillatelsen for hvor stor andel av fisken innenfor tillatelsen som minimum skal landsettes for stryking. Vilkårene må fastsettes ut fra en konkret vurdering i hver enkelt sak.

Biomassebehovet som kreves til sikring må antas å være mindre enn til ordinær stamfiskproduksjon, siden dette er ment å være en nødløsning, der kravet til seleksjonsintensitet og produsert mengde rogn bør kunne senkes.

Kapittel 7. Klarering av lokalitet for akvakultur
Fase èn av søknadsbehandlingen reguleres av de forutgående kapitlene i denne forskrift. Det som reguleres i dette kapittelet, er fase to av søknadsbehandlingen, dvs. lokalitetsklareringen. Når både vurderingen av fase èn og to er på plass, kan søkeren få en tillatelse til å drive akvakultur på én eller flere bestemte lokaliteter. Rent praktisk skjer det ved at regionkontoret utsteder et tillatelsesdokument som sendes søker og at regionkontoret på samme tid registrerer tildelt tillatelse på innehaver i Akvakulturregisteret.

Kapittelet regulerer også de tilfellene hvor søker allerede har en akvakulturtillatelse, men ønsker nye lokaliteter eller at nye lokaliteter erstatter gamle. En lokalitet må også klareres på ny dersom tillatt lokalitetsbiomasse ønskes utvidet. I tillegg vil også endring av arealbeslaget på lokaliteten kunne nødvendiggjøre behandling etter dette kapittelet, jf. § 29. Det vises også til akvakulturdriftsforskriften § 8 første ledd hvor det fremgår at installasjonen skal plasseres i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartbilag som tillatelsen viser til. Eventuelle endringer må meldes eller søkes om. Det vises i denne forbindelse til Veileder til søknadsskjema på www.fiskeridir.no.

For øvrig vises det til § 3 hvor det fremgår om dette kapittelet gjelder fullt ut eller ikke, for de ulike typer som faller inn under forskriften.

Videre vises det til at tillatelser etter kapittel 5 uttrykkelig er unntatt fra enkelte bestemmelser i kapittelet, se § 33 siste ledd og 34 siste ledd. Ut over dette kan det ligge forutsetninger og vilkår knyttet til slike akvakulturtillatelser som innebærer at adgangen til å skaffe andre lokaliteter er snevrere enn for kommersielle tillatelser. Dette vil for øvrig også kunne gjelde tillatelser til stamfisk og til matfisk i Musken i Tysfjord kommune og tildelingsrunden for Finnmark 2006.

§ 29. Krav om klarering av lokalitet for akvakultur
Hjemmelsgrunnlaget for denne bestemmelsen er akvakulturloven §§ 5 og 6, jf. §§ § 16 jf. § 15.

Regelen er til dels begrunnet i de samme hensyn som § 30. Videre er den begrunnet i kontrollhensyn da forvaltningen til enhver tid skal vite hvilke akvakulturtillatelser som er knyttet til hvilke lokaliteter.

Første ledd
Med hensyn til forståelsen av første ledd første punktum, vises til innledende avsnitt i forbindelse med kapitteloverskriften over.

Når det gjelder ordlyden i første ledd andre punktum om at lokalitetsklareringen skal knyttes til en eller flere bestemte tillatelser eller tilsagn, presiseres det at det ikke er tillatt å drive på andre lokaliteter enn de som uttrykkelig er knyttet til tillatelsens registreringsnummer. Dette vil fremgå av tillatelsesdokumentet. Når nye lokaliteter blir klarert, utstedes nytt dokument hvor også den eller de nye lokalitetene fremgår.

Ovennevnte betyr at det skal fremgå av tillatelsesdokumentet til enhver tid hvilke lokaliteter som er knyttet til et bestemt tillatelsesnummer. Det understrekes at Akvakulturregisteret skal gi uttrykk for det samme, jf. A-registerforskriften § 5 jf. § 4 første ledd bokstav a.

Andre ledd
De fleste av hensynene nevnt i laksetildelingsforskriften § 30 tilsier at det må innhentes ny klarering ved utvidelse av lokalitetsbiomassen eller ved endring av arealbeslaget, jf. også merknadene innledningsvis til dette kapittelet og til § 30.

Det presiseres at regelen også gjelder ved samlokalisering så vel som samdrift med ulike innehavere. Virksomheten på lokaliteten må aldri overstige den tillatte lokalitetsbiomassen uten at det innhentes ny klarering.

Det kan ikke tildeles større lokalitetsbiomasse enn det innehaveren har tillatelse eller tilsagn om. For eksempel: Dersom innehaveren bare har èn tillatelse på 780 tonn, kan han ikke alene få klarert denne for en lokalitet på 1560 tonn.

Når det gjelder tillatelser med annen lokalitetsavgrensning enn biomasse, for eksempel avgrensning av settefisk gitt i særtillatelser som kan være antall eller mengde fòrforbruk, må også endringer av dette omsøkes.

§ 30 Generelle vilkår for klarering av lokalitet
Hjemmelsgrunnlaget for denne bestemmelsen er § 6, jf. §§ 15 og 16.

Første punktum
Bestemmelsen er begrunnet i miljøhensyn samt hensynet til konkurrerende interesser i området (arealhensyn). Hensynet til fiske- og folkehelse og hensynet til lovlig ferdsel er ikke videreført, idet dette er hensyn som akvakulturloven ikke hjemler, se også merknadene til § 30 bokstav c.

Tildeling i strid med uomtvistelige privatrettslige rettigheter er ikke en avslagsgrunn etter denne bestemmelsen. En klarering som er i strid med en uomtvistelig privat rett vil imidlertid ikke kunne tas i bruk, og passivitetsreglene i § 38 vil kunne medføre tilbaketrekking.

Vurderingen etter § 30 skal foretas både i forbindelse med søknad om akvakulturtillatelse på ny lokalitet og økning av tillatt biomasse på eksisterende lokaliteter. I tillegg vil også endring av arealbeslaget på lokaliteten nødvendiggjøre behandling etter denne bestemmelsen, selv om det ikke innebærer noen økning av tillatt biomasse. Det vises til akvakulturdriftforskriften § 8 første ledd hvor det fremgår at installasjonen skal plasseres i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartbilag som tillatelsen viser til. Eventuelle endringer må omsøkes, jf. orientering om Fiskeridirektoratets si handtering av saker kor oppdrett skjer i strid med løyvet til samtlige regioner av 16.07.2005.

Det fremgår av bestemmelsen at kravene i bokstav a til og med d skal være oppfylt før Fiskeridirektoratet kan gi tillatelse til akvakultur, se imidlertid unntaket i siste punktum når det gjelder bokstav d.

Bokstav a: Kravet om miljømessig forsvarlig er identisk med kravet i akvakulturloven § 6 første ledd bokstav a, som igjen skal forstås på samme måte som miljømessig forsvarlig i akvakulturloven § 10, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 59.

Med miljømessig forsvarlig menes at virksomheten skal være forsvarlig både i forhold til forurensing og økologiske effekter, herunder biologisk mangfold, jf. side 64 i nevnte Ot. prp.

Akvakultur vil etter sin art ha innvirkning på miljøet. Tillatelse til akvakultur innebærer at myndighetene aksepterer en viss påvirkning på det omkringliggende miljø. Kravet til forsvarlighet setter grenser for akseptert påvirkning ved skadelige konsekvenser. Sannsynligheten for at skade kan oppstå og konsekvensen av denne må vurderes. Skader som setter sentrale miljømål i fare vil for eksempel ikke tillates, jf. side 64 i nevnte Ot. prp.

Det fremgår videre av de nevnte forarbeidene til loven at hva som anses som forsvarlig vil kunne endres over tid i takt med økt kunnskap og teknologisk utvikling, jf. side 59 i nevnte Ot. prp.

Vurderingen skal også omfatte en avveining mellom hensynet til næringsutvikling og andre samfunnshensyn, jf. side 64 i nevnte Ot. prp.

Det er i følge de nevnte forarbeidene videre relevant å se hen til forbrukerinteresser og markedshensyn i forsvarlighetsvurderingen. Som eksempel på det siste er det nevnt etableringer i nærheten av farleder med internasjonal skipstrafikk hvor det slippes ut ballastvann med påfølgende risiko for spredning av parasitter og sykdommer, eller etablering i nærheten av kloakkutslipp, jf. side 59.

At virksomheten skal være miljømessig forsvarlig vil blant annet bli ivaretatt gjennom Fylkesmannens behandling av søknaden. Fylkesmannen fatter vedtak etter forurensingsloven, samt gir uttalelser som omfatter en rekke andre miljøinteresser. For nærmere redegjørelse om Fylkesmannens behandling etter forurensingsloven vises til veilederen for fylkesmannens behandling av oppdrettssøknader – del I. Denne er tilgjengelig på Statens Forurensningstilsyn (SFT) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) sine hjemmesider.

Det fremgår blant annet av nevnte veileder at eventuelle lukt og støyulemper må vurderes, men at disse forholdene vanligvis ikke vil kvalifisere for å nekte utslippstillatelse. For nærmere informasjon om dette vises til nevnte veileder.

Fiskeridirektoratet gir ikke akvakulturtillatelse dersom Fylkesmannen ikke har gitt utslippstillatelse etter forurensingsloven. Fiskeridirektoratet kan imidlertid fatte strengere vedtak enn Fylkesmannen, dvs. nekte tillatelse i medhold av denne forskrift § 7 bokstav a, såfremt vedtaket også ivaretar forskriftens formålsparagraf. Dette antas imidlertid sjelden å bli aktuelt.

Det antas at dersom det i søknadsfasen legges frem en miljøundersøkelse (som forutsatt i § 10 første ledd nr. 3) som viser at miljøtilstanden på lokaliteten allerede er så dårlig at den omsøkte oppdrettsvirksomheten vil føre til en uakseptabel miljøtilstand på lokaliteten, må akvakulturtillatelse nektes. Å gi tillatelse til akvakultur under slike forutsetninger vil også stride mot forskriftens formålsbestemmelse. Da vil Fiskeridirektoratet kunne avslå søknaden uten å sende den verken til kommune eller sektormyndighetene.

Bokstav b: Kravet om avveining av arealinteresser er identisk med den interesseavveiningen som fremgår av akvakulturloven § 16 første ledd. Formålet med bestemmelsen er å bidra til en effektiv og samfunnsnyttig arealutnyttelse. Det styrende vil være en helhetsvurdering av hvordan det aktuelle området kan utnyttes på en samfunnsmessig optimal måte, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 69.

Bokstav b nr. 1: Følgende fremgår av forarbeidene til akvakulturloven § 16 første ledd bokstav a: ”Søkers antatte behov for produksjonsareal og omsøkt lokalitet/er i forhold til framlagte driftsopplegg vil være sentralt i tildelingsvurderingen. Arealet som tildeles skal tilsvare søkers aktuelle behov i et rimelig tidsperspektiv”, jf. side 69 i nevnte Ot. prp.

Bokstav b nr. 2: Søkers behov for areal må vurderes opp mot annen mulig akvakultur i området. Søknaden kan således avslås med begrunnelse i at andre arter (avslag blir vanligvis ikke aktuelt for artene i denne forskriften) eller andre driftskonsept skal prioriteres foran det omsøkte, jf. omtalen til akvakulturloven § 16 første ledd bokstav a i nevnte Ot. prp. side 69.

Aktuelle vurderingskriterier er: lønnsomhet, områdets egnethet, hva som er mest nyttig i et samfunnsperspektiv og omkringliggende infrastruktur. Vurderingskriteriet lønnsomhet er en vurdering av om annen type akvakultur vil ha bedre muligheter for lønnsom virksomhet i det konkrete området enn den type akvakulturvirksomhet det søkes om. Forvaltningen kan prioritere en næring eller et driftskonsept foran et annet ut fra en bred samfunnsmessig vurdering av hva som er mest lønnsomt. En slik vurdering vil da være knyttet opp til en næring som helhet eller en vurdering av ulike driftskonsept. Det er ikke den konkrete søkers mulighet eller evne til å drive lønnsomt som skal vurderes. Fiskeridirektoratet skal dermed ikke vurdere den enkelte søkers økonomi. En slik vurdering vil ikke være hensiktsmessig, da en tillatelse vil kunne overføres til en annen innehaver straks den er tildelt. For nærmere redegjørelse vises det til side 69 i nevnte forarbeider. Der fremgår det også at samlokalisering er en måte å effektivisere arealutnyttelsen på og at i enkelte områder med press kan være den foretrukne driftsform.

Regionkontoret kan prioritere en annen type akvakultur fremfor den omsøkte, selv om det ikke foreligger noen konkret konkurrerende søknad om slik akvakultur på søknadstidspunktet.

Bokstav b nr. 3: Søkers behov for areal må videre vurderes opp mot annen bruk av området.

Det fremgår av de nevnte forarbeidene på side 69 at begrepet ”området” brukes for å vise at det ikke bare gjelder selve lokaliteten, men at konsekvenser for andre interesser i tilgrensende områder også skal vurderes.

Det første eksempelet på annen bruk som forarbeidene nevner er bruk av allemannsretten. For eksempel er ferdselsretten og retten til teltslagning, bading og annet opphold en allemannsrett. Omfanget av allemannsretten er i stor grad regulert i friluftsloven. Retten til fiske av ikke marine arter er regulert i lakse- og innlandsfiskeloven. Det er Fylkesmannen som er statlig forvaltningsmyndighet i forhold til disse to lovene.

Fylkesmannen skal vurdere hvorvidt plasseringen av virksomheten vil være klart uheldig i forhold til disse interessene. Vurderingen skal munne ut i en uttalelse, jf. veilederen om Fylkesmannens behandling av oppdrettssaker Del I.

I og med at det kun er en uttalelse Fylkesmannen kommer med, er denne ikke bindende for Fiskeridirektoratet, men den vil vanligvis bli tillagt stor vekt av Fiskeridirektoratet.

Videre vil fiskeriinteresser som nevnt kunne utgjøre annen bruk av området. Fiskeridirektoratet har ansvar for å ivareta fiskeriinteressene basert på marine arter og forvalte disse bestandene. Ved vurdering av om akvakulturtillatelse skal gis, må regionkontoret også ta hensyn til disse interessene. Hvor det søkes om lokaliteter i sjø, bør regionkontoret vurdere hvorvidt søknaden i tillegg bør sendes til Fiskerlaget sitt fylkeslag. Dette fordi fiskeriinteressene ikke alltid blir fanget opp av den kommunale behandlingen. Aktuelle fiskere kan for eksempel ha bosted utenfor kommunen eller fylket.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av forarbeidene til akvakulturloven, antas det at hensynet til annen næringsvirksomhet i området, ut over det som er nevnt ovenfor, kan være aktuelt i avveiningen som skal gjøres etter denne bestemmelsen, jf. også merknadene til § 1 hvor det fremkommer at også samfunnsøkonomisk lønnsomhet er et relevant hensyn.

Den offentlige utleggingen forut for den kommunale behandlingen vil kunne gi naboer og andre berørte, for eksempel næringsaktører, anledning til å fremme sine interesser i forbindelse med plasseringen av akvakulturvirksomheten. Disse uttalelsene skal legges ved kommunens egen uttalelse, og kan særlig få betydning ved interesseavveiningen.

Den kommunale behandlingen sammen med den offentlige utleggingen gir kommunen eller naboer og andre berørte mulighet til å gjøre oppmerksom på forslag til arealplaner som kan innebære annen fremtidig bruk av området.

Det er vanligvis grunn til å tillegge kommunens uttalelse stor vekt ved vurderingen av søknaden med henblikk på brukerkonflikter.

Bokstav b nr. 4: Søkers behov for areal skal videre vurderes opp mot eventuelle verneinteresser i området. Verneinteressene vil normalt være synliggjort ved vedtak om vern, jf. bokstav d nr. 2 og 3.

I de tilfellene det ikke er fattet vedtak om vern vil verneinteressene kunne bli ivaretatt gjennom interesseavveiningen som gjøres etter denne bestemmelsen. Dette vil kunne være naturvern-, kulturminne- og viltinteresser. I tillegg vil vedtak om vern av viltet være omfattet, jf. ordlyden i bestemmelsen.

Det må også sees hen til pågående verneprosesser som på sikt kan resultere i vern i forbindelse med interesseavveiningen.

I og med at både naturvernloven og viltloven forvaltes av Fylkesmannen, vil Fylkesmannen ofte ivareta disse interessene i sin uttalelse, jf. merknadene om Fylkesmannens rolle i fm bokstav b nr 3.

Dersom et tiltak kan få betydning for et kulturminne, skal det organ som gir tillatelse til tiltaket varsle Fylkeskommunen (eller Sametinget for samiske kulturminner), jf. kulturminneloven § 25 jf. § 3.

Bokstav c: Her fremgår det at tillatelser som kreves etter matloven, forurensingsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven skal være gitt før det gis tillatelse til akvakultur. Bestemmelsen synliggjør i større grad enn før Fiskeridirektoratets samordnende funksjon. Søker sender søknaden til Fiskeridirektoratet som har ansvar for å videresende denne til relevante myndigheter. Fiskeridirektoratet har videre ansvar for å påse at det foreligger tillatelser etter de relevante lover før Fiskeridirektoratet eventuelt innvilger søknaden. Det vises videre til akvakulturloven § 8 første ledd hvor det fremgår at myndighetene som deltar i søknadsbehandlingen har plikt til å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling.

Bokstav c nr. 1: Kompetansen til å vurdere spørsmål knyttet til fiske- og folkehelsehensyn i sin helhet ligger hos Mattilsynet. Det vises til etableringsforskriften (vedtatt 16. januar 2004 nr. 279 med senere endringer) som er hjemlet i matloven. I nevnte forskrift § 5 fremgår det at det er krav om godkjenning ved etablering eller utvidelse av akvakulturanlegg.

I tillegg fremgår det av forarbeidene til akvakulturloven at dyrevelferdshensyn ved akvakultur, jf. dyrevernloven, foreslås integrert som en vurdering sammen med Mattilsynets godkjenning ut fra fiske- og folkehelse, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 40. Kompetansen etter dyrevernloven ligger hos Mattilsynet. Oppdrettsorganismer med unntak av bløtdyr, pigghuder og laverestående krepsdyr (dvs. krepsdyr med unntak av tifotkreps) er omfattet av dyrevernloven. Det kreves per januar 2008 ikke tillatelse etter dyrevernloven for å drive med akvakultur og Mattilsynet kan således ikke nekte å gi tillatelse med en begrunnelse alene i dyrevelferd.

Mattilsynet har satt i gang et arbeid med at den nevnte etableringsforskriften også skal ivareta hensynet til dyrevelferd.

Bokstav c nr. 2: Enhver etablering, utvidelse eller flytting av akvakultur må i utgangspunktet ha utslippstillatelse i medhold av forurensingsloven § 11. Utslippstillatelse gis av Fylkesmannen.

Bokstav c nr. 3:Kystverket behandler søknaden etter havne- og farvannsloven og vurderer hensynet til all ferdsel til sjøs, eventuelt behandles søknaden av det lokale havnestyre i de områdene hvor dette er opprettet (jf. havne- og farvannsloven §§ 6 tredje ledd og 18 annet ledd). I tillegg skal denne myndighet etter havne- og farvannsloven § 8 annet ledd vurdere hvorvidt det skal gis tillatelse dersom oppdrettsvirksomhetens plassering kan få betydning for Forsvarets eller Kystverkets anlegg, innretning eller virksomhet (jf. også vilkåret annen bruk av området i denne forskrift § 7 bokstav b nr. 3). Kystverket har praksis for å vurdere hvorvidt Forsvaret bør kobles inn i saken.

For nærmere redegjørelse om havne- og farvannsloven vises til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 39.

Bokstav c nr. 4: Ved inngrep i vassdrag skal søknaden også behandles av NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) med hjemmel i vannressursloven. Dette vil typisk kunne gjelde søknader om landbasert oppdrettsvirksomhet basert på ferskvann. Ved uklarhet om hva som regnes som inngrep i vassdrag kan NVE kontaktes. Det vises videre til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 41 og veiledning om behandling etter vannressursloven som er tilgjengelig på NVE sine hjemmesider (www.nve.no).

Bokstav d: Bestemmelsen tilsvarer akvakulturlovens § 15. Den regulerer forholdet mellom myndighet til å gi tillatelse til akvakultur etter akvakulturloven og vedtatte arealplaner og vernetiltak. Det slås fast at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner

eller vernetiltak. Dette innebærer at dersom det fremmes søknad om lokalisering som er i strid med plan, vil denne bli avvist, se også instruks fra Fiskeridirektoratet til regionene 01.09.2006.

Bokstav d nr. 1: Vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven vil i denne bestemmelsen bare gjelde planer som kan gis rettsvirkning etter plan- og bygningsloven. Vedtatt arealdel til kommuneplan vil på denne måten ha bindende virkning for Fiskeridirektoratets søknadsbehandling. Det presiseres at en vedtatt arealplan ikke automatisk ekskluderer akvakultur i det området planen gjelder for. Det vil kun være i de tilfellene der produksjonen vil være i strid med innholdet i arealplan, at Fiskeridirektoratet ikke kan innvilge søknaden. Dersom søknad fremmes innenfor et område som er positivt planlagt til andre formål enn akvakultur, vil den være i strid med planen.

Søknader i flerbruksområder hvor akvakultur er inkludert, kan ikke avslås med hjemmel i denne bestemmelsen alene. Søknaden er da ikke i strid med planen som sådan.

Hvis søknaden fremmes i et slikt planlagt flerbruksområde eller i uplanlagt område, skal kommunen også avgi uttalelse, jf. merknadene til § 7 bokstav b nr. 2 og 3. Som det framgår av disse, er uttalelsen ikke bindende for Fiskeridirektoratets behandling, men vil (vanligvis) bli tillagt stor vekt

Bokstav d nr. 1, 2 og 3: Det kan i en del tilfeller være tvil om en søknad om akvakultur er i strid med vedtatt plan eller vernetiltak. Det er da vedkommende plan- eller vernemyndighet som avgjør om tiltaket er i strid med vedtatt areal- eller verneplan.

Vedkommende plan- eller vernemyndighet kan gi dispensasjon fra planen, eller planen kan bli endret. I slike tilfeller vil Fiskeridirektoratet kunne innvilge søknaden om akvakultur.

Rett myndighet etter bokstav d nr 1 er kommunen virksomheten søkes lokalisert i, mens rett myndighet etter bokstav d nr 2 og 3 er Fylkesmannen i det aktuelle fylket.

Pågående planer og vernetiltak som ennå ikke er vedtatt, vil kunne ha betydning for Fiskeridirektoratets søknadsbehandling. Vurderingen faller imidlertid ikke inn under bokstav d som kun gjelder vedtatte planer og vernetiltak, men kan enten henføres under vurderingstemaet i bokstav a om miljømessig forsvarlig eller under avveiningen av arealinteresser i bokstav b.

Andre punktum: I annet avsnitt fremgår det at klarering kan gis dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- eller vernemyndighet. Hensikten er å gjøre behandlingen av søknaden mer effektiv og åpne for en parallell behandling etter akvakulturloven og plan- eller vernelovverk. For nærmere redegjørelse vises til Ot. prp. nr 61 (2004-2005) side 68 flg. Slikt samtykke gjelder samtykke til behandling, og må ikke forveksles med spørsmålet om dispensasjon fra plan eller vernetiltak.

§ 31. Særlige krav til lokalitet for settefiskoppdrett
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Denne bestemmelsen regulerer særlige krav til akvakultur av settefisk av laks, ørret og regnbueørret. Det forutsettes at all produksjon av settefisk av disse artene skjer i ferskvann.

Til nr. 1 om forbud mot klarering av sjøvannslokalitet:
Bestemmelsen er gitt av kontrollhensyn i den forstand at regelverket ikke skal tilrettelegge for at det i realiteten drives matfiskproduksjon i henhold til en settefisktillatelse.

Til nr. 1 om forbudet mot klarering av merdbasert ferskvannslokalitet:
Forbudet er bl.a. begrunnet i miljømessige hensyn. Rømming av settefisk fra merdanlegg i ferskvann kan utgjøre et alvorlig problem for den stasjonære villfisken i ferskvannskilden.

Videre er vann og vassdrag mer sårbare for utslipp av organisk materiale enn det som er tilfelle ved større fjordsystem.

Det presiseres at forbudet gjelder søknad om bla. nye lokaliteter, utvidelse av eksisterende eller søknad om å endre driftsform til merdbasert på en lokalitet. Allerede eksisterende settefisktillatelser hvor det brukes merdteknologi vil ikke være ulovlig, forutsatt at forbudet ikke gjaldt den gang tillatelsen ble gitt.

Til nr. 2: Hvorvidt produksjon skal tillates, og i så fall hvor stor produksjonskapasitet som skal tillates, avhenger av de i forskriften nevnte kriterier.

Hensynet bak bestemmelsen er at settefiskproduksjon som skjer med mangelfull vanntilgang og/eller dårlig vannkvalitet vil kunne gi dårligere settefiskkvalitet og dermed ikke være en lønnsom virksomhet, jf. § 1. Å gi tillatelser til virksomhet med en slik type mangel vil dessuten også kunne få negativ effekt for næringen som sådan gjennom salg av settefisk med kvalitetsmangler fra virksomheten.

For nærmere redegjørelse av innholdet i § 31 nr. 2 vises til akvakulturdriftsforskriften § 19 første ledd og § 21 første ledd med merknader.

§ 32. Særlige krav til lokalitet for stamfiskformål
Hjemmelsgrunnlag er akvakulturloven § 5.

Første ledd
Regelen henger sammen med formålet å produsere rogn og melke fra sykdomsfri fisk med høy avlsverdi eller fra spesielle stammer, jf. § 25. Det vises også til at det er gitt egne driftsbestemmelser for stamfisktillatelser.

Andre ledd
Hensynet bak bestemmelsen er at stamfiskproduksjon som skjer med mangelfull vanntilgang og/eller dårlig vannkvalitet vil kunne gi dårligere rogn og dermed ikke være en lønnsom virksomhet, jf. § 1. Å gi tillatelser til virksomhet med en slik type mangel vil dessuten også kunne få negativ effekt for næringen som sådan gjennom salg av rogn fra virksomheten.

For nærmere redegjørelse av innholdet i § 31 nr. 2 vises til akvakulturdriftsforskriften § 19 første ledd og § 21 første ledd med merknader.

Tredje ledd
Det kan etter søknad i enkeltsaker gis dispensasjon fra kravet om eksklusiv lokalitet dersom forutsetningen er at den øvrige oppdrettsvirksomheten på lokaliteten skal drive under samme strenge krav som stamfiskvirksomheten.

§ 33. Krav til regiontilknytning
Hjemmelsgrunnlaget er akvakulturloven § 7, jf. § 6.

Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til å ivareta den geografiske fordelingen av de antallsbegrensede tillatelsene og hindre en utilsiktet og massiv flytting av virksomhet knyttet til tillatelser. Bestemmelsen ivaretar også kontrollhensyn, særlig med næringsmessige begrensinger som for eksempel selskaps- eller konsernbiomasse på regionnivå, jf. akvakulturdriftsforskriften § 42 andre ledd og § 42 a.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse for tillatelser til settefisk og matfisk i ferskvann, da disse bare kan klareres for én lokalitet. Ønsker innehaver av denne type tillatelser å drive på annen lokalitet, betinger det ny tillatelse. Det må i slike tilfeller sendes søknad til Fiskeridirektoratets regionkontor i den regionen tillatelsen skal lokaliseres.

Første ledd
Etter bestemmelsen er det ikke adgang til å klarere lokalitet i en annen region enn den regionen hvor akvakulturtillatelsen er hjemmehørende. Fiskeridirektoratets regioninndeling vil alltid være sammenfallende med fylkesgrensene, men en region kan omfatte flere fylker. Som eksempel på at regioninndelingen ikke følger fylkesgrensen, nevnes Fiskeridirektoratet region Sør. Denne regionen strekker seg fra og med Rogaland i vest til og med Østfold i øst.

Andre ledd
Fiskeridirektoratet kan etter søknad dispensere fra dette forbudet der samme fysiske eller juridiske person eller juridiske personer innenfor samme konsern har lokaliteter på begge sider av grensen mellom to regioner på en slik måte at forbudet derfor vil slå særlig uheldig ut.

Søknader om dispensasjon skal sendes den regionen hvor tillatelsen er hjemmehørende, jf. § 8 fjerde ledd. Regionene vil ta seg av oversendelse til Fiskeridirektoratet sentralt som skal behandles søknad om dispensasjon etter andre ledd. Det er gitt instruks til regionene om behandlingen i brev datert 13.09.2007.

Dispensasjonsbestemmelsen vil som utgangspunkt bare kunne anvendes hvor samme fysiske eller juridiske person eller juridiske personer innen samme konsern har tillatelser nær regiongrensen på begge sider. Bestemmelsen er begrunnet i bedriftsøkonomiske hensyn og skal sikre den fleksibiliteten som fremgår av § 34 andre ledd. Dersom antall tillatelser og tilgang til egnede lokaliteter på hver side av regiongrensen allerede innebærer en tilfredsstillende driftstruktur sett i forhold til § 34, vil forbudet ikke slå særlig urimelig ut. Det samme gjelder dersom det er mulig å samlokalisere seg med andre innehaveres tillatelser i regionen.

En ytterligere forutsetning for dispensasjon vil være at driften av tillatelsen skjer på lokaliteter på begge sider av regiongrensen. For konsern forutsetter dette samdrift eller samlokalisering på begge sider av regiongrensen, jf. definisjonene i akvakulturdriftsforskriften § 4. Slikt vilkår vil da bli inntatt i vedtak om dispensasjon. Forutsetningene for å gi dispensasjon vil bortfalle der all drift knyttet til tillatelsen flyttes over til den ene regionen. Det vil på denne bakgrunn ikke være adgang til å flytte all driften av en tillatelse over på den ene siden av regiongrensen, og slik sett flytte tillatelser over regiongrensen.

Andre hensyn enn rent bedriftsøkonomiske, for eksempel biologiske hensyn knyttet til en sykdomssituasjon, vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til at dispensasjonsadgangen kan benyttes. Slikt kan i utgangspunktet avhjelpes innenfor den regionen hvor tillatelsen er lokalisert. Men brakklegging på grunn av slike forhold kan på den annen side føre til en lokalisering innen regionen så langt unna resten av innehavers lokaliteter at bedriftsøkonomske hensyn kan tilsi dispensasjon.

Tredje ledd
Revisorbekreftelse på at konserntilknytning er til stede vil utgjøre tilstrekkelig dokumentasjon etter denne bestemmelsen.

Fjerde ledd
Da tillatelser til forsøks-, forsknings-, undervisning og utstillingsformål ikke på samme måte som kommersielle matfisktillatelser er politisk fordelt til bestemte regioner, vil ikke de samme sterke hensyn gjøre seg gjeldende for disse. Disse tillatelsene er heller ikke antallsbegrenset, men det kan være flere lokaliteter knyttet til dem dersom det spesielle formålet med tillatelsene tilsier det. Det kan således tildeles lokaliteter på tvers av regiongrensen for disse tillatelsene, men det understrekes at det vanligvis vil være slik at de bestemte tildelte lokalitetene vil være en så viktig forutsetning for tildelingen at eventuelle endringer av hvilke lokalitet som benyttes, må omsøkes.

Det er ikke tillatt i en stamfisktillatelse å ha lokaliteter på tvers av regiongrensene, jf. laksetildelingsforskriften § 33 første ledd. I forbindelse med stamfiskproduksjon i ulike regioner antas det å være et behov for å bruke samme landlokalitet, ikke minst av bedriftsøkonomiske hensyn. Derfor gjelder ikke kravet om regiontilknytning for landlokalitet for stamfiskformål, men det understrekes at også her må en eventuell endring av landlokalitet omsøkes.

§ 34. Antall tillatte lokaliteter per tillatelse
Hjemmelsgrunnlaget er akvakulturloven § 5 jf. § 16.

Bestemmelsen er begrunnet i arealhensyn, idet regelen vil medføre at lokalitetene blir utnyttet mer effektivt og næringen ikke legger unødvendig beslag på areal. Det presiseres at det ikke er tak på hvor mange tillatelser som kan knyttes til én lokalitet, da dette ikke har betydning for arealhensynet, samtidig som den tillatte lokalitetsbiomassen medfører at det blir begrenset hvor mange tillatelser det er lønnsomt for en innehaver å knytte til én lokalitet.

Bestemmelsen forutsetter at en akvakulturtillatelse til laks, ørret og regnbueørret i sjø kan være knyttet til flere lokaliteter.

Hvor innehaver ønsker å knytte ytterligere en lokalitet til en tillatelse, men dette vil føre til en overskridelse av tillatt antall lokaliteter per tillatelse, kan dette ikke tillates uten at innehaver samtidig gir fra seg en annen lokalitet knyttet til denne tillatelsen. Hvor regionkontoret oppdager en slik situasjon, må det rettes en henvendelse til innehaver hvor det orienteres om dette. Innehaver må gis anledning til å velge hvilken lokalitet vedkommende eventuelt vil samtykke til å avstå fra.

Det minnes om at tilbaketrekking av lokalitetsklarering på grunnlag av passivitet i laksetildelingsforskriften § 38 er en selvstendig hjemmel for tilbaketrekking ved siden av dette.

Første ledd
Første ledd bestemmer at det maksimalt kan knyttes fire lokaliteter til en akvakulturtillatelse.

Andre ledd
Denne bestemmelsen er et unntak fra første ledd, og gir næringsutøverne noe større fleksibilitet enn første ledd, samtidig som den er ment å legge til rette for større grad av utnyttelse av den enkelte lokalitet.

Med begrepet samlokalisering menes i denne sammenheng at flere tillatelser blir drevet på samme lokalitet, uavhengig av om det er en eller flere innehavere av disse tillatelsene. Begrepet samlokalisering i laksetildelingsforskriften fraviker således noe fra definisjonen av samlokalisering i akvakulturdriftsforskriften. Det er opp til innehaver(ne) om denne(disse) vil benytte seg av adgangen til slik samlokalisering. Seks lokaliteter er uansett det maksimale antall som en enkelt tillatelse kan knyttes til.

Dersom innehaverne av tillatelsene skal kunne få klarert opptil seks lokaliteter for hver tillatelse etter denne bestemmelsen, må alle tillatelsene klareres for samtlige lokaliteter som inngår i en samlokaliseringsgruppe. Dersom to tillatelser har klarert tre sammenfallende lokaliteter, samtidig som en av tillatelsene har en lokalitet alene i tillegg, kan det ikke klareres ytterligere en lokalitet for begge. Den ene av tillatelsene ville da ha fått fem lokaliteter uten at samtlige inngår i gruppen.

En innehaver kan velge mellom flere og ulike slike grupper. Har foretaket 8 tillatelser, kan det f eks velge en gruppe med alle 8 tillatelsene knyttet til de seks samme lokalitetene. Den andre ytterligheten er å ha fire grupper med 2 tillatelser i hver. Da vil foretaket maksimalt kunne legge beslag på 24 lokaliteter, men det igjen medfører at det ikke vil være mulig å drive med mer enn to tillatelser pr lokalitet. Dette antas å ikke være noe ønsket driftsmønster for et flertall av oppdrettere.

Videre understrekes det at bestemmelsen i seg selv ikke innebærer noe tak for antall tillatelser knyttet til en lokalitet. Det avgjørende er at foretaket ikke benytter mer lokalitetsbiomasse enn det lokaliteten er klarert for. Dette innebærer videre at en lokalitet kan ha flere grupper knyttet til seg. Hvis et selskap disponerer åtte lokaliteter, har fire tillatelser og to grupper, vil selskapet for eksempel på fire av lokalitetene kunne ha begge gruppene, dvs. samtlige fire tillatelser.

Tredje ledd
Bestemmelsen er ment som en snever dispensasjonsbestemmelse. Dersom søker allerede har nok disponible lokaliteter og spesielle tiltak må gjøres på en av disse lokalitetene uten at dette får vesentlige negative konsekvenser, skal dispensasjon ikke innvilges. Videre må regionkontoret vurdere om søker kan ta i bruk meldingsadgangen i § 37. Er det slik at innehaver rent faktisk har tilstrekkelig ledig lokalitetsbiomasse på en lokalitet som ikke er knyttet til den aktuelle tillatelse, skal meldingsadgangen nyttiggjøres fullt ut før det eventuelt blir aktuelt å innvilge dispensasjon. Regionkontoret må således vurdere innehavers totale situasjon før dispensasjon eventuelt innvilges.

Med begrepene ”alvorlige sykdomsutbrudd” og ”vesentlig sykdomsfare” menes sykdom eller fare for sykdom som er så alvorlig at det har vesentlig negativ effekt på den planlagte driften.

Med begrepet ”spesielle tiltak” tenkes først og fremst på brakklegging på grunn av alvorlige sykdomsutbrudd eller vesentlig sykdomsfare. Er det slik at brakklegging er nært forestående på lokaliteten uansett, jf. driftsplan, må den pålagte brakkleggingen være vesentlig lengre enn planlagt brakkleggingstid. Andre spesielle tiltak kan være tiltak som har vesentlig negative konsekvenser for den planlagte driften på lokaliteten, f eks at innehaver ikke kan foreta nært forestående og planlagte utsett, jf. driftsplan.

Det presiseres at selv om det foreligger skriftlig pålegg fra Mattilsynet, er det Fiskeridirektoratets regionkontor som alene har avgjørelsesmyndighet i forhold til om dispensasjon skal innvilges i forhold til taket i første eller andre ledd.

Søknad om dispensasjon fra taket på antall tillatte lokaliteter per konsesjon sendes Fiskeridirektoratets regionkontor i den region hvor lokalitetene befinner seg.

Dispensasjonsbestemmelsens oppregning av særlige tilfeller, innebærer at den gir adgang til dispensasjon for en bestemt periode, og ikke permanent.

Fjerde ledd
Antall lokaliteter per forsøks- og forskningstillatelse avhenger av det omsøkte forskningsprosjekt. Det samme gjelder i forhold til undervisnings- og utstillingstillatelser. På denne bakgrunn er bestemmelsen ikke gjort gjeldende for disse spesialtillatelsene.

En stamfisktillatelse kan ha behov for flere lokaliteter per tillatelse enn det en ordinær matfisktillatelse har. Derfor gjelder ikke taket for antall lokaliteter per tillatelse for stamfisk. Det presiseres at tillatelse til stamfisk ikke skal ha flere lokaliteter enn det er behov for, men det skal vurderes konkret i forbindelse med den enkelte søknad. Det vises til arealhensyn, ikke minst sett i lys av Mattilsynets krav til avstand for et stamfiskanlegg.

§ 35. Omgjøring av lokalitetens avgrensning
Hjemmelsgrunnlaget for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Første ledd
Bestemmelsen gjelder avgrensing på lokalitetsnivå. Hensikten med en slik avgrensing er begrunnet i miljø- og sykdomshensyn, samt hensyn til konkurrerende interesser for bruk av kystsonen.

Det er ikke skrevet ut nye dokument for de tidligere klarerte lokaliteter. Ved innføringen av det nye regelverket, anses konverteringen fra m3 til MTB automatisk å ha funnet sted.

Omleggingen av systemet fra begrensning i volum og biomasse til begrensning utelukkende i biomasse, innebærer at innehaver av akvakulturtillatelsen kan søke om å utvide det areal lokaliteten er klarert for. Det presiseres at innehaver ikke kan foreta en slik utvidelse uten å innhente ny klarering. Dette har sammenheng med at anlegget skal plasseres i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartbilag tillatelsen viser til, jf. akvakulturdriftsforskriften § 8 første ledd. Dersom plasseringen avviker fra det som det er gitt tillatelse til, kan det få konsekvenser for andre interesser i området, f.eks. ferdselen til sjøs. Det må derfor foretas en fornyet vurdering etter denne forskriftens § 30 ved søknad om utvidelse av arealet.

Annet ledd
Bestemmelsen skal forstås slik at lokaliteter som var tildelt i Finnmark og Troms og klarert for volum ut over 36.000 m3 volum før 1.januar 2005, omregnes med 75 kg pr m3 for de første 36.000 m3 og 65 kg per m3 for det overskytende.

Bestemmelsen gjelder bare tillatelser gitt i medhold av kapittel 3 i denne forskriften, dvs. kommersielle tillatelser til matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann.

§ 36. Særlige krav til søknad
Hjemmelen for bestemmelsen er akvakulturloven § 6 annet ledd og § 11.

Formålet med bestemmelsen er å fastsette noen nødvendige minstekrav til selve søknaden og samtidig fungere som en sjekkliste for søker, men er på ingen måte uttømmende.

Bestemmelsen gjelder den delen av søknadsbehandlingen som gjelder klareringen av lokalitet. På grunn av den totrinnsbehandling som matfisk av laks, ørret og regnbueørret er underlagt, jf. kapittel 3, 5 eller 6, er det visse begrensninger på realitetsbehandling av klareringer etter denne bestemmelsen. Søker må enten være innehaver av tillatelse fra før eller ha mottatt tilsagn om tildeling for å kunne søke klarering.

Ut over det som fremgår av de nevnte minstekrav i § 36, fremgår det av forskrift av 21.12.2001 nr 1597 om gebyrer og avgift i forbindelse med akvakulturvirksomhet § 5 at gebyr skal være innbetalt før søknaden tas under behandling og at dokumentasjon for betalingen skal vedlegges søknad. Søknad uten vedlagt kvittering for innbetaling av saksbehandlingsgebyr vil ikke bli behandlet. Søknaden vil ikke bli betraktet som ”innkommet” før søknaden er fullstendig og gebyret betalt.

Det fremgår av akvakulturloven § 4 annet ledd at ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret. I A-registerforskriften fremkommer det i § 4 hvilke opplysninger som registeret blant annet skal innholde. I denne sammenheng gjøres særlig oppmerksom på opplysninger som sikrer identifikasjon av den person eller det foretak registreringen gjelder, jf. første ledd bokstav b. Dette innebærer at også søknaden må inneholde utvetydige opplysninger om hvem som søker lokaliteten. Fysiske personer må blant annet identifiseres med opplysning av personnummer. Juridiske personer må være stiftet for å kunne søke, jf. aksjeloven § 2-9. Det er imidlertid ikke et krav for å søke, at selskapet er registrert og har fått tildelt org. nr. i Brønnøysundregistrene. For at tillatelsen skal kunne utstedes, må imidlertid selskapet være registrert. Nærmere detaljer finnes i søknadsskjemaet og A-registerforskriften.

Det vises videre til denne forskrifts § 31 som har krav om at søker skal sannsynliggjøre at akvakultur av settefisk i ferskvann har tilgang på tilstrekkelig mengder vann av en kvalitet som sikrer fisken gode levevilkår. Tilsvarende krav er innført for landlokalitet til stamfisk, jf. § 32 annet ledd. Oppfyllelse av kravet må dokumenteres i søknaden.

Denne bestemmelsen hindrer ikke at regionkontoret kan stille krav om ytterligere opplysninger for å vurdere den konkrete søknaden. I søknadsskjemaet kan videre kreves opplysninger som ikke er nevnt i § 36, men som er relevant for både særorganer og fiskerimyndighetene for å vurdere tildeling, jf. § 9.

Dersom søknaden ikke er fullstendig på de enkelte punkt eller det kan være grunn for tvil om omfanget av opplysningene som skal med i søknaden, skal regionkontoret i tråd med god forvaltningsskikk gjøre søker oppmerksom på manglene. Samtidig skal det gis en rimelig frist til å rette på manglene. Dersom retting ikke finner sted innen fristen, kan søknaden avvises.

Avvisning er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, som dermed kan påklages.

Første ledd
Nr. 1
Strømmålinger gjelder nå både for ferskvanns- og sjøvannslokaliteter, og har tidligere vært et krav i søknadsskjemaet. Forskriften setter ikke uttrykkelige krav til hvordan strømmålinger skal foretas. For nærmere opplysninger om dette vises til søknadsskjema med veileder.

Nr. 2
Kartdokumentasjonen til søknaden er her minimum bestemt å skulle være som kravene i NS 9410. I dag kreves sjøkart 1:50 000, landkart 1:50 000, kart 1:5000 (hvor lokalitet og anlegg skal være inntegnet) og topografisk kart over bunnforholdene. I tillegg bør det foreligge hydrografisk original (som i de fleste tilfellene vil tilfredsstille kravet om topografisk kart over bunnforholdene).

Ettersom denne bestemmelsen angir minstekrav, vil søknadsskjema og veileder gi informasjon om hvilke kart som kreves i tillegg. For flytende anlegg kreves pr. i dag skisse av anlegg på kart 1:1000, samt plankart.

Nr. 3
Formålet med å kreve dette i søknaden, er å kunne vurdere miljøpåvirkning på lokaliteten. Miljøundersøkelsen skal være vedlagt søknaden. Kravene i denne forskriften er utformet slik at også fylkesmannens behov for undersøkelser i henhold til myndighet etter forurensningsloven i hovedsak anses dekket. Ettersom fylkesmannen har et overordnet miljøansvar, har fylkesmannen fortsatt selvstendige oppgaver i forhold til resipientens miljøtilstand. Om sammenhengen mellom forurensningsloven og akvakulturloven ellers, se § 7 og merknader. Det er også utarbeidet en felles instruks fra FKD og MD (03.05.05) om forvaltningen av reglene om miljøundersøkelser for både tildelings- og driftsfase.

Dokumentasjon på bunntilstanden før det har funnet sted noen utslipp er et utgangspunkt for oppfølgingen videre, jf. akvakulturdriftsforskriften § 29 og merknader.

Det kreves som hovedregel fremlagt en B-undersøkelse gjort i henhold til NS 9410 eller tilsvarende internasjonal standard eller anerkjent norm. Bestemmelsen er utdypet i fjerde, femte og sjette ledd. Se også annet ledd om at kravet bare gjelder oppdrett av fisk på lokalitet i sjøvann

Andre ledd
Kravene etter nr. 2 om kartdokumentasjon og nr. 3 om miljøundersøkelser gjelder bare for søknader om akvakultur av fisk på sjøvannslokaliteter etter forskriften. Det er satt krav til kart og miljøundersøkelse også for ferskvannslokaliteter, jf. søknadsskjema og veileder. For akvakultur i landbaserte anlegg som har utslipp til sjø, kreves en rapport med beskrivelse av miljøtilstanden i resipienten.

Tredje ledd
B-undersøkelser, jf. første ledd nr. 3 skal foretas av kompetent organ. Med ”kompetent organ” menes organ som kan dokumentere relevant faglig kompetanse for oppdragsgiver og være uavhengig av oppdragsgiver. Organ som kan foreta C-undersøkelser vil også være kompetent til å foreta B-undersøkelser.

Når det gjelder spørsmålet om når et organ er uavhengig av sin oppdragsgiver, legges den aksjeselskapsrettslige lovgivningen vedrørende konsernbegrepet til grunn ved forståelsen av når et organ anses å være uavhengig av oppdragsgiver, jf. aksjeselskapsloven § 1-3. Som eksempel kan organet ikke være helt eid av oppdragsgiver. Ved delvis eierskap er det avgjørende om oppdragsgiver har bestemmende innflytelse gjennom avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler i organet. Uavhengighetskravet for kompetent organ er således strengere enn for akkreditert organ,(jf. femte ledd).

Fjerde ledd
På lokaliteter hvor B-undersøkelse eller tilsvarende vanskelig lar seg gjennomføre på grunn av ”dybdeforhold eller lokaliteter med stein- eller fjellbunn” kan Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med Fylkesmannen fatte vedtak om alternativ miljøundersøkelse. Bestemmelsen er ment å fungere som et verktøy i de situasjoner det vil være umulig for søker å foreta B-undersøkelser etter NS 9410. For driftsfasen er det i akvakulturdriftsforskriften § 29 tredje ledd fastsatt en parallell bestemmelse for driftsfasen.

Alternativ miljøundersøkelse vil minimum innebære gode faglige beskrivelser av sedimentering av utslipp fra anlegget. Det kan være aktuelt å kreve strømmålinger ut over kravet i nr. 1. Og det kan i særlige tilfeller være aktuelt å kreve C-undersøkelser etter denne bestemmelsen. Dersom det etter kriteriene i femte ledd fattes vedtak om C-undersøkelse som alternativ, vil dette måtte utføres av akkreditert organ, (som for C-undersøkelse etter sjette ledd, jf. nedenfor.) En avgjørelse om å kreve alternativ miljøundersøkelse skal det fattes vedtak om. Vedtaket vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og skal derfor begrunnes. Forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 første ledd anses imidlertid ikke nødvendig, da søker gjennom søknaden forutsettes å ha uttalt seg. Enkeltvedtak gir klagerett.

Til femte ledd
Bestemmelsen sier at Fiskeridirektoratet i samråd med Fylkesmannen kan kreve en C-undersøkelse av bunntilstanden på lokaliteten (nærsonen) og utover i resipienten (fjernsonen) i henhold til NS 9410 jf.. 9423 dersom anleggets størrelse, beliggenhet eller andre forurensningsmessige forhold tilsier det.

Med anleggets størrelse menes søknad om ny lokalitet hvor det planlegges stor produksjon, eller søknad om vesentlig utvidelse i forhold til eksisterende drift. For at anleggets størrelse alene skal brukes som argument for C-undersøkelser, skal samlet planlagt produksjon på lokaliteten være større enn 3.120 tonn. Produksjon i denne sammenheng må forstås som maksimal stående biomasse.

Beliggenhet som moment kan for eksempel gjelde søknad på lokalitet innenfor en terskel hvor resipienten kan avgrenses og faglige vurderinger tilsier at kapasiteten er utilstrekkelig i forhold til virksomheten. Lokale terskelbasseng i kyst/fjordområder og mindre fjordarmer med terskel kan være eksempler på slike områder.

Forurensningsmessige forhold kan være når det samlede utslipp av næringssalter fra ulike kilder (jordbruk, kloakk, industri, oppdrett etc.) til den omsøkte lokalitetens fjernsone fra før anses å nærme seg tålegrensen til den totale resipienten.

Avgjørelsen om C-undersøkelse etter denne bestemmelsen regnes ikke som enkeltvedtak. Beslutningen om det skal kreves C-undersøkelse eller tilsvarende inngår som en del av forberedelsen til om det skal gis tillatelse eller ikke. Vurderingen om det skal gis akvakulturtillatelse eller ikke vil munne ut i enkeltvedtak med begrunnelse og klagerett.

C- undersøkelser eller tilsvarende skal foretas av organ som er akkreditert for å utføre oppgaven. Akkreditert organ er akkreditert av Norsk Akkreditering eller annet anerkjent akkrediteringsorgan som har undertegnet de relevante multilaterale avtaler for gjensidig internasjonal anerkjennelse, og som er etablert i et EU/EØS land. Det aktuelle organet skal ikke bare være akkreditert, men akkreditert for de aktuelle oppgavene som skal utføres i henhold til gjeldende standard.

Organ som er akkreditert etter NS-EN 45004 (Generelle krav til drift av ulike typer organer som utfører inspeksjoner) skal oppfylle standardens krav til uavhengighetsklasse C eller høyere. Organ som er akkreditert i henhold til NS-EN ISO/IEC 17025 (Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse) skal før akkreditering ha klarlagt eventuelle interessekonflikter og disse skal være håndtert på en måte som sikrer at kvaliteten av arbeidet ikke påvirkes av disse interessene.

I og med at det ikke er adgang til å dispensere fra laksetildelingsforskriften § 36, må Fiskeridirektoratet og Fylkesmannen i sin vurdering av om det skal kreves C-undersøkelse eller ikke i forbindelse med søknader om nyetablering og utvidelse av lokaliteter i sjøvann for laks, ørret og regnbueørret, se hen til kostnadene og tiden, herunder den geografiske avstanden til nærmeste akkrediterte organ, det vil ta å få foretatt en slik undersøkelse.

Sjette ledd
Etter denne bestemmelsen kan Fiskeridirektoratet ”i samråd med Fylkesmannen stille krav til miljøundersøkelser av lokaliteter i ferskvann.” Det sies ingenting i bestemmelsen om hvilke kriterier som skal vurderes i forbindelse med om det skal stilles krav om miljøundersøkelser for lokaliteter i ferskvann eller ikke. Dette er således opp til forvaltningens skjønn. Fiskeridirektoratets regionkontor skal således samrå seg med Fylkesmannen for alle søknader som gjelder laks, ørret og regnbueørret og som ønskes lokalisert i ferskvann. SFTs veileder ”Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann” 97:04 (TA-nummer 1468/1997) kan brukes for å beskrive resipientens tilstand i en søknadsprosess der miljøtilstanden ikke alt er tilstrekkelig kjent gjennom andre undersøkelser.

Beslutning etter denne bestemmelsen er å anse for å være en prosessledende avgjørelse, jf. begrunnelsen over i forbindelse med C-undersøkelser. Beslutningen kan derfor ikke påklages.

§ 37. Melding ved samlokalisering
Hjemmelsgrunnlaget er akvakulturloven § 5.

Bestemmelsen er begrunnet i forenklet saksbehandling som igjen medfører større fleksibilitet og mindre gebyrutgifter for næringen.

Første ledd
Det fremgår av første ledd at meldingen skal sendes Fiskeridirektoratets regionkontor.

Hvor samme innehaver bare ønsker en ny tillatelse registrert på allerede klarert lokalitet innenfor tidligere fastsatt lokalitetsbiomasse og areal, er det tilstrekkelig å sende melding til regionkontoret om dette. Verken lokalitetsbiomasse eller arealet som anlegget er gitt tillatelse til å beslaglegge, kan endres.

Med tillatelser som innehas av samme person menes i denne sammenheng samme fysiske eller juridisk person.

Dette innebærer ikke at samlokalisering av tillatelser kun kan skje hvor tillatelsene innehas av samme fysiske eller juridiske person, sml. definisjonen av samlokalisering i akvakulturdriftsforskriften § 4. Også ulike innehavere kan samlokalisere sine konsesjoner på samme lokalitet, men det kreves søknad da meldingsregelen ikke gjelder for denne type tilfeller.

Det er heller ikke adgang til å benytte meldingsordningen for akvakulturtillatelser som er lokalisert utenfor grensene av nasjonale laksefjorder, til lokaliteter innenfor grensene for slike områder. Hjemmelen for dette er Stortingets vedtak om nasjonale laksefjorder som fremgår av St. prp. nr 79 (2001-2002) og St.prp.nr.32 (2006- 2007), jf. brev datert 12.12.06 til samtlige regionkontor.

Det vil heller ikke være adgang til å benytte meldingsordningen for samlokalisering som vil medføre et brudd på § 34 – antall tillatte lokaliteter pr. tillatelse. Dersom det gjøres, vil det ikke kunne utstedes endret tillatelse slik siste ledd forutsetter.

Nytt tillatelsesdokument i tråd med meldingen må være utstedt, samt eventuell godkjenning av endret driftsplan der dette er nødvendig, må være gitt før fisk knyttet til den nye tillatelsen på lokaliteten kan settes ut. Dette er av hensyn til at regionkontoret skal kunne kontrollere overholdelse av antallsbegrensningen av lokaliteter per akvakulturtillatelse.

Melding etter denne bestemmelsen utløser ikke plikt til å betale gebyr, jf. forskrift om gebyr og avgift i forbindelse med akvakulturvirksomhet av 21. desember 2001 nr.1597.

Andre ledd
Meldingsordningen etter første ledd gjelder også for ulike selskap innenfor samme konsern, såfremt det fremlegges dokumentasjon på at selskapene inngår i samme konsern. I denne sammenheng kreves det bekreftelse fra revisor på slik konserntilknytning.

Tredje ledd
Hvorvidt regionkontoret kan utstede nytt tillatelsesdokument, og på denne måten iverksette meldingen fra innehaver, beror på om det er adgang til dette etter det øvrige regelverket eller vedtakene som er knyttet til akvakulturtillatelsen. For eksempel kan det hende at innehaver ikke har adgang til å knytte akvakulturtillatelsen sin til flere lokaliteter (jf. § 34), og det ikke er aktuelt å bytte en lokalitet med en annen.

Videre kan det være tilfeller hvor en lokalitet innenfor grensen for nasjonale laksefjorder er klarert for en større biomasse enn antall akvakulturtillatelser tildelt innenfor denne grensen tilsier. På bakgrunn av Stortingets vedtak om nasjonale laksefjorder som fremgår av St.prp. nr. 79 (2001-2002) og St.prp. nr. 32 (2006- 2007), vil det ikke være adgang til å utstede nytt tillatelsesdokument etter slik melding.

Det presiseres at det er innehavers ansvar å søke om endring av driftsplan dersom foretaket i løpet av det året driftsplanen er godkjent for, ønsker å sette ut fisk på lokaliteten som er knyttet til en annen tillatelse og som ikke fremgår av den godkjente driftsplanen.

Hvilke konkrete lokaliteter tillatelsen gjelder for, herunder også antallet, er viktig forutsetning for en akvakulturtillatelse til stamfisk. Dette blant annet på grunn av hensynet til spredning av sykdomsrisiko og valgt seleksjonsgrad. Skal det gjøres endringer av hvilke lokaliteter tillatelsen er klarert for, krever det egen søknad. Melding er derfor ikke tillatt.

Kapittel 8 . Administrative bestemmelser, tiltak og straff
§ 38 Tilbaketrekking av tillatelse og lokalitet ved passivitet
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 9 tredje ledd, jf. første ledd bokstav d. Siste ledd har også hjemmel i akvakulturloven § 19 fjerde ledd, jf. andre ledd.

Passivitetsvirkningen vil kunne inntre for alle typer akvakulturtillatelser og lokaliteter som tildeles i medhold av laksetildelingsforskriften, jf. § 3.

Bestemmelsen gjelder tilbaketrekking av tillatelse og lokalitet, mens passivitetsregelen i tildelingsforskriften for andre arter (§ 18) bare nevner tilbaketrekking av tillatelse. Begrunnelsen for den ulike ordlyden er at tillatelse gitt etter tildelingsforskriften for andre arter ikke kan være knyttet til flere lokaliteter, se § 4 nr. 2.

Begrunnelsen for tilbaketrekking av akvakulturtillatelsen ved passivitet er formålet om å unngå unødvendig båndlegging av areal. En unødvendig båndlegging vil ikke harmonere med formålbestemmelsen i denne forskriften § 1.

Det er videre uheldig med passive akvakulturtillatelser som kan hindre at en kan gi tillatelse til andre næringsutøvere som er interessert i å drive på de samme lokalitetene eller i nærområder til disse. Hensynet til ryddighet og effektiv ressursbruk i forvaltningen taler også for at passive tillatelser bør trekkes tilbake.

Fiskeridirektoratet vil ved inndragning slette tillatelsene fra Akvakulturregisteret, jf. A-registerforskriften § 5, jf. § 4 første ledd bokstav e. På denne måten vil man minske ressursbruk til oversikt og kontroll av passive tillatelser.

Passivitetsbestemmelsen gir en oppfordring til å søke om et areal som samsvarer med behovet og øker kravet til grundig forarbeid ved planlegging av driften. Det kan deretter søkes om utvidelse av lokaliteten, dersom behovet øker de neste årene. Det er ønskelig å unngå at det blir gitt tillatelse til store lokaliteter som innehaver av akvakulturtillatelsen ikke klarer å nyttiggjøre seg. En slik unødvendig båndlegging vil blokkere for andre aktører som potensielt vil kunne drive på de aktuelle lokalitetene eller i nærområdet. Ved passivitet av et slikt omfang som bestemmelsen beskriver, bør tilbaketrekking finne sted. Med dette menes at forvaltningen ikke har en vid skjønnsmessig adgang til å vurdere om inndragning skal finne sted. Så lenge de nødvendige vilkår er innfridd, er utgangspunktet at inndragning skal finne sted. En slik praksis vil gjøre forvaltningen av kystområdene mer forutsigbar, og bidra til å sikre likebehandlingen.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der hovedregelen bør fravikes, men dette skal praktiseres som en meget snever unntaksmulighet. Det forhold at det er dårlige tider og vanskelig å få finansiering medfører ikke tilstrekkelig grunnlag for å la være å trekke akvakulturtillatelsen tilbake. Sammenhengen i regelverket tilsier også at dårlig økonomi ikke er et unntakstilfelle. Det vises til at økonomisk evne ikke lenger skal vurderes i forbindelse med tildeling.

Heller ikke liten yngeltilgang eller vanskeligheter med å skaffe teknisk utstyr er et unntakstilfelle i seg selv. Uventede forhold helt utenfor innehaverens kontroll som han ikke kan unngå eller overvinne følgene av kan gi grunnlag for unntak.

I disse sjeldne unntakstilfellene og der hvor innehaver av tillatelsen kan dokumentere at drift er meget nært forestående, bør regionkontorene etter søknad fatte et vedtak der de gir utsatt frist for oppstart. Den gitte fristen vil kunne danne grunnlag for kontroll av om virksomheten faktisk har startet opp ved utløp av fristen og skape forutsigbarhet for innehaveren. Fristen som settes må være så kort som mulig vurdert opp mot grunnlaget for utsettelsen. Det kan videre settes som vilkår at driften skal ligge på et visst nivå når fristen løper ut. Hjemmelen for å gi en slik utsatt frist er § 38 første ledd, jf. ”kan” og ulovfestet vilkårslære i forvaltningsretten.

Passivitetsbestemmelsen vil i prinsippet kunne gjelde også på tidsbegrensede akvakulturtillatelser, når vilkårene for passivitetsvirkningen er oppfylt, f eks der tidsbegrensningen er 10 år, men driften er ikke kommet i gang etter 2 år.

Saksbehandlingen ved tilbaketrekking skal gjøres i form av enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Dette innebærer blant annet at prosessen starter med at forhåndsvarsel om vedtak om tilbaketrekking sendes, se forvaltningsloven § 16. Det gis der en frist for innehaver av akvakulturtillatelsen til å uttale seg om grunnlaget for passivitet. Passivitetsvirkningen (vedtak om tilbaketrekking) inntrer ikke dersom konsesjonsinnehaver dokumenterer drift med mer enn 1/3 av det tillatte.

Begrensede akvakulturtillatelser der tiden er ute, skal ikke trekkes tilbake etter denne bestemmelsen, de faller etter sin natur automatisk bort. I slike tilfeller fattes det ikke vedtak om bortfall av akvakulturtillatelsen, da tidspunktet for bortfall følger av vedtaket om tidsbegrensningen. Det bør likevel sendes et brev der en opplyser om at tillatelsen er falt bort, og dermed vil slettes fra registeret. I samme brev påpekes opprydningsplikten, slik den følger av akvakulturdriftsforskriften § 15, 2. ledd.

Det understrekes at § 38 både gjelder tillatelse og lokalitet. Der hvor tillatelse pga totrinnsbehandling er gitt ved tilsagn, vises til bestemmelsen i tredje ledd.

Første ledd
Bestemmelsen angir grunnlag for at passivitetsvirkningen i form av tilbaketrekking vil kunne inntre. Tillatt størrelse, dvs. biomasse for tillatelsen (§§ 15, 22, 23, 23a, 28) og lokalitetsbiomasse (§ 35) skal for hver akvakulturtillatelse fremgå av tillatelsesdokumentet. Når det gjelder tillatelser til matfisk i ferskvann (§ 21) vil vanligvis tillatt biomasse for tillatelse og lokalitet være den samme da det her ikke klareres flere lokaliteter pr. tillatelse.

Det må foretas en konkret vurdering av tillatt størrelse slik denne er kommet til uttrykk i dokumentet, sett i sammenheng med den igangsatte virksomheten for perioden.

For akvakultur av matfisk vil grensen på 1/3 av tillatt biomasse utgjøre 260 tonn for en akvakulturtillatelse på 780 tonn, jf. denne forskriftens § 15 første ledd

Begrepet virksomhet må forstås på tilsvarende måte som definisjonen av akvakultur i denne forskriftens § 4 nr. 1. Virksomhetsbegrepet omfatter også tomme anlegg på en lokalitet etter at akvakulturdyrene er tatt ut.

Passivitet kan blant annet dokumenteres ved driftsplaner/driftsjournaler, biomasserapporter og ved observasjon i forbindelse med IK-revisjon eller annen kontroll. Det fremgår av akvakulturdriftsforskriften § 29 at oppdretter plikter å foreta miljøovervåking av lokaliteter i sjøvann hvor det produseres fisk.

Slike rapporter, journaler, planer, mangel på miljøundersøkelser og observasjoner kan gi grunnlag for forhåndsvarsel etter forvaltningsloven om vedtak om tilbaketrekking av akvakulturtillatelse ved passivitet. Dermed vil innehaver av akvakulturtillatelsen få mulighet til å dokumentere om det faktisk har funnet sted drift i denne perioden, til tross for manglende melding.

Opplysninger innhentet til statistikkformål skal ikke brukes for å dokumentere passivitet.

Første ledd fokuserer på andel av det som kan bli full størrelse. Vurderingen i tilbaketrekkingsøyeblikket er om fisken ferdig produsert vil utgjøre 1/3 av det tillatte. Eksempelvis er det gitt en tillatelse avgrenset til 325 tonn. To år etter har innehaveren bare etablert virksomhet bestående av liten fisk i anlegget, men som ferdig produsert vil utgjøre over 130 tonn. Tilbaketrekking vil da ikke kunne finne sted.

Ordlyden senere i annet punktum er ment å klargjøre de tilfellene hvor innehaver av akvakulturtillatelsen er kommet i gang med mer enn en tredjedel av det tillatte, men senere kommer under denne grensen i to år eller mer. Ordlyden rammer direkte også to års passivitet inntruffet flere år tidligere. Bestemmelsen må imidlertid fortolkes med den reservasjon at passivitetsvilkårene må være oppfylt på tilbaketrekkingstidspunktet, ut ifra formålet om å hindre unødvendig arealbeslag.

Annet ledd
Brakklegging kan pålegges i medhold av akvakulturdriftsforskriften §§ 30 og 35 tredje ledd annet punktum. Dette skal journalføres etter samme forskrifts § 37 og rapporteres til Fiskeridirektoratet etter § 40.

Det er bare godkjent driftsplan (jf. akvakulturdriftsforskriften § 35 femte ledd) som viser at lokaliteten skal tas i bruk igjen i løpet av førstkommende år, som kan medføre at lokalitet som har vært passiv i to år likevel ikke skal trekkes tilbake.

Bestemmelsen gir uttrykk for et tilfelle der innehaver av akvakulturtillatelse ikke direkte er å bebreide for at tillatelsen ikke blir benyttet. Dette vil også kunne gjelde ved uventede begivenheter som ikke kunne avverges av innehaveren, og som medfører passivitet. Ved slike tilfeller kan Fiskeridirektoratet etter en konkret vurdering avgjøre at utgangspunktet om inndragning skal fravikes, selv om selskapet ikke er kommet i drift innen fristen.

Tredje ledd
Bestemmelsen gjelder de tilsagn som er gitt som følge av totrinnsbehandling, eksempelvis etter kap.3. Tilsagnet kan trekkes tilbake dersom tilsagnshaver ikke i løpet av 6 måneder fra tilsagnsdato har sendt inn søknad eller melding etter kap.7 om klarering av lokalitet.

Fjerde ledd
En overdragelse av akvakulturtillatelsen fra en person eller et selskap til en annen/et annet vil ikke være fristavbrytende, jf. også akvakulturloven § 19 annet ledd.

Dersom en akvakulturtillatelse hvor det ikke er etablert virksomhet på lokaliteten overføres til et annet subjekt, vil denne således kunne inndras når passivitet inntrer, uavhengig av overføringen, jf. akvakulturloven § 19 annet ledd. Denne regelen er i samsvar med hensynet bak passivitetsreglene, nemlig å fremme aktiv bruk av lokalitetene. En som overtar en igangværende akvakulturtillatelse har ikke samme behov for en to års etableringsfrist som en som har blitt tildelt en helt ny tillatelse. Man ønsker å hindre eventuelle muligheter for å omgå passivitetsregelen ved overføring.

I denne forbindelse vises det også til omtalen av akvakulturloven § 19 annet ledd i Ot. prp. nr 71 hvor flg fremgår: ”Opptjent passivitet vil således hefte ved den enkelte rett også ved overføring til ny innehaver, slik at utløpsdato i utgangspunktet ikke endres ved overføring. Ny erverver skal likevel gis rimelig tid til å etablere drift i tillatelsen. En skal imidlertid ikke kunne unndra seg tilbaketrekking av tillatelse gjennom å overføre denne etter at varsel om tilbaketrekking er gitt. Varsel om tilbaketrekking bør fremgå av akvakulturregisteret.”

Det fremgår av A-registerforskriften § 5 jf. 4 bokstav e at Fiskeridirektoratet skal føre inn forhåndsvarsel om vedtak om tilbaketrekking av tillatelse. Akvakulturregisteret vil imidlertid ikke vise forhåndsvarsel om inndragning av lokalitet.

Av fjerde ledd fremgår det også at overføring av tilsagn om tillatelse ikke medfører fristavbrudd. Et tilsagn om tillatelse innebærer at tillatelse innvilges når nærmere bestemte forutsetninger er oppfylt.

Dette kan for det første bli aktuelt når det gis tilsagn og lokalitetsklarering ikke gjennomføres samtidig (totrinnsbehandling).

Det kan for det andre være aktuelt for alle tillatelser etter denne forskrift at det blir gitt tilsagn i påvente av at søker skal registrere seg i Enhetsregisteret som er et krav for å få tildelt akvakulturtillatelse. Da bør det fremgå av tilsagnet at det kan trekkes tilbake dersom ikke tilsagnshaver innen en kort frist har registrert seg i Enhetsregisteret.

Uansett er det slik at et tilsagn ikke kan overføres i Akvakulturregisteret idet det ikke vil være tildelt et tillatelsesnummer på et så tidlig tidspunkt.

§ 39 Gebyr
Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 26.

Henvisningen til gebyrforskriften er hensiktsmessig for å unngå dobbelthjemling av gebyrplikten. Selve hjemmelen for gebyrplikt i forbindelse med søknader står i gebyrforskriften § 2, mens formålet med bestemmelsen her er å informere om gebyrplikten. Det følger av gebyrforskriften § 5 at dokumentasjon på betalt gebyr må vedlegges for at en søknad skal anses som fullstendig, og tas til behandling. En søknad som ikke innvilges utgjør ikke en særlig grunn til frafall av gebyr etter gebyrforskriften § 4. Formålet med gebyret er at det skal dekke noen av forvaltningens saksbehandlingskostnader. Regelen er således at innbetalt gebyr ikke refunderes for en søknad som ikke innvilges, da behandlingen uansett har medført kostnader for forvaltningen.

§ 40 Tvangsmulkt, straff m.m.
Denne bestemmelsen er en ren henvisningsbestemmelse til reaksjonsbestemmelsene i akvakulturloven. Disse fremgår i hovedsak av kapittel VII om reaksjoner ved overtredelse. I tillegg vil akvakulturloven § 9 første ledd bokstav c om endring og tilbaketrekking av akvakulturtillatelse ved grov eller gjentatte overtredelser være relevant.

Bestemmelsen er tatt med av informasjonshensyn, og for å oppnå en preventiv virkning.

Kapittel VII i akvakulturloven inneholder bestemmelser om pålegg om tiltak

(§ 27), tvangsmulkt (§ 28) og overtredelsesgebyr (§ 30) og om iverksetting av tiltak for den ansvarliges regning (§ 29).

For disse reaksjonene vises til forskrift om reaksjoner ved overtredelse 29.03.2007 nr. 361 samt merknader og retningslinje, se www.fiskeridir.no under Akvakulturregelverk.

Videre inneholder kapittel VII en bestemmelse om straff (§ 31). Forsettlig eller grov uaktsom overtredelse kan gi grunnlag for bøtestraff eller fengselsstraff i inntil 1 år eller begge deler, se akvakulturloven § 31 første ledd. Medvirkning og forsøk vil også være straffbart etter denne regelen, jf. § 31 tredje ledd. Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 2 år anvendes, se § 31 andre ledd. Med særlig skjerpende omstendigheter, menes blant annet overtredelser som har ført til omfattende forurensing av det ytre miljø, eller der det foreligger stor sannsynlighet for omfattende skadevirkninger. Det vil også kunne være særlig skjerpende om overtreder på annen måte gjør handlinger som kan skade næringens anseelse eller på annen måte opptrer til skade for næringen som helhet.