Merknader til Forskrift 22. desember 2004 nr. 1785 om drift av akvakulturanlegg (akvakulturdriftsforskriften) (Ikke oppdatert)

Merknadene er fastsatt av Fiskeri- og Kystdepartementet 21. mars 2005, sist endret 17. oktober 2007 (bare merknadene til § 50, se sak 06/8032).

Kapittel 1. Formål, virkeområde og definisjoner

Til § 1 Formål
Ordlyden i første ledd er i stor grad hentet fra oppdrettslovens formålsparagraf, mens ordlyden i andre ledd henspiller på formålene med matloven og dyrevernloven.

Formålet i første ledd er på noen punkter annerledes enn formålet i oppdrettsloven, bl.a. er «oppdrettsnæringen» byttet ut med «akvakulturnæringen», «distriktsnæring» erstattet med «kystnæring» og begrepet «konkurransedyktig» tatt inn, mens begrepet «balansert» er fjernet.

Formålet i første ledd er det samme som formålet med laksetildelingsforskriften og forskrift om tildeling, endring og bortfall av konsesjoner og lokaliteter for andre arter enn laks, ørret og regnbueørret.

Forskriften skal ifølge andre ledd sikre god helse hos akvakulturdyr og god velferd hos fisk. Inn under formålet med å sikre god helse inngår tiltak for å forebygge både smittsomme og ikke smittsomme sykdommer.

Bakgrunnen for at formålet om god velferd er begrenset til fisk, skyldes at man i denne omgang ikke har valgt å prioritere de øvrige akvakulturdyrene. Hva angår tifotkreps arbeider Mattilsynet med retningslinjer for hold, transport og avliving.

For å ivareta fiskens velferd skal det tas hensyn til naturlige behov og trivsel. Mattilsynet har ikke utarbeidet en definisjon av begrepet dyrevelferd, men har foretatt eksemplifiseringer i forhold til ulike dyrs egenart som viser hva som inngår i begrepet. Eksempler på forhold som er av betydning for fiskens velferd er mulighet til å utøve naturlig atferd, frihet fra og mulighet til å unngå ulike farer, fiskens helse og kondisjon, riktig ernæring og beskyttelse mot ugunstig vannkvalitet m.m.

Det understrekes at formålene i første og andre ledd er likestilt, og at næringsvirksomhet skal skje innenfor en helse- og fiskevelferdsmessig forsvarlig ramme.

Til § 2 Forskriftens geografiske og personelle virkeområde
Første ledd: Forskriftens § 2 angir hvor forskriften gjelder, det såkalte geografiske virkeområde.

Akvakulturdriftsforskriften har det samme geografiske virkeområde som oppdrettsloven.

Matloven har et videre stedlig virkeområde enn oppdrettsloven. Hvis det søkes om godkjenning til etablering av akvakulturanlegg utenfor akvakulturdriftsforskriftens stedlige virkeområde, jf forskrift 16.1.2004 om godkjenning av etablering og utvidelse av akvakulturanlegg og registrering av pryddammer (etableringsforskriften) § 5 siste ledd, kan Mattilsynet i en eventuell godkjenning sette som vilkår at akvakulturanlegget følger de bestemmelser i akvakulturdriftsforskriften som har hjemmel i matloven og dyrevernloven. Det må påregnes at Mattilsynet vil sette slike vilkår.

Med noen unntak gjelder dyrevernloven også Svalbard.

Andre ledd: Forskriftens andre ledd angir hvem forskriften retter seg mot, det såkalt rettssubjektet. Dette leddet angir således det personelle virkeområde.

Forskriften gjelder for enhver som har eller skal ha tillatelse etter etableringsforskriften § 5 og/eller oppdrettsloven § 3 og tildelingsforskrifter gitt i medhold av oppdrettsloven, og som driver en eller flere lokaliteter for produksjon av akvakulturdyr.

Vanligvis vil en innehaver av tillatelse etter oppdrettsloven også ha tillatelse etter de ulike særlovene, inkludert matloven hvor etableringsforskriften er hjemlet. Dette følger av en koordinert saksbehandling der det forutsettes at alle vedtak etter særlovene må foreligge før fiskerimyndighetene treffer sitt vedtak etter oppdrettsloven.

Kultiveringsvirksomhet er et eksempel på virksomhet som ikke er omfattet av oppdrettsloven. I slike tilfeller vil forskriften ha anvendelse i forhold til de bestemmelsene som er hjemlet i matloven og dyrevernloven.

Rettssubjektet kan være både fysiske og juridiske personer. Fysiske personer er for eksempel enkeltmannsforetak, mens juridiske personer er alle foretak unntatt enkeltpersonforetak. I straffeloven § 48a er foretak definert slik: «Med foretak menes her selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet».

Pålegg som fattes som følge av eventuelle brudd på akvakulturdriftsforskriften vil rettes mot innehaver av tillatelsen. Innehaver av tillatelsen er forpliktet til å sørge for at ansatte hos foretaket bistår forvaltningen, f. eks. med å fremskaffe driftsjournal under tilsyn.

Etter oppdrettsloven kan en konsesjonshaver ofte være ansvarlig for flere akvakulturanlegg. Et pålegg etter oppdrettsloven kan derfor gjelde mer enn ett akvakulturanlegg. Tilsvarende kan en godkjent driftsplan gjelde flere akvakulturanlegg.

Forskriften omfatter også de som driver uten tillatelse, jf. ordlyden «plikter å ha tillatelse». Dette innebærer ikke at det er lovlig å drive uten tillatelse. Etablering av akvakulturanlegg forutsetter som nevnt tillatelse både etter oppdrettsloven og/eller etableringsforskriften. Hensikten er å ha hjemmel i akvakulturdriftsforskriften til å fatte vedtak etter denne forskriften også overfor de som har etablert seg ulovlig. Det vil typisk være aktuelt for de som har fått en avviklingsfrist for den ulovlige virksomheten. Innenfor denne fristen må det drives i tråd med akvakulturdriftsforskriften, og myndighetene kan føre tilsyn og fatte vedtak etter denne forskriften.

Til § 3 Forskriftens saklige virkeområde
Forskriftens § 3 angir hvasom er regulert i forskriften, det såkalte saklige virkeområdet. Akvakulturdriftsforskriften omfatter både landbaserte og sjøbaserte akvakulturanlegg for produksjon av alle arter akvakulturdyr. Konsesjonshaver kan med hjemmel i oppdrettsloven ha tillatelse til å drive akvakulturvirksomhet på flere lokaliteter med akvakulturanlegg. Akvakulturanlegg, akvakulturvirksomhet og lokalitet er definert i henholdsvis § 4 bokstav b, c og l. Det understrekes at forskriften kan gjelde selv om det i perioder ikke befinner seg akvakulturanlegg på en lokalitet så lenge ikke tillatelsen til å drive på denne lokaliteten er slettet.

For å lette tilgjengeligheten for brukerne gir § 3 en oversikt over hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse ved ulike typer av produksjon.

Forskriftens krav gjelder også fisk som benyttes i forsøk enten i egne forsknings- og undervisningsanlegg eller settes ut i vanlige akvakulturanlegg. Bestemmelsene bør allikevel ikke være til hinder for at det kan gjennomføres forsøk som er godkjent av Forsøksdyrutvalget i medhold av dyrevernloven. I hvilken grad det skal åpnes for unntak for enkelte forsøk, vil bero på hvordan fisken i forsøket holdes og i hvilken grad bestemmelsene i denne forskriften passer. Det kan også tenkes at det kun er behov for å gjøre unntak fra en eller to av forskriftens bestemmelser og ikke et generelt unntak fra forskriftens bestemmelser. For enkelte typer forsøk, f.eks. feltforsøk, vil det ikke være aktuelt med noe unntak fra bestemmelsene i forskriften, da fisken holdes på tilsvarende måte som fisk i et hvilket som helst anlegg langs kysten. Det presiseres et det må søkes om dispensasjon jf. forskriftens § 60, og det vil i hvert enkelt tilfelle vurderes om det foreligger særlige forhold som tilsier at det kan gjøres unntak.

Fjerde ledd: Kultiveringsvirksomhet er ikke omfattet av oppdrettsloven. Derfor gjelder kun bestemmelsene som er hjemlet i matloven og dyrevernloven for kultiveringsvirksomhet. Videre er ikke alle bestemmelsene som er hjemlet i matloven og dyrevernloven aktuelle for kultiveringsfisk, men kun de som er nærmere angitt i dette leddet.

Innehaver av tillatelse til kultiveringsvirksomhet må i tillegg forholde seg til forskrift av 30. desember 1992 om etablering og drift av kultiveringsanlegg for fisk og sjøkreps. Forskriften forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning.

Sjette ledd er hovedsakelig en videreføring av tidligere retningslinjer for hvilke bestemmelser som kom til anvendelse for slaktemerder etter drifts- og sykdomsforskriften, men med noe mer omfattende plikter mht rømmings og journalføringsbestemmelser, jf. merknadene til disse bestemmelsene.

Syvende ledd er hovedsakelig en videreføring av plikter som tidligere er gitt som vilkår for tillatelser etter oppdrettsloven.

Til § 4 Definisjoner
b) Akvakulturanlegg

Det presiseres at denne definisjonen av akvakulturanlegg er mer omfattende enn definisjonen av akvakulturanlegg i etableringsforskriften hjemlet i matloven, og definisjonen av lokalitet i tildelingsforskrifter hjemlet i oppdrettsloven. Begrepet akvakulturanlegg i etableringsforskriften og lokalitet i tildelingsforskriftene innbefatter ikke tilhørende landbase, og landbasen er således ikke en del av lokalitetsklareringen.

I akvakulturdriftsforskriften kan bestemmelser som regulerer driften av det enkelte akvakulturanlegget gjelde selve lokaliteten, installasjoner, dyrene, personell og tilhørende landbase.

c) Akvakulturvirksomhet

Det fremgår av definisjonen av akvakulturvirksomhet i bokstav c, at også tilhørende aktivitet til produksjonen er omfattet. Dette innebærer at f eks krav til journalføring, drifts- og beredskapsplaner og rapportering er omfattet. Aktivitet som har til formål å starte opp akvakulturvirksomhet vil også være omfattet, f eks plasseringen av et anlegg på en lokalitet før det settes ut fisk i anlegget. Det samme gjelder i forhold til avslutning av virksomheten, f eks tomme anlegg på en lokalitet etter at akvakulturdyrene er tatt ut eller røkting av blåskjellanlegg ikke lenger finner sted.

Definisjonen av «akvakulturvirksomhet» er noe annerledes enn definisjonen av oppdrett i oppdrettsloven § 2 annet ledd. Det er imidlertid ikke ment å foreta en endring av virkeområdet, og begrepet «akvakulturvirksomhet» må forstås i lys av oppdrettsloven § 2 annet ledd for de bestemmelsene som er hjemlet i oppdrettsloven.

d) Anadrom fisk

Definisjonen omfatter fisk som faktisk vandrer eller overføres mellom sjøvann og ferskvann, og ikke all fisk som kan vandre eller overføres mellom sjøvann og ferskvann. Dette innebærer at det avgjørende blir hvilket livsløp fisken har og ikke hva som er fiskens naturlige kapasitet.

f) Bløtdyr

Denne definisjonen omfatter alle bløtdyr (Mollusca), herunder hører muslinger som omfatter alle typer skjell som blåskjell, kamskjell, østers etc.

g) Ferskvannsfisk

Definisjonen omfatter fisk som faktisk lever hele livet i ferskvann, og ikke all fisk som kan leve hele livet i ferskvann. Dette innebærer at det avgjørende blir hvilket livsløp fisken har og ikke hva som er fiskens naturlige kapasitet

h) Installasjon

Ved produksjon av fisk på sjøvannslokalitet vil installasjonen være flytende eller nedsenkbar og bestå av hovedkomponenter som flytekrage, flåte, lekter, not og fortøyning.

j) Krepsdyr

Denne definisjonen omfatter alle krepsdyr (Crustacea) og innbefatter tifotkreps (Decapoda), men også de laverestående krepsdyrene.

l) Lokalitet

Det geografiske området som en lokalitet i vann omfatter vil være det arealet installasjonen, inklusive fortøyninger i overflaten, beslaglegger. Fiske- og ferdselsforbudssonene er ikke å anse som en del av lokaliteten.

m) Marin fisk

Definisjonen omfatter fisk som faktisk lever hele livet i sjøvann, og ikke all fisk som kan leve hele livet i sjøvann. Dette innebærer at det avgjørende blir hvilket livsløp fisken har og ikke hva som er fiskens naturlige kapasitet.

o) Pigghuder

Denne definisjonen omfatter alle pigghuder (Echinodermata), herunder sjøpiggsvin som omfatter kråkeboller.

s) Vassdrag

Definisjonen er basert på Lov om vassdrag og grunnvann av 24.11.2000 nr 82 (vannressursloven) § 2, første ledd, men er ikke like utfyllende.

Selv om et vassdrag på enkelte strekninger renner under jorden eller under breer, regnes det i sin helhet som vassdrag. Som vassdrag regnes også vannløp uten sikker årssikker vannføring dersom det atskiller seg tydelig fra omgivelsene.

Kapittel 2 Generelle krav

Til § 5 Generelle krav til forsvarlig drift
Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 13, jf. § 5 og § 11

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 3 og settefiskforskriften § 7.

Bakgrunn for bestemmelsen er først og fremst hensynet til miljøet.

Bestemmelsen gjelder for alle arter og typer akvakulturanlegg, unntatt kultiveringsanlegg.

Bestemmelsen slår fast at driften skal være teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig. Dette er en selvstendig regel som gjelder for alle arter akvakulturdyr, alle typer akvakulturanlegg og installasjoner. Kultiveringsanlegg er unntatt da disse ikke omfattes av oppdrettsloven. Det bemerkes at kultiveringsanlegg kommer inn under matloven som bl.a. har et selvstendig forsvarlighetskrav, se omtale i nest siste avsnitt.

Det skal legges til grunn en vid tolkning mht. hvordan forsvarlig drift skal forstås. Begrepene teknisk, biologisk og miljømessig er tatt med for å sikre at det stilles krav til forsvarlighet i alle deler av driften. Det er således ikke bare selve den fysiske installasjonen som må være, og brukes forsvarlig, men den samlede driften av akvakulturanlegg. Regelen omfatter derfor også administrative plikter. Videre kan kravet til forsvarlig drift rette seg mot flere akvakulturanlegg samlet.

Generelt kan forsvarlighetskravet innebære en forpliktelse til å gjøre eller avstå fra en bestemt handling. Dette vil gjelde selv om det ikke fremgår et uttrykkelig påbud eller forbud av tillatelsen eller lover og forskrifter.

Eventuell passivitet vil i visse tilfeller også kunne rammes av bestemmelsen. Det kan for eksempel skje uhell som skyldes manglende handlinger. Disse medfører en handleplikt mht. oppfølging av driften.

Det er et overordnet krav at driften er teknisk forsvarlig. Ved forskrift av

11. desember 2003 fastsatte Fiskeridepartementet mer presise krav til teknisk standard for anlegg som nyttes i oppdrettsvirksomhet (Nytek-forskriften). Formålet med Nytek-forskriften er å begrense rømming fra flytende oppdrettsanlegg gjennom å sikre forsvarlig teknisk standard på slike anlegg, samt forsvarlig drift og vedlikehold av anleggene. Anlegg for oppdrett av skalldyr, pigghuder og lagring av villfanget fisk omfattes imidlertid ikke av Nytek-forskriften, men vil uansett komme inn under den generelle regelen i akvakulturdriftsforskriften § 5. Det samme gjelder for landbaserte installasjoner.

Med en biologisk forsvarlig drift menes bl.a. ivaretakelse av hensyn til økologi og dyrehelse, jf. også merknader i de tre siste avsnittene her.

Å drive miljømessig forsvarlig innebærer at det må sørges for at fisk ikke rømmer. Rømming av fisk må unngås både av hensyn til villfisk og miljøet for øvrig, herunder også spredning av sykdommer. Driften kan være miljømessig uforsvarlig dersom det oppstår fare for rømming av fisk i forbindelse med driften. Håndtering av fisk under lossing, opplining av not og lignende, er eksempel på situasjoner som krever særlig tilsyn og som må utføres på en forsvarlig måte. Driften kan være uforsvarlig om det ikke er gode nok rutiner for å hindre rømming, herunder at en generelt ikke har tilstrekkelig fokus på rømming. Videre kan forhold som unøyaktig eller manglende journalføring, manglende reaksjon på ikke ubetydelig manko av fisk, at en ikke har kunnskap om inn- og utgående biomasse i anlegget, manglende reparasjon av kjente tekniske mangler ved anlegget eller at anlegget ikke er tilpasset lokaliteten være grunnlag for å konstatere at driften er miljømessig uforsvarlig. Opplistingen her er ikke ment å være uttømmende.

En miljømessig forsvarlig drift krever også at en unngår ulovlig utslipp og forurensning.

Det vises til de ufravikelige vilkårene i oppdrettsloven § 5 første ledd som bestemmer at tillatelse ikke skal gis dersom anlegget vil volde fare for utbredelse av sykdom på fisk eller skalldyr, vil volde fare for forurensning, ha en klart uheldig plassering i forhold til det omkringliggende miljø, hensynet til folkehelsen, lovlig ferdsel eller annen utnytting av området. Det følger av oppdrettsloven § 11 første ledd at disse kravene ikke bare skal være oppfylt ved etableringen, men også under driften. Vilkårene i § 5 forvaltes av de respektive sektormyndigheter. For hensyn til fiskehelse vil det si Mattilsynet. Forsvarlighet i forhold til fiskehelse reguleres derfor av matloven som i § 7 har en egen bestemmelse om forsvarlighet.

For kultiveringsanlegg og andre forhold, herunder hensynet til fiskehelse, som reguleres av matloven er det dermed matloven § 7 som vil være den direkte hjemmelen for en forsvarlighetsvurdering. Matloven § 7 første ledd stiller et prinsipielt og generelt krav om at aktiviteter som faller inn under loven skal være plassert, utformet og drevet på en hygienisk forsvarlig måte. Begrepet ”hygienisk” er ment å favne om forhold av bygningsteknisk og driftsmessig karakter som kan ha betydning for alle aspekter i forhold til dyrehelse. Kravet er selvstendig og kan brukes som hjemmel for vedtak mot et akvakulturanlegg som etter et faglig skjønn ikke drives forsvarlig, selv om det ikke er nedfelt spesifikke krav for driften.

Fiskeridirektoratet kan likevel vurdere hensyn til fiskehelse i forhold til denne forskrift § 5 om forsvarlighet, såfremt vurderingen er strengere og ut fra en begrunnelse om hensynet til oppdrettsnæringens økonomiske og bærekraftige utvikling, jf. oppdrettslovens formålsparagraf.

Hensynet til dyrevelferd forvaltes av Mattilsynet og er hjemlet i dyrevernloven. I og med at denne paragrafen kun er hjemlet i oppdrettsloven vil ikke hensynet til dyrevelferd inngå i forsvarlighetsvurderingen etter § 5. Dyrevernloven har en selvstendig forsvarlighetsbestemmelse i § 2. Videre er hensynet til dyrevelferd ivaretatt gjennom en rekke mer detaljerte bestemmelser i akvakulturdriftsforskriften, jf. bl. a. flere av paragrafene i kapittel 3.

Til § 6 Kompetanse m.v.
Hjemmelsgrunnlaget for første ledd er oppdrettsloven § 13.

Hjemmelsgrunnlaget for andre og tredje ledd er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for første ledd er lagt til Fiskeridirektoratet.

Forvaltningsansvaret for andre og tredje ledd er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 27, settefiskforskriften § 5 og § 31.

Bestemmelsene i § 6 gjelder for alle arter og akvakulturanlegg for forhold som faller inn under oppdrettsloven og dyrevernloven. Matloven har egne kompetanseregler i matloven § 8, jf. siste avsnitt.

Når det gjelder første ledd, vises det til at det ved tildeling av konsesjoner også stilles vilkår om kompetanse. Som eksempel nevnes akvakulturutdanning tilsvarende videregående kurs II-nivå (VK II), fagbrev i akvakultur eller minst 2 års praksis som daglig leder ved fiskeoppdrettsanlegg. Hensikten med å ha et eget kompetansekrav i denne forskriften, er å presisere at det kompetansekrav som gjelder i tildelingsfasen også skal være tilstede i driftsfasen. Derfor er formuleringen « nødvendige faglige kvalifikasjoner». I tillegg skal regelen bidra til at formålet i oppdrettsloven § 1 oppfylles.

Kompetansekravet retter seg mot den som er ansvarlig for den daglige drift av det enkelte akvakulturanlegg. Det er således ikke tilstrekkelig at kompetansen finnes i en virksomhets sentraladministrasjon. Innehaver av tillatelse etter oppdrettsloven er imidlertid den som er ansvarlig for at kompetansekravet oppfylles, jf. § 2 annet ledd.

Den ansvarlige for driften trenger ikke fysisk å være tilstede på anlegget 24 timer i døgnet, men skal være tilgjengelig ved behov og ha kapasitet til å ta seg av driften for alle de anleggene han eller hun har ansvar for. Dersom den ansvarlige for driften slutter i foretaket, plikter konsesjonsinnehaver straks å få ansatt en ny driftsansvarlig med de nødvendige faglige kvalifikasjonene.

Normalt må det gjøres en vurdering av hvor mange lokaliteter det er forsvarlig at den enkelte driftsansvarlige har ansvar for. Dette må også ses i sammenheng med forskriftens § 5 og det generelle kravet til forsvarlig drift. Hva som er forsvarlig er en konkret vurdering i det enkelte tilfelle alt etter omfang av biomasse, værutsatte lokaliteter etc. Det er videre de åpenbare bruddene på hva som er forsvarlig som myndighetene bør følge opp i denne sammenheng.

Bestemmelsen angir minstekrav, men det er også viktig at det sørges for at alle ansatte har tilstrekkelig kompetanse i forhold til sitt ansvarsområde.

Som et særlig tiltak for å redusere antall rømminger, er det satt krav om at ansvarlig for driften har nødvendige faglige kvalifikasjoner for å hindre, oppdage og begrense rømming av fisk. Formålet er å heve kompetansen om rømming, både mht. forebygging, oppdaging og begrensning av rømming. Det forutsettes videre at kunnskapen blir videreformidlet til de øvrige ansatte. Den enkelte virksomhet anbefales derfor å utarbeide sitt eget opplæringsprogram for å dokumentere at kravet ivaretas. Det sentrale vil uansett være at opplæringen tilpasses den enkelte virksomhets drift. Opplæringsprogrammet bør likevel omtale operasjoner som medfører fare for rømming av fisk, eksempelvis all flytting av fisk, all ferdsel med båt til og fra anlegget, skifte av not, vasking av nøter m.m., opptak av død fisk, avlusing, sleping av merder, fortøyning og forankring av anlegg.

Når det gjelder kravet om rømmingskompetanse gjelder dette også for marin fisk. Kravet vurderes i forhold til eksisterende kunnskap på området, samtidig som kravet vil utvikle seg etter hvert som kunnskapen for de ulike artene utvikler seg.

Andre ledd gir krav om personell med nødvendig kompetanse på fiskevelferd.

Det er dyreeier eller annen med et mer overordnet ansvar for dyrene som skal sikre at personell som steller dyrene er kompetent til dette. Samtidig vil den enkelte etter dyrevernloven ha ansvar for egne handlinger. Alle som røkter fisk skal være kompetent til å utføre sine arbeidsoppgaver, men ikke alle trenger å dokumentere sin kompetanse gjennom formell opplæring.

Kompetanse på fiskevelferd skal dokumenteres etter tredje ledd. Dokumentasjonskravet trer i kraft 1. januar 2010, jf. § 63 første ledd andre punktum. Dette innebærer at kurstilbudet må være iverksatt god tid i forkant, slik at opplæringen er gjennomført før 1. januar 2010.

En del personell faller utenfor dokumentasjonskravet, for eksempel familie og venner som hjelper til på anlegget. Dokumentasjonskravet er heller ikke til hinder for at ferievikarer og lignende ansettes over kortere tid som røktere etter en intern opplæringsperiode. Tanken er at dersom den som har et mer overordnet ansvar for dyrene er kompetent, så vil denne sørge for at øvrig personell har tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter.

Det nærmere innholdet i dokumentasjonskravet arbeides det med innenfor landdyrnæringen og i dialog med Mattilsynet, jf. også brev av 13.09. 2004 fra Mattilsynet til Landbruksdepartementet. Vi ser for oss et lignende opplegg for og dialog med havbruks­næringen. Dette vil og være i tråd med St.meld. nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd, som sier (side 151): « Myndighetene ønsker i samarbeid med de enkelte nærings- og bransjeorganisasjoner å utarbeide et utdanningsopplegg som kan gi nødvendige holdninger, kunnskaper og ferdigheter hos de som gjennomfører utdanningen. I tillegg til å formidle ren fagkunnskap skal etikk og dyrevelferd være viktige elementer i opplæringen. Ved gjennomført utdanning skal det utstedes et bevis. Det faglige innhold i opplæringen skal være godkjent av Statens dyrehelsetilsyn. Landbruksdepartementet anmoder de respektive organisasjoner om å iverksette en slik utdanning så raskt som mulig, og senest innen 31. desember 2008.». Vi peker også på Regjeringens oppfordring om å starte utdanningen så raskt som mulig.

Kursets innhold, form og omfang skal for å kunne regnes som dokumentasjon, være godkjent av Mattilsynet.

Det understrekes at det pr. i dag ligger et kompetansekrav inne i dyrevernloven, og at det er i forhold til dokumentasjonskravet det er gitt overgangstid.

Tredje ledd, andre punktum stiller krav om gjentakelse av opplæringen. Dette begrunnes med at akvakultur er under stadig utvikling, at behov for ny kunnskap og forskning er stor, og at en må regne med at kunnskapen innenfor fiskens naturlige atferd, velferdsindikatorer etc. vil videreutvikle seg i raskt tempo i årene framover.

Med hensyn til krav til kompetanse i forhold til akvakulturdyrs helse så setter matloven § 8 krav til at det skal sørges for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av loven, har nødvendig kompetanse. På samme måte som for kravet til forsvarlig drift, vurderes det som lite hensiktsmessig å gjenta matlovens krav i forskriften her. Matloven § 8 vil dermed være hjemmelsgrunnlaget hva gjelder krav til kompetanse knyttet til forhold som går inn under matlovens virkeområde. Kravet i matloven er for øvrig videre enn den foreslåtte forskriftsbestemmelsen. Matloven § 8 retter seg mot enhver. Det vil si at kravet gjelder for hver enkelt person som utfører en hvilken som helst oppgave uansett om personen er fast ansatt eller har et annet arbeidsforhold. I og med at det ikke stilles formelle utdanningskrav i forskriften her, vil nødvendig kompetanse måtte vurderes ut fra stillingen/oppgavens innhold og de risikofaktorer som er knyttet til dem.

Til § 7 Beredskapsplan
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 13, matloven § 7 og dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret er delt ved at første ledd, jf. annet ledd er lagt til Mattilsynet og første ledd, jf. tredje og fjerde ledd er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen viderefører innholdet i den tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 24 nr. 1, men er i tillegg utvidet ved at planen bl.a. skal inneholde oversikt over smittehygieniske tiltak ved akutt utbrudd av smittsom sykdom samt tiltak ved alge- og manetforekomster og andre dyrevernmessige krisesituasjoner.

Bestemmelsen gjelder for alle arter og typer akvakulturanlegg, unntatt kultiveringsanlegg.

Viktige hensyn bak bestemmelsen er smittemessige hensyn, dyrevernhensyn samt å begrense rømming av fisk m.m.

Første ledd: Det skal foreligge en beredskapsplan for hver enkelt akvakulturanlegg. Planen skal fungere som et forebyggende tiltak for å bevisstgjøre innehaver/driftsansvarlig i forhold til akutte og uforutsette situasjoner i virksomheten, herunder utbrudd av sykdom og rømming av fisk. Innehaver bør ha tenkt gjennom en del situasjoner på forhånd, og ha planlagt hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes. Slik planlegging vil ivareta formålet i både oppdrettsloven, matloven og dyrevernloven. Dette vil også være i næringens interesse, ved at en beredskapsplan kan redusere den enkelte virksomhets økonomiske tap.

Annet ledd: Bestemmelsen pålegger en plikt til å utarbeide en plan for håndtering av syk og død fisk ved sykdomsutbrudd. Planen må omfatte opptak og behandling av syke og døde dyr, smittehygienisk betryggende transport fra anlegget og slakting, eventuell destruksjon, jf. Bekjempelsesplan for kontroll med utbrudd av ILA og IK-Akvakultur. Dersom virksomheten er avhengig av andre aktører for å gjennomføre transport, slakting ved nærliggende slakteri og eventuell destruksjon, må planen redegjøre for hvordan dette er tenkt utført, eventuelt ved skriftlig avtale med andre aktører.

I følge gjeldende instruks om tiltak ved mistanke om og/eller påvisning av ILA, som er en del av bekjempelsesplanen for kontroll med ILA i Norge, skal utslakting/destruksjon av fisk i anlegg med påvist ILA være gjennomført innen en fastsatt frist. Tidsfristen må vurderes i forhold til smittepress og fare for spredning til andre anlegg, men det må ikke gå mer enn 80 virkedager inkludert sultetid fra påvisning til all fisk i anlegget er slaktet ut. Med virkedager menes hverdager, ikke lørdag, søndag eller andre hellig dager. Ved eventuell forekomst av alvorlig smittsom sykdom kan det bli behov for tiltak som vil avvike fra en oppdatert beredskapsplan.

For å ivareta fiskevelferden bør beredskapsplanen som minimum inneholde beskrivelse av tiltak som skal iverksettes ved massedød, smittsomme sykdommer, alge- og manetinvasjon (anlegg i sjø), uvær, ras (dersom rasfare), samt potensielle problemer med vannforsyning og vannkvalitet. Beredskapen skal bidra til akseptabel vannkvalitet også i krisesituasjoner. I landanlegg skal beredskapen bl.a. bidra til tilstrekkelig vanntilførsel.

Beredskapsplanen skal videre ta høyde for situasjoner som ikke lar seg rette på ved hjelp av tiltak. Det kan være aktuelt å avlive fisken for å avslutte lidelsene.

Det følger av kompetansekravet i § 6 at personalet skal ha nødvendig kompetanse i forhold til beredskaps­planen.

Ut fra fiskenes velferd, herunder tilgang på oksygen, skal maksimum oppholdstid for fisk i rørsystemer ved systemsvikt klarlegges.

Tredje ledd: Beredskapsplanen skal også inneholde en oversikt over hvilke forebyggende så vel som skadebegrensende tiltak som vil bli iverksatt ved alge- og manetforekomster, vanntemperatur og akutt forurensning som kan føre til massedød av akvakulturdyr. Det antas at tiltakene til en viss grad vil være de samme som ved utbrudd av sykdom.

Fjerde ledd: Det skal videre utarbeides beredskapsplan med tanke på å kunne oppdage og begrense eventuell rømming av fisk samt effektivisere gjenfangst. Det å begrense antall rømminger vil i første rekke redusere faren for påvirkning av villfisk. Praksis viser at konsekvensene av rømming kan reduseres dersom virksomheten på forhånd har planlagt hvordan en slik situasjon skal håndteres. Beredskapsplanen må inneholde en beskrivelse av hvilke systematiske tiltak den enkelte virksomhet vil sette i verk ved rømming av fisk. Det forutsettes at planen utarbeides med tanke på at tiltakene skal fungere best mulig ut i fra den konkrete situasjonen, herunder forhold som type virksomhet, art og lokalitet. Videre må det fremgå av planen at virksomheten er i stand til å etterleve reglene om gjenfangst av rømt fisk. Dette innebærer at konsesjonsinnehaver må ha tilgang til tilstrekkelig mengde med egnet redskap og annet utstyr for å kunne drive effektiv gjenfangst.

På bakgrunn av at sleping av merder og håndtering av fisk og merder under lasting/lossing medfører særlig risiko med tanke på rømming, skal dette omtales særskilt i planen.

Til § 8 Plassering, merking og forankring av installasjon
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 13.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Regler om plassering og merking m.v. er i stor grad en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 4, men er noe forenklet og forandret i forhold til tidligere rettstilstand.

Bestemmelsen er ment å gjelde for alle typer installasjoner i akvakulturanlegg, med unntak av fjerde ledd som kun gjelder flytende installasjoner. Bestemmelsen er i hovedsak begrunnet i kontrollhensyn.

Første ledd innebærer at plassering av installasjonen skal skje i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartblad som er lagt til grunn i selve tillatelsen. Det kan tenkes tilfeller der den opprinnelige omsøkt plassering ikke blir godkjent eller at det senere blir gitt tillatelse etter revisjon av tegninger m.v.

Annet ledd: Alle godkjente lokaliteter er gitt et eget lokalitetsnummer, jf. konsesjonsdokumentet og havbruksregisteret. Det legges til grunn at lokalitetsnummeret sammen med navnet på den eller de konsesjonsinnehaverne som har produksjon i akvakulturanlegget, vil gi tilstrekkelig identifikasjon i forhold til ansvaret for virksomheten på lokaliteten. Identifikasjon er viktig ved kontroll og tilsyn, samtidig som eksterne gjennom merkingen på en enkel måte kan få kjennskap til hvem som står ansvarlig.

Merkingen med skilt må være godt synlig fra sjø og eventuell annen naturlig adkomst, herunder også landbasert produksjon. Av denne grunn anbefales det å benytte hvitt skilt med svarte bokstaver/tall. Høyden på bokstaver/tall bør være 25 cm. Strektykkelsen bør være minimum 4 cm. Avstanden mellom bokstaver/tall bør være minimum 8 cm.

Tredje ledd: Kravet til merking av produksjonsenheter er begrenset til de tilfeller to eller flere konsesjonsinnehavere har produksjon i samme akvakulturanlegg. En produksjonsenhet kan bl. a. være en merd, jf. definisjonen i § 4 bokstav p. Produksjonsenheten skal være merket med den konsesjonsinnehaveren som eier akvakulturdyrene i enheten. For matfisk og stamfisk er det gitt et forbud mot å blande fisk som eies av ulike konsesjonsinnehavere i samme merd, jf. § 42 fjerde ledd.

Fjerde ledd: Bestemmelsens siste ledd viser til de krav som til enhver tid stilles til fortøyning og merking av flytende installasjoner i eller i medhold av havne- og farvannsloven. Viktige sikkerhetsmessige hensyn tilsier at dette gjentas i forskriften, selv om havne- og farvannsloven og forskrifter og enkeltvedtak i medhold av denne gjelder på selvstendig grunnlag. Dette begrunnes med at dårlig eller sviktende fortøyning/lysmerking av installasjoner, kan forårsake farlige situasjoner for den alminnelige ferdsel til sjøs.

Nytek-forskriften som er hjemlet i oppdrettsloven og som er begrunnet i hensynet til å hindre rømming fra flytende oppdrettsanlegg, inneholder et krav om at fortøyningen skal legges ut i samsvar med de krav som oppstilles fra sertifisert leverandør, jf. Nytek-forskriften § 11. Dette kravet gjelder også i tillegg til kravene i eller i medhold av havne- og farvannsloven, selv om det ikke er henvist til det i akvakulturdriftsforskriften.

Til § 9 Hygiene
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for alle arter i alle typer akvakulturanlegg. Begrunnelsen for bestemmelsen er smittemessige hensyn.

Første ledd er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 13, § 14 og § 16 annet ledd, settefiskforskriften § 19, deler av § 20 annet ledd og § 22, samt sykdomsforskriften § 6, § 7, deler av § 12 og § 13 annet ledd.

Tidligere detaljerte bestemmelser om bruk og desinfeksjon av arbeidstøy, fottøy, overtrekkstøy til besøkende, håndtering av avfall (ikke animalsk avfall), transport av brukte nøter, vask og desinfeksjon av produksjonsenheter er slått sammen til en bestemmelse med krav til funksjon. Konkret krav til vask og desinfeksjon av brukte nøter, gjenstander og utstyr ved flytting til annet akvakulturanlegg er beholdt. Bestemmelsen innebærer ikke et obligatorisk krav om vask og desinfeksjon av arbeidsbåt som brukes på flere anlegg, men en vil her understreke aktsomhetskravet i matlovens § 19.

Bestemmelsen i første ledd innbærer bl.a. at det på ethvert akvakulturanlegg må finnes et opplegg som sikrer at;

• personell og besøkende ikke sprer smitte fra eller til akvakulturanlegget, enten ved bruk av eget arbeidstøy eller overtrekkstøy, eller ved etablerte rutiner for vask og desinfeksjon,
• brukt emballasje og annet avfall håndteres på en måte som hindrer smittespredning,
• produksjonsenheter vaskes og desinfiseres når de er tømt,
• eventuell transport av brukte nøter til notvaskerier skjer på en måte som hindrer avrenning og smittespredning,
• brukte nøter, gjenstander og utstyr vaskes og desinfiseres før de flyttes til annet akvakulturanlegg.

Kravet om renhold vil også bidra til å forebygge velferdsproblemer som følge av begroing.

Ved hold av enkelte arter og på enkelte stadier der en bruker levende fôr, er det nødvendig å rense i tilegg til at karet «renser seg selv».

Annet ledd er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 17 og settefiskforskriften § 21. Ordlyden er justert slik at det stilles et funksjonelt krav.

Bestemmelsen i annet ledd innebærer ikke noe absolutt krav om at merder skal tildekkes med nett, men dette vil som regel være nødvendig for å hindre at fugl kommer til. Tildekking av merder anses ikke som nødvendig dersom det er uheldig mht forsvarlig drift som for eksempel ved fare for nedising. Likedan vil det som regel være nødvendig med tildekking av kar som står utendørs på landbaserte anlegg. Innretninger som skjermer kar med settefisk eller kultiveringsfisk fra sjøsprøyt må vurderes ut fra anleggets beliggenhet.

Tredje ledd er en videreføring av tidligere settefiskforskriften § 15 og sykdomsforskriften § 9, men det stilles ikke lenger konkrete krav til at desinfeksjon av rogn må skje før svelling.

Bestemmelsen i tredje ledd innebærer at det ved ethvert akvakulturanlegg hvor akvakulturdyr skal strykes, eller reproduseres på annen måte, må finnes rutiner som så langt det er mulig hindrer smittespredning med rogn og melke. Dette innebærer bl.a. desinfeksjon av befruktet rogn dersom egnet desinfeksjonsmetode for den aktuelle arten finnes, fysisk og smittehygienisk skille mellom ren og uren avdeling med smittesluser og rutiner som hindrer krysskontaminering. Det er ikke lenger krav om godkjenning av driftsopplegg ved uttak av kjønnsprodukter. Det må påregnes at rutinene omkring stryking og uttak av kjønnsprodukter blir gitt spesiell oppmerksomhet i forbindelse med tilsyn og systemrevisjoner.

Jodofor kan benyttes til desinfeksjon av rogn fra en rekke fiskearter, men er mest vanlig brukt på rogn fra fisk innen laksefamilien. For andre arter enn de som tilhører laksefamilien bør det gjennomføres tester på mindre rogngrupper mht sikkerhet i forhold til rognstadium og konsentrasjon på jodoforløsning.

Ved bruk av jodofor ved desinfeksjon av rogn fra fisk i laksefamilien må pH på løsningen være mellom pH 6 og pH 8. Anbefalt konsentrasjon på jodoforløsning er 100 mg/l, kontakttid 10 minutter. Det anbefales at rogna renses i «rent» ferskvann før og etter desinfeksjon, alternativt at jodoforløsningen nøytraliseres med natriumthiosulfat etter adekvat kontakttid. Vann som benyttes til jodoforløsningen må være fri for organisk materiale.

En må være oppmerksom på at ulike jodoforprodukter som finnes tilgjengelig på markedet kan inneholde variable mengder med detergenter som kan ha toksisk effekt på rogn. Ved eventuelt skifte av produkt bør det gjennomføres tester på mindre bacher.

Det påpekes at desinfeksjon av rogn med jodofor er en overflatebehandling som vil ha redusert effekt mht vertikal overføring av agens som kan overføres inne i rognkornene.

Ved desinfeksjon av rogn fra marine arter, som rødspette, torsk og kveite, er det dokumentert bivirkninger ved bruk av jodofor. Ved desinfeksjon av rogn fra marin fisk kan glutaraldehyd med konsentrasjon på 400-600 mg/l og kontakttid på 5-10 minutter benyttes. Glutaraldehyd er imidlertid ikke effektiv mht nodavirus (VNN/VER). Her anbefales bruk av ozon med konsentrasjon på 0,1-0,2 mg O3 /liter og kontakttid på 30 sekunder. En må også her være oppmerksom på at ozon kan ha toksisk effekt på rogn. Det bør gjennomføres tester på mindre rogngrupper før bruk i større skala.

Til § 10 Eget tilsyn med akvakulturdyr og installasjoner
Hjemmelsgrunnlag for første, tredje og fjerde ledd er oppdrettsloven § 13, jf. § 5 og § 11. Hjemmelsgrunnlaget for første ledd er matloven § 7.

Med unntak av tredje ledd er bestemmelsen hjemlet i dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvar tillegges Mattilsynet for hele bestemmelsen med unntak av tredje ledd.

Fiskeridirektoratet tillegges forvaltningsansvar for første, tredje og fjerde ledd.

Henvisning til tidligere regelverk er drifts- og sykdomsforskriften § 12 og settefiskforskriften § 17.

Bestemmelsen gjelder for alle arter akvakulturdyr og typer installasjoner, med unntak av tredje ledd, jf § 4 fjerde ledd.

Første ledd: Med risikobasert tilsyn menes i denne sammenheng at tilsynet er målrettet slik at tilsynsintensiteten bygger på en vurdering av risiko i forhold til miljøet, dyrenes helse og velferd. Når det gjelder helse og velferd bør det legges vekt på faktorer som art, utviklingsstadium, temperatur, stressbelastning, dødelighet, om dyrene nylig er tatt inn i anlegget eller som de snart skal flyttes ut av anlegget etc. Når det gjelder miljø og da særlig en vurdering av risiko for rømming, bør det legges vekt på faktorer som syk fisk, værutsatt lokalitet, dårlig vær, risikooperasjoner som kan medføre fare for rømming, jf. merknadene til § 6 første ledd, etc.

Kravet til risikobasert tilsyn går både på utførelse og omfanget av tilsynet. Som hovedregel er det krav om fysisk tilsyn, men videoovervåking kan fungere som et supplement.

Det at det er den ansvarlige for den daglige driften som skal sikre at det føres risikobasert tilsyn, innebærer ikke at det er denne bestemte ansatte som har ansvaret for å utføre tilsynet. Dette kan utføres av andre, men selve vurderingen av intensiteten på det risikobaserte tilsynet, utover minimumskravene til tilsynet i annet og tredje punktum, er det den ansvarlige for daglig drift som skal foreta.

Reservasjonen «så sant værforholdene tillater» i annet punktum er tatt inn med tanke på umulighet som følge av værforhold eller uhell som ikke kan tilbakeføres til uaktsomhet.

Første og andre ledd: Bestemmelsene som gjelder særskilt for fisk bygger bl.a. på prinsipper i Europarådsanbefalingene om fiskevelferd som forventes å bli fastsatt i løpet av 2005. Når det foreligger fare for lidelse som følge av dårlig vannkvalitet, aggresjon, sykdom og skade og/eller fiskene har avvikende atferd kan det være behov for hyppigere tilsyn enn det minstekravet som er satt i første ledd.

Tredje ledd: For alle typer installasjoner skal det ved varslet uvær utføres særskilt kontroll for å sikre at de er forsvarlig sikret. Tilsvarende skal installasjonene etterses umiddelbart etter uvær.

Til § 11 Helsekontroll
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og § 19.

Hjemmelsgrunnlaget for første ledd er også dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere forskrift 15. januar 2004 nr. 278 om helsekontroll med akvakulturdyr (helsekontrollforskriften) § 4.

Bestemmelsen gjelder for alle arter i alle typer akvakulturanlegg. Matfisk i slaktemerd ved slakteri omfattes kun av andre ledd.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensyn til helse hos akvakulturdyr, både med hensyn til smittsom sykdom og ikke-smittsom sykdom.

Første ledd fastsetter krav til gjennomføring av risikobasert helsekontroll med akvakulturdyr. Med risikobasert helsekontroll menes at helsekontrollen planlegges og gjennomføres basert på en vurdering av risiko for at smitte introduseres, sykdom utvikles i anlegget og risiko for smittespredning fra anlegget. Den skal planlegges og gjennomføres på en slik måte at eventuell forekomst av smitte, sykdom og skader avdekkes, forebygges og eventuelt behandles på et tidlig stadium, og at risikoen for smittespredning til andre akvakulturanlegg og omkringliggende miljø reduseres.

Begrepet sykdom skal forstås vidt og omfatter alt som har negativ innvirkning på helse og velferd og omfatter både smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer, misdannelser, deformiteter, produksjonslidelser, skader, forgiftninger, m.m.

Annet ledd: I tillegg til rutinemessig helsekontroll er det behov for helsekontroll ved forøket dødelighet eller ved annen grunn til mistanke om sykdom. I slike tilfeller skal veterinær eller fiskehelsebiolog som utfører helsekontrollen i anlegget omgående varsles.

Om det er forøket dødelighet på lokaliteten er avhengig av hva som er normal dødelighet i anlegget. Selv om det her åpnes for faglig skjønn, bør det på lokaliteter med laks og regnbueørret gjennomføres helsekontroll når dødeligheten overskrider 0,5 promille pr produksjonsenhet pr dag. For laks og regnbueørret over 0,5 kg bør dødelighet over 0,25 promille pr produksjonsenhet pr dag legges til grunn som norm for forøket dødelighet.

Skjellyngel vil alltid være utsatt for påvirkningsfaktorer som resulterer i en viss dødelighet. En lav, jevn dødelighet, gjerne koblet til miljøsvingninger, er derfor normalt. En dødelighet på 15 % registrert i en 14 dagers periode bør her betraktes som forøket dødelighet. Dette bør også gjelde for skjell i dyrkingslokalitet i sjø eller i strandsonen. I Rådsdirektiv 95/70 som fastsetter minimums krav for tiltak og kontroll av visse sykdommer hos toskallede bløtdyr (skjell) er dette også angitt som unormal dødelighet som skal følges opp med helsekontroll.

I et klekkeri for skjell bør dødelighet regnes som forøket eller unormal hvis

• alle, eller tilnærmet alle, larver/postlarver dør i flere partier, og
• partiene er produsert fra ulike stamskjell, men i like produksjonssystemer, og
• dødeligheten skjer innenfor en begrenset tidsperiode.

Ved forøket dødelighet skal helsekontroll gjennomføres umiddelbart. Værforhold, kommunikasjonsforhold og andre praktiske forhold kan tilsi at man først sender inn prøver til helsetjenesten og at helsekontroll på lokaliteten gjennomføres så snart det er praktisk mulig. God kvalitet på prøveuttak tilsier også at prøvene må tas ut på stedet av nylig døde dyr, eller av syke dyr som avlives like før prøveuttak.

Tredje ledd: Ved vedvarende forøket dødelighet er det erfaringsmessig behov for hyppigere oppfølging enn normalt. Det kreves ikke hyppigere oppfølging dersom dødeligheten har en entydig og avklart årsak.

Fjerde ledd: Når levende dyr er tatt inn i et akvakulturanlegg, enten fra andre anlegg eller villfanget, skal det gjennomføres minst én helsekontroll før levende dyr føres ut fra anlegget. Naturlig påslag av skjell regnes imidlertid ikke som å «ta inn» dyr.

Til § 12 Helsekontrollens innhold
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7, § 8 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere helsekontrollforskriften § 5.

Bestemmelsen gjelder for alle arter i alle typer akvakulturanlegg unntatt slaktemerd ved slakteri.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensyn til helse hos akvakulturdyr, både med hensyn til smittsom sykdom og ikke-smittsom sykdom.

Første ledd: Forskriften krever at helsekontrollen skal utføres av veterinær eller fiskehelsebiolog (dyrehelsepersonell), men det tas ikke stilling til hvilke ansettelsesforhold eller avtaler vedkommende har med akvakulturanlegget. Ansettelse eller avtale kan imidlertid være en dokumentasjon på hvordan forskriften etterleves. Eventuelle pålegg ved mangelfull etterlevelse av bestemmelser om helsekontroll vil rettes mot den som er pliktsubjekt etter denne forskriften. Forholdet mellom anlegg og eventuelt innleid veterinær eller fiskehelsebiolog, betraktes som et privatrettslig forhold.

Det kan søkes det lokale Mattilsynet v/distriktskontoret om tillatelse til at annet personell kan utføre helsekontrollen i anlegget. Krav om at helsekontroll skal gjennomføres av veterinær eller fiskehelsebiolog ble fastsatt 15. januar 2004. Intensjonen er at annet personell som på dette tidspunktet utførte helsekontrolltjenester på selvstendig grunnlag skal kunne fortsette med dette forutsatt at relevant yrkeserfaring og kompetanse kan dokumenteres. En eventuell tillatelse gis til den som er pliktsubjekt etter akvakulturdriftsforskriften, jf § 2 annet ledd.

I henhold til lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven) § 15 kan dyrehelsepersonell la seg bistå av annet personell. De generelle reglene i dyrehelsepersonelloven om rett til å bruke medhjelper gjelder også etter denne forskriften. Det er særlig aktuelt å benytte medhjelper ved rutinemessig obduksjon av stamfisk. Ved unormale funn bør dog vurdering og undersøkelser foretas av dyrehelsepersonell.

I merknadene til denne lovbestemmelsen står bl.a. følgende:

Den som har offentlig autorisasjon skal i prinsippet være kvalifisert til å utføre oppgaver på selvstendig grunnlag innen sitt fagområde, og vedkommende kan også overlate utførelsen av oppgavene til andre. Forutsetningen er at den man lar seg bistå av, har nødvendige kvalifikasjoner og at vedkommende instrueres og underlegges tilsyn.

Den som overlater oppgavene, har plikt til å forvisse seg om medhjelperens kompetanse.

For å kunne diagnostisere, og herunder utelukke sjukdommer som krever særlig kvalifisert behandling, bør alle pasienter først undersøkes av veterinær, eller eventuelt fiskehelsebiolog når det gjelder akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. En medhjelper kan ikke drive selvstendig praksis.

Tildeling av oppgaver bør skje etter en konkret vurdering av personellets kvalifikasjoner og oppgavenes art, dvs. at oppgaveoverføringen bør være personlig slik at det ikke foretas en generell tildeling, f.eks. til en gruppe av personell. Hensynet til forsvarlighet og hensynet til at det skal kunne føres tilsyn og kontroll taler mot en slik generell oppgavetildeling. Dette stiller krav til organiseringen av virksomheten. Dersom man i for stor grad overlater oppgaver til ukvalifisert personell uten forsvarlig instruksjon og tilsyn, vil dette etter omstendighetene kunne lede til en eller annen form for ansvar for veterinæren eller annet dyrehelsepersonell.

Annet ledd: Ved hver helsekontroll skal anleggets driftsjournal gjennomgås mht faktorer som har betydning for å kunne avdekke eventuell forekomst av smitte, sykdom og skader på et så tidlig stadium som mulig. Ut fra en risikovurdering skal et representativt utvalg av produksjonsenheter inspiseres ved hver helsekontroll. Faktorer som bør legges til grunn for risikovurderingen er bl.a. tidligere sykdomshistorikk, stressbelastning, dødelighet, redusert appetitt, dyr som nylig er tatt inn i anlegget eller som snart skal flyttes ut av anlegget, etc.

Ved hver helsekontroll skal det obduseres et representativt utvalg av nylig døde dyr eller dyr med unormal atferd, og relevante undersøkelser skal gjennomføres. Ved risikobasert helsekontroll er det meningen at undersøkelser skal være målrettet og forhold som tidspunkt for prøveuttak, art, utviklingsstadium, temperatur og lignende vurderes med hensyn til å avdekke eventuell sykdom.

Siden bestemmelsen er generell og gjelder alle arter i ulike produksjonsfaser, fastsetter ikke forskriften antall dyr som skal obduseres. Hvilke undersøkelser som er relevante å gjennomføre er også avhengig av art og produksjonsfase, for eksempel kan det være relevant å utføre bakteriologiske undersøkelser ved obduksjon av fisk. For settefisk er det som regel i tillegg relevant å undersøke for ektoparasitter. Det bør også finnes systemer for kartlegging og registrering av forekomst av produksjonslidelser som for eksempel katarakt, ryggdeformiteter, m.v.. Her er det nødvendig med et faglig skjønn i den enkelte situasjon.

Siden stamfisk og settefisk kan representere en større smitterisiko mht smittespredning, er det krav om obduksjon av et gitt minimums antall dyr av stamfisk og settefisk, jf § 44 og § 54. Det er ikke spesifisert tilsvarende krav til matfisk.

Som forslag til anbefalt norm for obduksjon av antall matfisk angis følgende:

Ved hver helsekontroll av rutinemessig karakter bør det obduseres et representativt utvalg av minst 5 nylig død fisk eller svimere. Dersom det ikke finnes så mye død fisk eller svimere, obduseres all dødfisk og alle svimere.

Ved forøket dødelighet, eller mistanke om sykdom, skal det også obduseres et representativt utvalg av nylig døde dyr, eller dyr med unormal atferd. Siste 9 måneder før stryking eller annen form for reproduksjon, skal all stamfisk som dør obduseres, jf § 44. For andre dyr er det ikke spesifisert krav til obduksjon av antall dyr ved forøket dødelighet eller mistanke om sykdom. Det må utøves et faglig skjønn i den enkelte situasjon.

Som anbefalt norm for obduksjon av antall matfisk, settefisk og kultiveringsfisk ved forøket dødelighet angis følgende:

Ved forøket dødelighet i én produksjonsenhet bør det fra denne enhet obduseres minst 10 nylig døde dyr eller dyr med avvikende atferd. Ved forøket dødelighet i flere produksjonsenheter med lignende symptomer bør det obduseres minst 5 nylig døde dyr eller dyr med avvikende atferd fra hver produksjonsenhet med forøket dødelighet.

Tredje ledd: Ved forøket dødelighet, eller mistanke om sykdom, skal alle produksjonsenheter inspiseres, og det skal tas ut nødvendige prøver og foretas undersøkelser for å finne årsaken. Dette gjelder uavhengig av om det er smittestoff eller andre forhold som forårsaker dødelighet eller sykdom. For å avdekke årsaksforhold bør uttak av prøver for bakteriologisk, virologisk, parasittologisk og histologisk undersøkelse sikres. Det kan også være nødvendig med blodprøver, vannprøver og prøver av fôr, etc.

Ved mulig forekomst av smittsom sykdom er det særlig viktig at prøveuttak og undersøkelser gjennomføres i etter faglig anerkjente normer. Ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom skal Mattilsynet varsles, jf. matloven § 6, og Mattilsynet har da ansvar for å sikre adekvat uttak og innsendelse av prøver.

Til § 13 Bruk av legemidler og kjemikalier
Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 13.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 22 og settefiskforskriften § 25. Begrepet «desinfeksjonsmidler» er erstattet med «kjemikalier». Detter er gjort fordi «desinfeksjonsmidler» antas å være en undergruppe av «kjemikalier». Den nye ordlyden favner dermed videre og ivaretar bedre bestemmelsens formål. Videre korresponderer den nye ordlyden bedre med opplysningene om kjemikalieforbruk og legemiddelforbruk som skal journalføres, jf. §§ 37 og 48.

Bestemmelsen gjelder for alle akvakulturdyr i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner, med unntak av kultiveringsanlegg og slaktemerder ved slakteri.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensynet til miljø og folkehelse, men da slik at bestemmelsen igjen bidrar til å ivareta oppdrettsnæringens interesser ved at overholdelse av regelen bidrar til et godt omdømme for næringen og økt lønnsomhet.

Første ledd: Bestemmelsen må ses i lys av det generelle kravet til forsvarlig miljømessig drift i forskriftens § 5. Fiskeridirektoratet har funnet at aktsomhetsplikten ved utslipp av legemidler og kjemikalier er så viktig, at det er riktig å videreføre en særskilt aktsomhetsregel for denne type situasjoner. Det vil imidlertid ikke kreves at all bruk av legemidler og kjemikalier på flytende installasjoner skal skje i lukkete systemer, da dette er urealistisk med dagens teknologi og kostnadsnivå. Ved fôrbasert medisinering må det i stedet fokuseres på å unngå overfôring og på gode oppsamlingsrutiner for fôrspill.

Andre ledd: Da det ikke er praktisk mulig å hindre ethvert utslipp ved bruk av legemidler, kan det ikke utelukkes at viltlevende organismer i enkelttilfelle vil kunne ta opp i seg konsentrasjoner av legemidler. Dette kan ha betydning for andre brukerinteresser i området, og varsling kan således bidra til at folk i disse periodene avstår fra fiske og fangst i nærheten av anlegget. Tilsvarende vil fravær av merking vise at det ikke skjer medisinering på anlegget og at det omkringliggende miljø ikke belastes.

I noen tilfeller kan ikke merkeplikten forstås absolutt. Eksempelvis vil det på mange anlegg foregå regelmessig bedøvelse av et mindre parti fisk i forbindelse med lovpålagt registrering av lakselus. I slike tilfeller vil merking være uhensiktsmessig, da bedøvelsesmiddelet vil være svært uttynnet før viltlevende organsimer eventuelt eksponeres for disse. Når dette i tillegg er et ledd i normale og regelmessige driftrutiner i forbindelse med oppdrettsvirksomhet, som andre interesser i nærområdet bør kunne kjenne til, må det forutsettes at dette ikke omfattes av merkeplikten, og at hensynet til folkehelse ivaretas av det generelle fiskeforbudet innenfor 100 meter.

Skilt om pågående medisinering må være godt synlig og lesbart fra sjø og eventuell annen naturlig adkomst. Av denne grunn anbefales det at skiltet er varselgult nr. 101 (Norsk Standard 4054) med svarte bokstaver og følgende ordlyd: MEDISINERING PÅGÅR. Høyden på bokstavene bør være 25 cm. Strektykkelsen bør være minimum 4 cm. Avstanden mellom bokstavene bør være minimum 8 cm.

Til § 14 Slakting og håndtering av døde akvakulturdyr
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av drifts- og sykdomsforskriften § 6, § 15 og § 16, settefiskforskriften § 13 og § 20 og sykdomsforskriften § 12, med noen endringer av ordlyden der en bl.a. har presisert kravene til beholder eller innretning for lagring av døde akvakulturdyr.

Bestemmelsen gjelder for alle arter og typer anlegg. Krav om ensilering gjelder kun for dødfisk og animalsk avfall fra fisk, ikke for bløtdyr, krepsdyr og pigghuder.

Begrunnelsen for bestemmelsen er smittemessige hensyn

Det presiseres at bestemmelsen i første ledd ikke er til hinder for uttak av prøver, etc. som ledd i den ordinære driften i akvakulturanlegget, jf også merknader til § 28.

Til § 15 Opprydding
Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 13.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 30 og settefiskforskriften § 33. Første leddet er nytt og innebærer at det gis en plikt til å holde akvakulturanlegget ryddig også i driftsfasen, og ikke bare ved opphør av drift.

Bestemmelsen gjelder for alle akvakulturdyr, alle typer akvakulturanlegg og installasjoner, herunder for slaktemerder ved slakteri, men med unntak av kultiveringsanlegg. Det presiseres at kravet om å fjerne installasjonen ikke gjelder for lokaliteter på land. Her vil det være opp til grunneier/huseier hva som skal skje med installasjonen.

Begrunnelsen for bestemmelsen er miljøhensyn, herunder forhindring av estetisk forurensing. Bestemmelsen, og da særlig andre ledd, har i tillegg den viktige funksjonen at oppryddingsplikten bidrar til sikker ferdsel til sjøs.

Første ledd første punktum innebærer en plikt til fortløpende å fjerne avfall og holde akvakulturanlegget ryddig.Plikt til å lete etter blåser eller annet utstyr som er løsnet fra anlegget og har drevet bort, omfattes ikke av § 15. Forholdet antas imidlertid å bli fanget opp av § 5 om forsvarlig drift. Det at gjenstander kommer på rek kan imidlertid være en indikasjon at det foreligger brudd enten på plikten til å holde det ryddig i driftsfasen etter første ledd eller brudd på den endelige oppryddingsplikten i andre ledd.

Annet punktum er tatt inn for å presisere at installasjoner eller deler av installasjoner som ikke er i bruk, kan bidra til forsøpling av omgivelsene og således ikke er tillatt. Det understrekes at ved sykdomsforebyggende brakklegging av ordinær varighet, kan installasjonen oppbevares på lokaliteten. Dette er under forutsetning av at Mattilsynets krav om hva som skal gjøres for at brakkleggingsperioden begynner å løpe, blir fulgt, jf. merknadene til § 36 tredje ledd.

Også installasjoner ved slakteri hvor fisk for slakting jevnlig oppbevares, kan stå tomme i perioder og likevel falle inn under vilkåret «som ledd i driften». Det presiseres at dette ikke gjelder dersom installasjonen blir stående tom lenge utover det som må regnes som vanlig i bransjen.

Det forutsettes at de nevnte installasjonene ettersees og holdes i forsvarlig stand.

Annet ledd ilegger en plikt til å rydde opp etter seg ved opphør av drift. Dette betyr at alt av utstyr, avfall og lignende skal fjernes fra lokaliteten. Det presiseres uttrykkelig at dette også gjelder installasjonen, men da ikke for landbaserte anlegg, jf. merknadene om dette innledningsvis. Da det er et kjent problem at noen foretak lar installasjonen synke til bunns som ledd i sin ”opprydding”, er det valgt inntatt uttrykkelig i forskriften at oppryddingsplikten gjelder både over og under vann.

Da det kan ta noe tid å fjerne alt er det satt en endelig frist på seks måneder, men det presiseres at plikten til å holde det ryddig i første ledd gjelder hele tiden. Dette innebærer at når driften blir nedlagt, må man fortsatt holde akvakulturanlegget ryddig samtidig som man straks går i gang med endelig opprydding. Den endelige oppryddingen må være fullført senest innen 6 måneder etter opphør.

Det presiseres at plikten til fullstendig opprydding løper utover 6 måneder, dersom ikke plikten er oppfylt innen den tid.

Etter at de seks månedene er gått, kan fiskermyndighetene besørge opprydding for konsesjonsinnehavers regning, dersom fristen ikke er overholdt, jf. tvangsmiddelforskriften §§ 6 og 7.

Hvem som har ansvaret ved opprydding etter konkurs framgår av konkursforskriften som er hjemlet i oppdrettsloven, jf. bl. a. konkursforskriften §§ 4, 5 og 6. Her fremgår det at det er konkursboet som i utgangspunktet har ansvaret fra konkursåpning frem til midlertidig konsesjon er innhentet. Den som søker om og blir tildelt midlertidig konsesjon, vil deretter være ansvarlig. Problem i forhold til opprydding kan oppstå dersom anlegget blir abandonert (overført) til skyldner og denne ikke har midler. Videre kan problem oppstå dersom ingen søker om midlertidig konsesjon eller det ikke er midler i konkursboet til å dekke et pengekrav fra fiskerimyndighetene etter at de har foretatt opprydding på konkursdebitors regning.

Kapittel 3 Særskilte krav ved produksjon av fisk

Til § 16 Installasjoner og produksjonsenheter
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk, alle typer akvakulturanlegg og installasjoner.

Kravet om substrat for støtte eller skjul i bokstav a omfatter krav om konstruksjon til skjul for leppefisk og substrat til støtte for plommesekkyngel av laks og ørret.

Installasjonen skal ikke være til hinder for at fisken kan gis medisinsk behandling, jf. bokstav e.

Til § 17 Metoder og tekniske innretninger
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk, alle typer akvakulturanlegg og installasjoner.

Bestemmelsen regulerer at all etablert og fremtidig metodikk, teknikk og utstyr som benyttes til produksjon av oppdrettsfisk skal være egnet ut fra hensynet til dyrevelferd. Således regulerer paragrafen flere hensyn som også til en viss grad er behandlet i noen av de øvrige velferdsbestemmelser (§§16, 19, 22, 23, 24, 27, 28, 45, 55). Paragrafen skal også sikre at alle andre metoder, teknikker og utstyr som benyttes i produksjon av oppdrettsfisk og som ikke omhandles i de øvrige paragrafene, skal være egnet ut fra hensyn til fiskevelferd.

Med metodikk, teknikk og utstyr til produksjon av oppdrettsfisk menes blant annet lysstyring og smoltifiseringsteknologi, vaksinasjon og vaksinasjonsutstyr, fôr og fôringsteknologi, klekketemperaturer, desinfeksjon, vannbehandling og vannbehandlingssystemer, merder, kar, forflyttningsutstyr, rørsystem, etc.

Kravet om egnethet i første ledd innebærer samtidig et forbud mot metoder og tekniske løsninger som er uheldige ut fra hensynet til fiskevelferd. Eksempler her kan være vaksinasjon som medfører betydelige bivirkninger eller forflytningsutstyr som påfører fisken skader. Bestemmelsen vil således bidra til å regulere oppdrettsnæringen m.h.t. de metoder og tekniske innretninger som benyttes, slik at dette er i tråd med intensjonene i dyrevernloven.

Ved eventuell produksjon av triploid fisk skal ikke metoden som nyttes, eller egenskaper ved den triploide fisken, ha negative dyrevernmessige konsekvenser.

Ved behov skal resirkuleringsanlegg kunne opereres som et gjennomstrømningsanlegg. Dette forutsetter at anlegget har lagt ut rør med tilstrekkelig(e) dimensjon(er) og nødvendig pumpekapasitet.

Hva som menes med « funnet forsvarlige» i andre ledd kan man ikke si eksakt, men de funksjonelle kravene i § 16 skal være oppfylt, herunder at fisken ikke skal påføres ubehag av installasjoner. Ved håndteringsutstyr er ikke dette alltid mulig å oppnå, men også her skal en unngå fare for skade og unødig stress eller ubehag. Adressaten for kravet fremgår av virkeområde i § 2 andre ledd.

Bestemmelsen i dette leddet er spesielt viktig m.h.t. videre metodeutvikling og teknologiutvikling i næringen, da alle nye metoder og tekniske innretninger skal være utprøvd og funnet (dyrevernsmessig) forsvarlig. Dette betyr at det, i henhold til denne bestemmelsen, må legges betydelig økt fokus på evaluering av velferdsaspekter, både innen forskning, utvikling og frambyding av nye produkter og løsninger. Dette vil bidra til å styre utviklingen av oppdrettsnæringen i en retning der velferden for produksjonsdyrene i større grad blir ivaretatt. I tillegg vil det være bevisstgjørende og holdningsskapende for forskere, produsenter, frambydere og oppdrettere. For flere av disse aktørene vil kravet gjelde indirekte da bestemmelsen retter seg mot det pliktsubjekt som fremgår av virkeområdet i § 2 andre ledd.

I de tilfeller der etablerte metoder/tekniske løsninger allerede foreligger, bør nye metoder/tekniske løsninger til samme formål være minst like godt egnet eller bedre egnet ut fra hensynet til fiskens velferd som de gamle.

Til § 18 Alarm
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere settefiskforskriften § 17 annet ledd, men gjelder nå for all fisk i landbaserte akvakulturanlegg. Dette innebærer blant annet at krav til alarm nå også gjelder for kultiveringsanlegg.

Det må være personer tilgjengelig som kan reagere når alarmen utløses, slik at nødvendige tiltak iverksettes så raskt som mulig.

Til § 19 Vannkvalitet generelt
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all produksjon av fisk.

Bestemmelsen inneholder naturlige og viktige funksjonelle krav. En har valgt å samle en del generelle krav til vann for å unngå at det samme gjentas i flere paragrafer. Samtidig er det formålstjenlig at man sikrer at det ikke oppstår tilfeller man ikke forutså og som dermed faller utenom de mer spesielle bestemmelsene om vann.

Kravet i første ledd innebærer bl.a. at gytemoden laks og ørret ikke skal holdes over lang tid i sjøvann da det er ufysiologisk for gytemoden laks og ørret å oppholde seg i vann med høy salinitet og fisken har en tydelig redusert velferd og dødeligheten ofte er høy. En overvintring av gytemoden laks og ørret anses videre å være i strid med Dyrevernlovens § 2 om at «det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål».

I settefiskanleggene for laks og ørret er tilgang på ferskvann ofte en begrensende faktor. Kravet i første ledd vil kunne bidra til at man bruker tilstrekkelige mengder vann og har kontroll med vannkvaliteten.

Ved fare for uforsvarlig vannkvalitet må effektive tiltak iverksettes.

Til § 20 Vannkvalitet i akvakulturanlegg i sjø
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i akvakulturanlegg i sjø.

Installasjonenes utforming og plassering i forhold til for eksempel strømretning kan være avgjørende for optimal vannkvalitet. Renhold av nøter er likeledes viktig for å sikre en god vanngjennomstrømming i hele anlegget.

Andre ledd: Laksefisk er spesielt sårbare for lave oksygennivå og mange lakseoppdrettere gjennomfører rutinemessige oksygenmålinger både i ferskvanns- og sjøvannsfasen. Måling av sjøvannets oksygennivå i utvalgte merder kan derfor være et godt supplement til tetthets- og biomassetall etter som lave oksygenverdier i vannet indikerer at fisketettheten og biomassen kan være for høy i den aktuelle situasjon.

Det er utviklet utstyr og metodikk som gjør det praktisk mulig å måle oksygenmetning. Det er imidlertid vanskelig å gjennomføre kontinuerlige målinger. Samtidig er problemer med oksygensvikt størst i de varme sommermånedene og ved høy produksjon (andre år i sjø). Det kan da være nødvendig med daglige målinger i disse periodene.

For å sikre dyrevernmessig forsvarlig drift, herunder god vannkvalitet, må det foretas en forhåndsvurdering av lokalitetens egnethet. Det er imidlertid ikke noe krav om godkjenning etter etableringsforskriften i denne sammenheng.

Til § 21 Vannkvalitet i landbaserte akvakulturanlegg
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i landbaserte akvakulturanlegg.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere settefiskforskriften § 11, men med endringer av ordlyden og omtale av kravene til vannkvalitet i merknadene.

Første ledd: Kravet om tilstrekkelig vanngjennomstrømning skal bidra til å sikre god vannkvalitet. For å sikre dette må virksomheten både kjenne til graden av vanngjennomstrømning, og hva som er tilstrekkelig for å sikre vannkvaliteten.

Tredje ledd: Systematisk måling skal skje etter behov, noe som bl.a. innebærer at oksygen i prinsippet skal måles daglig i avløpet til det enkelte kar og i tilførselsledning til anlegg/avdeling, og at temperatur skal måles daglig i råvann og oppvarmet vann. Kravet om systematiske målinger er generelt utformet og gir rom for å differensiere innholdet noe i forhold til ulike (for eksempel store intensive contra små ekstensive) virksomheter, der dette er nødvendig og dyrevelferdsmessig forsvarlig. Det vises også til det generelle kravet i § 19 andre ledd, første punktum, om overvåkning av vannparametere og vekselvirkninger etter behov.

Det er ut fra eksisterende kunnskap kun satt inn tabeller for laks. På sikt skal det også finnes grenseverdier for de andre artene. Inntil videre må en tilstrebe en best mulig vannkvalitet for arten ut fra den kunnskapen en har. Det finnes forslag til verdier også for andre arter, men det mangler en del dokumentasjon.

Relevante måleparametere for laksefisk i ferskvannsfasen vil være råvannskvalitet med tanke på metaller (aluminium og jern), pH, oksygen, oksygendropp fra innløp til avløp i mg/l, karbondioksid og total ammoniumnitrogen (og totalt organisk materiale). Nevnte parametere bør måles for et representativt utvalg av produksjonsenheter i anlegget ved passende mellomrom.

Mattilsynet legger følgende størrelser til grunn som veiledende, måleparametere for landbaserte settefiskanlegg med laksefisk:

Tabellen er i utgangspunktet veiledende. Avvik fra tabellen kan derfor i en del tilfeller være i samsvar med kravene i § 21 dersom det kan dokumenteres relevante kompenserende tiltak. Når det gjelder parametrene pH, oksygenmetning, karbondioksid og organisk materiale er det vanskelig å se at gjentatte avvik skal kunne være forenlige med forskriftens krav.

Til § 22 Tester og utsett i sjøvann
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i alle typer akvakulturanlegg.

Enzymmålinger og kloridmålinger er eksempler på «egnede tester» etter andre ledd. Saltvannstester der man utsetter fisken for en unaturlig høy saltholdighet er ikke tillatt.

Til § 23 Fôring
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner, unntatt slaktemerd ved slakteri.

Det er et generelt prinsipp at dyr i fangenskap skal fôres. Fôrets næringssammensetning skal dekke artenes behov under ulike faser. Fravikes dette prinsippet, må forsvarligheten ut fra hensynet til fiskevelferd dokumenteres. I noen tilfeller er det av hensynet til velferd, hygiene og kvalitet nødvendig å sulte fisken, og det er derfor et forbud mot fôring i visse situasjoner (tredje ledd).

Brå endringer i fôrets sammensetning eller mengde skal unngås med mindre dette er nødvendig av hensyn til fiskenes velferd eller andre tungtveiende grunner.

Leppefisk skal fôres når det ikke finnes nok lus og groe å beite på, for eksempel med knuste blåskjell eller knuste krabber.

Til § 24 Håndtering og stell av fisk
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner.

Første ledd må ses i sammenheng med formålsparagrafen og hva som er velferd. Ut fra dette må det tas hensyn til fiskens naturlige behov og trivsel for å sikre en god velferd samtidig som det vil være artsforskjeller. Denne bestemmelsen innebærer videre at aggresjon og kannibalisme skal forebygges.

Tredje ledd: Håndtering er generelt en belastning for fisken, særlig dersom den tas ut av vannet. Det skal derfor ikke foretas unødig håndtering, og trenging skal unngås så langt mulig. Når det er nødvendig å ta fisken ut av vannet skal uttaket være kortvarig, og fisken skal holdes/håndteres på en måte som gir tilstrekkelig støtte for å forebygge skader og ubehag.

Ved bruk av vakuumsug har man erfart skadeproblemer i form av indre blødninger. Indre blødninger og andre skader skal unngås.

Fjerde ledd: Eksempel på nødvendig tiltak for å sikre fiskens velferd under trenging og annen håndtering, er måling og tilsetting av oksygen, eventuelt øking av vanntilførselen.

Økning av vanntilførselen kan for eksempel skje ved midlertidig økning av vannvolumet.

Til § 25 Predatorer, alger og maneter
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk.

Det vises til dyrevelferdsmeldingen om spesielle utfordringer for matfisk hvor det bl.a. påpekes behov for å utvikle teknologi og driftsrutiner som kan gi bedre beskyttelse mot skader og stress som følge av predatorer, alger og maneter.

I vill tilstand søker fisk seg vekk fra skadelige alger, maneter og lignende. Det kan ikke oppdretts­fisk gjøre i samme grad. Ved invasjon av lenkemaneter er det for eksempel benyttet oljelenser og brislingnøter for å hindre manetene å komme inn i anlegget. Det kan se ut som stålanlegg i større grad utsettes for skader fra lenkemaneter enn runde merder.

Det er gode erfaringer med bruk av nett for å tildekke produksjonsenheter for å hindre angrep fra fugl, og det anbefales derfor at produksjonsenheter fortsatt tildekkes, samtidig henvises det også til merknadene til § 9.

Tiltakene mot predatorer, alger, maneter og lignende skal iverksettes ved behov og må differensieres ut fra risiko, art og grad. Både prosent­andelen og antall individer som utsettes for fare for lidelse er relevant i denne vurderingen.

Til § 26 Forbud mot inngrep og fjerning av kroppsdeler
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i alle typer akvakulturanlegg.

Fjerning av hele eller deler av kroppsdeler på fisk kan føre til betydelige og varige smerter. Mattilsynet er av den prinsipielle oppfatning at det ikke er riktig å fjerne kroppsdeler eller foreta andre kirurgiske inngrep på fisk for å tilpasse dem våre driftsbetingelser.

Begrepet «i nngrep» i første leddomfatter også implantat. Bruk av implantat til merking skal ikke medføre vesentlig ubehag.

Det er antatt at fjerning av fettfinne som er annerledes oppbygget enn øvrige finner, ikke påfører fisken det samme ubehaget.

For en del tilfeller vil det være behov for forskning og/eller innsamling og analyse av eksisterende kunnskap, for i tilstrekkelig grad å sannsynliggjøre at funksjonskravene om å ikke påføre fisken vesentlig ubehag, er oppfylt.

Til § 27 Kjemiske substanser og hormoner
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i alle typer akvakulturanlegg.

Til § 28 Avliving av fisk
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30 og matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all fisk i alle typer akvakulturanlegg. Fjerde ledd gjelder ikke for landbaserte anlegg.

Ved avliving i små skala er bedøving manuelt med slag mot hode eller bruk av egnet medikament gjennomførbart og forsvarlig etter første og andre ledd. Med avliving i småskala tenker man først og fremst på avliving av enkeltdyr i den daglige driften, eller mindre partier fisk. Hva som er «store mengder» vil nødvendigvis måtte være noe utover dette. Skal alle dyr i en produksjonsenhet avlives, vil dette måtte betraktes som store mengder.

Avliving i stor skala på lokalitet med flytende installasjoner innebærer en betydelig smitterisiko. Fjerde ledd forbyr bløgging eller annen form for avliving i slike tilfeller uten at det er gitt tillatelse. Det kan knyttes vilkår til tillatelsen for å bidra til ivaretakelse av velferdsmessige- og smittehygieniske hensyn. Med tungtveiende grunner tenkes særlig på hensynet til fiskens velferd, situasjoner der smittehensyn taler mot transport eller i forbindelse med særlig grunn til å destruere et parti fisk.

Det er en forutsetning for å få tillatelse at avliving skjer på forsvarlig måte ut fra fiskevelferd og -helse, og at alt animalsk avfall og eventuelt blodvann samles opp og behandles etter godkjent metode og godkjent utstyr uten avrenning, jf. Forskrift av 1997.02.20 nr. 192 om desinfeksjon av inntaksvann til og avløpsvann fra akvakulturrelatert virksomhet, og Forskrift av 1999.11.05 nr. 1148 om transport og behandling av animalsk avfall, og anlegg som behandler animalsk avfall.

På bakgrunn av dyrevernmessige, praktiske og økonomiske utfordringer knyttet til storskalaavliving i fiskeholdet må det, både innefor forskning og næring, arbeides frem forsvarlige metoder. Mattilsynet har bedt Vitenskapskomiteen om å foreta risikovurderinger relatert til stor skala avliving i fiskeholdet.

Bedøving og avliving skal foretas av en person som har den nødvendige opplæring og erfaring i avlivingsteknikker, jf krav til kompetanse.

Til § 29 Miljøovervåkning
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 18.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 23 sa at konsesjonsinnehaver er ansvarlig for at alle lokaliteter som er i bruk drives miljømessig forsvarlig. Det har vært en forutsetning at bestemmelsen ville bli nærmere utformet etter høring og gjeldende § 29 er et resultat av dette.

Bestemmelsen gjelder for alle lokaliteter i sjøvann med produksjon av fisk.

Bakgrunnen for bestemmelsen er miljømessige hensyn.

Første ledd: Bestemmelsen innfører plikt til å foreta miljøundersøkelser i form av B-undersøkelser på alle lokaliteter i sjøvann med produksjon av alle fiskearter. Det bemerkes at A-undersøkelser er frivillig. B-undersøkelsen er en enkel og hyppig trendovervåkning av bunnforholdene under et fiskeoppdrettsanlegg. Både middeltilstanden for lokaliteten, og tilstanden under forskjellige deler av anlegget blir klarlagt. Skillet mellom akseptabel og uakseptabel miljøtilstand er satt til den største akkumuleringen som tillater gravende bunndyr å leve i sedimentet.

Det innføres plikt til å foreta miljøovervåkning i samsvar med de prosedyrer som er nedfelt i NS 9410 eller annen internasjonal standard/anerkjent norm. Denne standarden gjelder i sin helhet, men kompetansekrav, utover kravene til kompetent og akkreditert organ fastsatt i forskriften, og plan for opplæring, skal ikke fastsettes av Fiskeridirektoratet, jf. pkt. 6.3 i standarden.

I henhold til NS 9410 pkt. 6.4 omfatter B-undersøkelsen tre grupper av sedimentparametere: faunaundersøkelse, kjemisk undersøkelse og sensorisk undersøkelse. B-undersøkelsen inneholder ikke parametere som må analyseres i laboratorium.

Hvilket utstyr som er nødvendig er nærmere beskrevet i NS 9410 pkt. 6.5.

Selve prøvetakingen er beskrevet i NS 9410 pkt. 6.7. Her fremgår det at det skal tas minst ti prøver jevnt fordelt ut over prøvetakingsområdet. Der anlegget består av frittliggende merder, skal det tas en prøve ved hver merd, uansett antall.

B-undersøkelser skal utføres av kompetent organ og som skal være uavhengig oppdragsgiver.

Med kompetent organ menes organ som kan dokumentere for oppdraggiver å ha relevant faglig kompetanse. Organ som kan foreta C-undersøkelser vil være kompetent til å foreta B-undersøkelser. Det bør fremgå av IK-dokumentasjonen at det kompetente organet som har utført miljøovervåkingen har dokumentert relevant faglig kompetanse for oppdragsgiver, jf. IK-akvakulturforskriften §§ 1 og 5 første og tredje ledd.

Når det gjelder spørsmålet om når et organ er uavhengig av sin oppdragsgiver, legges den generelle aksjeselskapsrettslige lovgivningen vedrørende konsernbegrepet til grunn ved forståelsen av når et organ anses å være uavhengig av oppdragsgiver, jf. aksjeselskapsloven § 1-3. Som eksempel kan organet ikke være helt eid av oppdragsgiver. Ved delvis eierskap er det avgjørende om oppdragsgiver har bestemmende innflytelse gjennom avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler i organet. Uavhengighetskravet for kompetent organ er således strengere enn for akkreditert organ, jf. merknadene til § 30.

Annet ledd: Første punktum fastsetter når det første gang for laks, ørret og regnbueørret skal foretas miljøundersøkelse i form av B-undersøkelse. Det er når det er størst belastning eller biomasse på lokaliteten at formålet med tiltaket antas å bli best oppfylt. Resultatet av undersøkelsen er bestemmende for når neste undersøkelse skal gjennomføres etter NS 9410.

Kravet om å foreta miljøundersøkelser i driftsfasen foreslås først å inntre for marine fiskearter når disse virksomheter kommer over 1/3 av tillatt konsesjonsstørrelse, jf. annet punktum. Denne særregelen inntas av hensyn til at marinfisknæringen ikke har kommet opp på samme lønnsomhetsnivå som lakse – og ørretnæringen. Miljøhensynet må imidlertid gå foran når virksomheten har kommet opp på et visst nivå.

Deretter skal undersøkelsesfrekvensen være som følger: Ved lokalitetstilstand 1: hvert 2. år, ved lokalitetstilstand 2: hvert år, ved lokalitetstilstand 3: hver 6. måned, og ved lokalitetstilstand 4: utvidet B-undersøkelse, jf. tredje punktum og NS 9410 pkt. 4.3. Akvakulturdriftsforskriften § 30 regulerer nærmere situasjonen der lokaliteten har tilstand 4.

Det presiseres at ovennevnte undersøkelsesfrekvens skal legges til grunn, men dersom frekvensen er noenlunde forenlig med det tidspunktet i produksjonssyklusen det er størst belastning eller biomasse på lokaliteten, skal undersøkelsen gjøres på sistnevnte tidspunkt, jf. fjerde punktum.

Tredje ledd: Tredje ledd er en vedtakshjemmel for Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med Fylkesmannens miljøvernavdeling, og skal fungere som et verktøy i situasjoner der det vil være vanskelig på grunn av nærmere beskrevne naturgitte forhold å foreta B-undersøkelser etter NS 9410. Fiskeridirektoratets regionkontor kan i samråd med Fylkesmannens miljøvernavdeling i slike situasjoner treffe vedtak om at alternative overvåkningsprogram skal benyttes.

Fjerde ledd: Følgende opplysninger skal minimum rapporteres inn til Fiskeridirektoratets regionkontor fra oppdrettsforetaket etter endt undersøkelse.: angivelse av lokalitet (lokalitetsnummer og navn), lokalitetstilstand, dato for prøvetaking og dato for ferdigstilt rapport og hvilket kompetent organ som har utført undersøkelsen (firmanavn og organisasjonsnummer).

Fiskeridirektoratet vil arbeide med å tilrettelegge og oppfordre til en elektronisk innrapportering på standardisert skjema.

Resultat fra miljøundersøkelser skal rapporteres til Fiskeridirektoratets regionkontor. Det vil bli etablert interne rutiner mellom Fiskeridirektoratets regionkontor og Fylkesmannen slik at resultatene fra miljøundersøkelsene formidles til Fylkesmannen på en hensiktsmessig måte. Oppdretter rapporterer dermed kun til en myndighet.

Rapport med vedlegg beskrevet i NS 9410 punkt 6.8, utferdiget av kompetent organ til konsesjonsinnehaver, er en del av driftsjournalen, jf. § 37 bokstav h. Driftsjournalen skal oppbevares i minst tre år, jf. § 36. For å dokumentere at kravet til miljøovervåking med de fastsatte frekvenser i driftsperioden er oppfylt, må oppdretter oppbevare rapportene for lengre tid tilbake, jf. IK-akvakulturforskriften §§ 1 og 5 første og tredje ledd.

Installasjonen skal plasseres i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartbilag som tillatelsen viser til, jf. § 8 første ledd. Eventuell endring skal søkes eller meldes fra om til Fiskeridirektoratets regionkontor. Det forutsettes at denne plikten er overholdt i forbindelse med innrapportering etter § 29 fjerde ledd.

Til § 30 Tiltak ved uakseptabel miljøtilstand
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 18.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 23 sa at konsesjonsinnehaver er ansvarlig for at alle lokaliteter som er i bruk drives miljømessig forsvarlig. Det har vært en forutsetning at bestemmelsen ville bli nærmere utformet etter høring og gjeldende § 30 er således et resultat av det.

Bestemmelsen gjelder for alle lokaliteter i sjøvann med produksjon av fisk.

Bakgrunnen for bestemmelsen er miljømessige hensyn.

Første ledd: Bestemmelsen fastsetter en plikt til å foreta utvidet B-undersøkelse ved uakseptabel miljøtilstand (lokalitetstilstand 4), ved at et større antall prøver tas under anlegget. Denne plikten følger direkte av § 30 første ledd, første punktum, og det skal ikke treffes enkeltvedtak om dette. Undersøkelsen må vise uakseptabel miljøtilstand (tilstand 4) for at tiltak som nevnt i annet ledd skal vurderes iverksatt.

Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med Fylkesmannens miljøvernavdeling gis hjemmel til å gi pålegg om at det skal foretas C-undersøkelser ved uakseptabel miljøtilstand på lokaliteten. Dette gis i enkeltvedtak. C-undersøkelse gjøres etter de prosedyrer som fremgår av NS 9410, jf. 9423. Det er under utarbeidelse en internasjonal standard for vannundersøkelser der NS 9423 danner grunnlaget for arbeidet. Standard Norge har opplyst at NS 9423 på sikt vil bli erstattet av denne.

C-undersøkelse skal gjøres av et organ som er akkreditert til å utføre oppgaven. Akkreditert organ er et organ som er akkreditert av Norsk Akkreditering eller annet anerkjent akkrediteringsorgan som har undertegnet de relevante multilaterale avtaler for gjensidig internasjonal anerkjennelse, og som er etablert i et EU/EØS land, til å utføre C-undersøkelser. Det er således ikke nok at organet er akkreditert.

Organ som er akkreditert etter NS-EN 45004 (Generelle krav til drift av ulike typer organer som utfører inspeksjoner) skal oppfylle standerens krav til uavhengighetsklasse C eller høyere.Organ som er akkreditert i henhold til NS-EN ISO/IEC 17025 (Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse) skal før akkreditering ha klarlagt eventuelle interessekonflikter og disse skal være håndtert på en måte som sikrer at kvaliteten av arbeidet ikke påvirkes av disse interessene.

Det gjøres spesielt oppmerksom på at det per våren 2005 er svært få organ som er akkreditert til å utføre C-undersøkelser. Kostnads- eller tidsaspektet, herunder den geografiske avstanden til nærmeste akkrediterte organ, ved å få utført C-undersøkelse, kan tilsi at Fiskeridirektoratet i enkeltsaker kan dispensere fra kravet til at organet skal være akkreditert. Det vises til § 60 hvor det fremgår at det kan dispenseres i « særlige tilfeller». Det må da foreligge søknad fra oppdrettsforetaket. Det understrekes at direktoratet gjennom sin dispensasjonspraksis ikke må legge til rette for at enkelte organ venter med eller avstår fra å søke om akkreditering. Etter en overgangsfase skal det således gis færre dispensasjoner.

Ordlyden som er valgt i forskriftsteksten forutsetter at det aktuelle organet ikke bare er akkreditert, men at det er akkreditert for de aktuelle oppgavene som skal utføres.

C-undersøkelsen er en undersøkelse av bunntilstanden fra anlegget (nærsonen) og utover i resipienten (fjernsonen). Hoveddelen er en undersøkelse av bunndyrsamfunnet, og denne utføres primært etter NS 9423. Obligatoriske parametre fremgår av NS 9410 pkt. 7.4.

I henhold til NS 9410 pkt 7.5 skal det skal tas to parallelle grabbprøver, som beskrevet i NS 9422 og NS 9423.

Ifølge NS 9410 pkt. 7.8 skal det skal utarbeides en rapport som inneholder alle originaldata og en sammenfattende faglig vurdering.

Både rapport etter utvidet B-undersøkelsen i henhold til NS 9410 pkt. 6.8, og rapport etter eventuell C-undersøkelsen skal videreformidles til Fiskeridirektoratets regionkontor.

Annet ledd: Bestemmelsen gir hjemmel til å treffe vedtak om brakklegging ved uakseptabel miljøtilstand (lokalitetstilstand 4). Vedtak fattes av Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med Fylkesmannen.

I tillegg har fiskerimyndighetene hjemmel i oppdrettsloven § 11 første ledd til å trekke tilbake tillatelsen dersom anlegget volder eller innebærer fare for å volde vesentlig skade av art som nevnt bl. a. i oppdrettsloven § 5 første ledd nr. 2. Vurderingstemaet etter oppdrettsloven § 5 første ledd nr. 2 er forurensing. For øvrig vil utslippstillatelsen gitt av Fylkesmannens miljøvernavdeling kunne bli trukket tilbake. Dette er en vurdering som foretas av Fylkesmannens miljøvernavdeling og som skjer i henhold til forurensingsloven § 18.

Disse tiltak skal eventuelt først vurderes når rapport etter foretatt utvidet B-undersøkelse etter første ledd foreligger. En eventuell C-undersøkelse kan bidra til å styrke beslutningsgrunnlaget. Ut fra en forholdsmessighetsbetraktning skal brakklegging alltid vurderes som tiltak før det eventuelt treffes enkeltvedtak om inndragning av tillatelsen til å drive på lokaliteten. I alle tilfeller må ny undersøkelse vise tilfredsstillende lokalitetstilstand (tilstand 1 eller 2) før vedtak om brakklegging oppheves.

Er tillatelsen trukket tilbake må det søkes å få klarert lokaliteten på ny. En slik søknad vil bli behandlet etter tildelingsforskriftene hjemlet i oppdrettsloven og sektorlovene og eventuelle forskrifter hjemlet i disse. Det fremgår av laksetildelingsforskriften og tildelingsforskriften for andre arter, at det bl. a. skal foretas miljøundersøkelser før ny klarering eventuelt kan gis, jf. laksetildelingsforskriften § 36 første ledd nr 3 og tildelingsforskriften for andre arter § 10 første ledd nr 7.

Til § 31 Rømming m.v.
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 13 og 15.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen er en videreføring av krav som tidligere var gitt i drifts- og sykdomsforskriften § 24 og settefiskforskriften §§ 12 første ledd, 26 og 27.

Bestemmelsen gjelder for alle arter. Det presiseres at bestemmelsen gjelder for alle typer akvakulturanlegg og installasjoner, herunder også slaktemerder, landanlegg og settefiskanlegg, med unntak av kultiveringsanlegg.

Rømming av oppdrettsfisk må unngås både av hensyn til villfisken og miljøet for øvrig. Bestemmelsen skal bidra til å oppfylle formålsbestemmelsen i oppdrettsloven, herunder en balansert og bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen. Hensikten er både å forebygge og begrense rømming av fisk.

Første ledd: En tillatelse til å drive akvakulturvirksomhet gis for en bestemt lokalitet, jf. oppdrettsloven §§ 3 og 4. Forutsetningen for tillatelsen er også at fisken skal holdes inne i installasjonen som er beskrevet i søknaden. Det er således ikke tillatt å slippe fisk ut fra installasjonen, jf. fjerde ledd. Rømming av fisk vil også være i strid med tillatelsen.

For oppdretter vil rømming av fisk representere et økonomisk tap og vil også kunne føre til et dårlig omdømme for næringen.

På denne bakgrunn skal det utvises særlig aktsomhet for å hindre at fisk rømmer.

I denne sammenheng vises det til forskriftens § 5 med krav om forsvarlig drift og øvrige bestemmelser i regelverket som har som formål å hindre rømming. Det er avgjørende at oppdretter har stort fokus på forsvarlig drift også med tanke på å hindre rømming.

Det skal videre sørges for at eventuell rømming oppdages raskest mulig. Bakgrunnen for kravet er at en på et så tidlig tidspunkt som mulig, skal få satt i verk skadebegrensende tiltak ved rømming.

Det skal også sørges for at eventuell rømming i størst mulig grad begrenses. Dette innebærer bl.a. at reglene om gjenfangst etter rømming av fisk, må kunne oppfylles. Det vises videre til at forskriften har egne regler om meldeplikt ved rømming.

For øvrig vises det til Nytek-forskriften som er hjemlet i oppdrettsloven. Formålet med denne forskriften er å begrense rømming fra flytende oppdrettsanlegg gjennom å sikre forsvarlig teknisk standard på slike anlegg, samt forsvarlig drift og vedlikehold av anleggene, jf. Nytek-forskriften § 1. Reglene i Nytek-forskriften gjelder i tillegg til reglene i akvakulturdriftsforskriften.

Andre ledd innebærer at ordningen med overvåkningsfiske avvikles som et obligatorisk tiltak. Begrunnelsen for dette er bl.a. at effekten av å drive overvåkningsfiske i enkelte tilfeller er begrenset. I vurderingen er det lagt vekt på at intensjonene med overvåkningsfiske er gode, men at ordningen ikke alltid har fungert hensiktsmessig i praksis.

En gjennomgang av rømmingsrapporter viser også at andelen av rømminger som oppdages ved overvåkningsfiske, er lav. Videre er det lagt vekt på at overvåkningsfiske kan ha uheldige bivirkninger ved uønsket fangst av fugl og villfisk.

På denne bakgrunn er krav om overvåkningsfiske erstattet av tiltak som iverksettes etter en risikovurderingsom følge av § 5 andre ledd nr. 5 i IK – Akvakulturforskriften. Risiko kan defineres som sannsynlighet x konsekvens. Det enkelte oppdrettsforetak må således foreta en vurdering av sannsynlighet for at rømming kan skje ved ordinær drift og ved spesielle handlinger. Dette må sees i sammenheng med konsekvensene av en eventuell rømming. Konsekvensen er f. eks større om fisk er syk enn om den er frisk. Deretter må det avgjøres om risikoen kan aksepteres eller ikke og om det må settes inn tiltak som kan redusere risikoen. I den forbindelse må det utarbeides tilhørende (handlings)planer og prioriterte tiltak. Risikovurderingen med tilhørende plan og prioriterte tiltak vil være en sentral del av IK – dokumentasjonen.

Det understrekes at det ikke er meningen at oppheving av bestemmelsen om overvåkningsfiske skal føre til lemping på dette punktet. Det vil imidlertid være opp til den enkelte oppdretter å lage systemer og rutiner som sørger for at rømming oppdages så raskt som mulig. Dette systemet bør tilpasses den enkeltes virksomhet både med hensyn til type virksomhet, fiskeart etc. Det presiseres at overvåkingsfiske med egnet redskap fortsatt kan være et velegnet tiltak etter en risikovurdering. Ett annet tiltak kan være å ha minimum månedlig videoovervåkning av notpose kombinert med jevnlig dykkerinspeksjonved ordinær drift av anlegg med laks, ørret og regnbueørret. Ved økt risiko, f eks ved syk fisk, bør hyppigheten økes eller andre tiltak settes inn. Videre må det settes inn tiltak ved risikooperasjoner. Med hensyn til hva som kan være en risikooperasjon vises til merknadene til § 6, 1. ledd.

Det antas at dersom formålstjenlig overvåkingsfiske velges som tiltak, vil det ikke komme i konflikt med fiskeforbudet innenfor 100 meter sonen i medhold av oppdrettsloven eller et eventuelt fiskeforbud i medhold av saltvannsfiskeloven eller lakseloven. Dette er en videreføring av eksisterende rettstilstand.

Tredje ledd: Kravet om at det skal finnes egnet innretning for å hindre at fisk rømmer gjennom avløpet, vil i hovedsak gjelde for landbasert produksjon inkludert settefisk. Det bemerkes at reglene om forebygging og begrensning av rømming, også gjelder for slik produksjon. Tiltakene må tilpasses denne produksjonsformen, for eksempel sekundære tiltak mht. rømming og ved flytting av fisk.

Fjerde ledd: Det vises til første avsnitt under omtalen av første ledd.

Merknader til § 32 Meldeplikt ved rømming
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven §§ 10 og 13.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Plikt til å melde fra om rømming av fisk var tidligere regulert i drifts- og sykdomsforskriften § 24 nr. 3. Innholdet i bestemmelsen er i stor grad videreført, men ordlyden er noe endret og det er innført en plikt til å melde fra uavhengig av hvor fisken er rømt fra. Nærmere krav til meldeplikten fastsettes i eget skjema og ikke i selve forskriften.

Bestemmelsen gjelder for alle fiskeslag. Når det gjelder formålet med bestemmelsen vises det til omtalen av formålet i merknadene til § 31.

Regelen skal medvirke til at rømming av fisk begrenses så snart som mulig. Det er derfor svært viktig at Fiskeridirektoratets regionkontor straks får melding om rømming av fisk.

Dette gjelder også ved mistanke om rømming, slik at det kan iverksettes tiltak.

Konsesjonsinnehaver har ikke bare plikt å melde fra om rømming av egen fisk, men også rømming av andres fisk. Plikten i forhold til andre foretaks fisk gjelder både ved fisk som rømmer fra samme lokalitet, f eks når ulike konsesjonsinnehavere driver på samme lokalitet, og når fisk rømmer fra andre lokaliteter. Plikten foreligger når enten konsesjonsinnehaver har kjennskap til en slik rømming eller mistanke.

Bakgrunnen for at plikten nå er utvidet til å gjelde også andres fisk er fordi det antas å være lettere å finne kilden til rømmingen og begrense omfanget dersom det blir meldt fra etter første observasjon. Tidligere var det slik at dersom oppdretter observerte rømt oppdrettsfisk utenfor merdene ble eget anlegg kontrollert. Ble det ikke avdekket forhold som tyde på at fisken var hans, f eks hull i not, ble det ikke meldt fra. Det kunne deretter gå uker før det fra andre kanaler kom inn tips om godt fiske i fjord eller elv. Da kunne imidlertid den rømte fisken være spredt over et stort område og det var umulig å finne kilden.

Meldingen skal gis på skjema som fastsettes av Fiskeridirektoratet. Opplysninger om hva meldingen skal inneholde og på hvilken måte den skal sendes, vil fremgå av skjemaet. Det forutsettes at dagens skjema i hovedsak vil bli videreført. Rutiner for elektronisk innsending av rømmingsmelding vil bli vurdert.

Fiskeridirektoratets regionkontor skal sørge for at Fylkesmannens miljøvernavdeling og Mattilsynets distriktskontor så snart som mulig får underretning om rømming.

Merknader til § 33 Gjenfangst etter rømt fisk
Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 13.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen viderefører i utgangspunktet innholdet i tidligere drifts- og sykdomsforskrift

§ 24 nr. 4 om plikt til gjenfangst etter rømt fisk, men det er nytt at bestemmelsen gjelder for alle fiskeslag. Ettersom den nye forskriften ikke er ment å skulle regulere tiltak ved påvisning eller mistanke om smittsom sykdom, er § 24 nr. 4 tredje ledd tatt ut. Hjemmel for eventuelle pålegg om tiltak ved påvisning eller mistanke om smittsom sykdom vil i tilfelle være forskrift 4. juli 1991 nr. 509 om forebygging, begrensning og utrydding av sykdommer hos akvatiske organismer.

Bestemmelsen gjelder for alle arter og typer installasjoner og innebærer en plikt til straks å sette i verk gjenfangst etter rømt fisk. Formålet er skadebegrensning.

Første ledd: Når det er klart at fisk har rømt, vil det som regel være konsesjonsinnehaver selv som har de beste forutsetninger for å få satt i gang gjenfangst. Det vises også til at det ved annen næringsaktivitet er vanlig at det er utøveren selv som pålegges å avbøte eventuelle skadelige effekter av virksomheten. Det presiseres derfor at gjenfangstplikten gjelder konsesjonsinnehaver. Dersom konsesjonsinnehaver ønsker å benytte personer som ikke er ansatt i virksomheten, eller fartøy som eies av andre, må det utferdiges fullmakt. Hvis det ikke stilles krav til slik dokumentasjon, kan en risikere at det fiskes ulovlig under påskudd om avtale om gjenfangst.

Det vises også til at konsesjonsinnehaver har en eksklusiv gjenfangstrett i nærområdet rundt anlegget de første 14 dagene etter rømming, jf. oppdrettsloven § 9.

Utgangspunktet er at gjenfangstplikten kun gjelder innenfor et bestemt sjøområde, og opphører når det er åpenbart at det ikke lenger befinner seg rømt fisk i dette området. Dette vil som regel bety at det skal fiskes i nærområdet til det ikke lenger fanges rømt oppdrettsfisk. Begrensningen til 500 meter er satt for å redusere omfanget av villfisk i fangsten.

Annet ledd gir Fiskeridirektoratets regionkontor, i samråd med fylkesmannen, mulighet til å utvide og innskrenke plikten til gjenfangst. Innskrenking av plikten kan for eksempel være aktuelt for å hindre at det blir fisket for mye villfisk (laksefisk og marin fisk). Utvidelse av plikten kan tenkes hvor det viser seg at rømt fisk står i stim utenfor 500 meters-sonen. Det er Fylkesmannen som må gi dispensasjon fra det generelle fiskeforbudt av laksefisk i sjø. Det er uansett ønskelig at gjenfangst i medhold av hhv. oppdrettsloven og lakse- og innlandsfiskeloven samordnes, der dette er mulig.

Regionkontorene må også vurdere om andre sektormyndigheter skal spørres om råd i forbindelse med vurderingen etter annet ledd. Mattilsynet kan for eksempel ha kjennskap til fiskens helsetilstand, og de kan vurdere om det må iverksettes ekstraordinære tiltak.

I noen tilfeller vil det også være behov for å samordne gjenfangstfiske i forhold til saltvannsfiskeloven, men dette har fiskerimyndighetene selv ansvaret for.

Fjerde ledd: Formålet med dette leddet er å få mest mulig rømt oppdrettsfisk opp av sjøen. Tidligere har det vært et problem etter store rømminger at ingen har vært interessert i å fiske etter at privatpersoners frysebokser er blitt fulle og heller ikke oppdretter vil ta i mot fisken.

Konsesjonsinnehaver er gjennom regelen i fjerde ledd pålagt en plikt til å ta i mot egen fisk fra et område som er definert av Fiskeridirektoratet i samråd med Fylkesmannens miljøvernavdeling. Dette innebærer at når andre enn konsesjonsinnehaver har anledning til å fiske etter den rømte fisken, må Fiskeridirektoratets regionkontor og Fylkesmannens miljøvernavdeling definere hvilket område dette skal være. Det antas at beslutningen om hva som er et område er et enkeltvedtak som kan påklages, særlig hvis området strekker seg lengre enn 500 meter fra installasjonene, jf. første ledd.

Det understrekes at konsesjonsinnehavers plikt til å ta i mot den rømte fisken ikke innebærer at foretaket plikter å betale for fisken. Videre presiseres det at begrepet «lovlig» i fjerde ledd innebærer at de som har fisket må ha gjort dette på lovlig vis. Fisket må således ikke ha vært gjort i strid med lakse- og innlandsfiskeloven eller saltvannsfiskloven.

Da denne bestemmelsen er ny og det er en viss usikkerhet knyttet til om den fungerer etter sin intensjon, bl.a. fordi konsesjonsinnehaver ikke har betalingsplikt for fisken, bør den evalueres etter en periode.

Femte ledd: Ved rømming av settefisk må Fiskeridirektoratets regionkontor foreta en vurdering av hvor hensiktsmessig det er å forsøke et fiske for å begrense omfanget av rømmingen av fisken. Størrelse på fisken, vannmiljø, smoltifiseringsgrad og helsetilstand kan være aktuelle vurderingstema.

Ved rømt villfanget marin fisk må det foretas en vurdering av hvilke konsekvenser rømmingen kan medføre. Sykdomssituasjonen for fisken og om fisken kan ha negativ innvirkning på stedegne stammer må bl. a. vurderes, førstnevnte gjerne i samråd med Mattilsynet, før eventuelt fritak kan gis av Fiskeridirektoratets regionkontor.

Til § 34 Produksjonslys
Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 13.

Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 25.

Regelen gjelder for akvakulturanlegg der det drives produksjon av fisk. Det presiseres at bestemmelsen også gjelder akvakulturanlegg på land dersom disse har produksjonslys som kan sjenere trafikken til sjøs.

Bruk av lys under produksjonen er vanlig for å fremme vekst og utsette kjønnsmodning av fisk. Det er viktig å unngå at slikt lys sjenerer trafikken til sjøs og det er sikkerhetsmessige hensyn som begrunner bestemmelsen.

Kapittel 4 Ytterligere krav ved produksjon av stamfisk og matfisk

Til § 35 Driftsplan og brakklegging
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 10 og matloven § 14.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt både til Fiskeridirektoratet og Mattilsynet, men slik at Mattilsynet foretar vurderingene etter tredje ledd, mens Fiskeridirektoratet foretar vurderingene etter fjerde ledd, i forbindelse med godkjenning av planen.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 8 og § 19, men med endringer mht frist for innsendelse av planen, presisering av h.h.v. Mattilsynets og Fiskeridirektoratets myndighet og vurderingstema i forbindelse med godkjenning av planen, samt minimumskrav til brakklegging.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensynet tilfiskehelse, arealhensyn og kontrollhensyn.

Bestemmelsen gjelder for akvakulturanlegg i sjøvann som er omfattet av kapittel 4. Det innebærer at bestemmelsen gjelder for anlegg i sjøvann, inkludert anlegg i brakkvann, med matfisk og stamfisk. Bestemmelsen gjelder ikke for anlegg i ferskvann og anlegg på land. Den gjelder heller ikke for anlegg med bløtdyr, krepsdyr og pigghuder. For øvrig vises det til § 3.

Første ledd gjelder for anlegg i sjøvann, inkludert anlegg i brakkvann, med matfisk og stamfisk. Presiseringen ”til enhver tid” innebærer at det ikke er tilstrekkelig at det ble laget en driftsplan som gjaldt for i fjor eller tidligere. Det må foreligge en driftplan for to år frem i tid.

Det er vanlig at et oppdrettsforetak i en region utarbeider én driftsplan for samtlige lokaliteter foretaket har tillatelse til å benytte i regionen.

Andre ledd gjelder også for anlegg i sjøvann, inkludert anlegg i brakkvann, med matfisk og stamfisk.

Fiskeridirektoratet trenger opplysningene i andre ledd til følgende formål:

• Kontroll av følgende bestemmelser:
  • Passivitetbestemmelsen i tildelingsforskriftene som først og fremst er begrunnet i hensynet til å unngå beslagleggelse av unødig areal.
  • Kontroll av taket på antall lokaliteter pr konsesjon, jf. laksetildelingsforskriften.
• Tilrettelegge for effektiv arealutnyttelse for å oppnå økt verdiskapning.
• Beredskapshensyn i forhold til oversikt over hvor det er fisk f eks ved utslipp av olje eller algeangrep. Opplysningene vil også kunne ha betydning ifm rømming av fisk. Det presiseres at innrapporterte eller innmeldte opplysninger i begge disse tilfellene kunne gi et riktigere bilde av situasjonen enn driftsplaner, men det antas at driftsplanene kan fungere som et supplement i denne sammenheng.

For Fiskeridirektoratet er det viktig å vite, i de tilfellene flere konsesjoner driver på samme lokalitet, hvilke konsesjoner det blir satt ut fisk på i forhold til kontroll av passivitetsregelen og taket på antall lokaliteter pr konsesjon.

Mattilsynet trenger opplysningene til følgende formål:

• Koordinering av sykdomsforebyggende brakklegging begrunnet i fiskehelse.
• Kontroll av kravet til sykdomsforebyggende brakklegging. Krav til rapportering, jf.
  § 40 vil primært ivareta dette, men driftsplan kan fungere som et supplement også i denne sammenhengen.

Til andre ledd bokstav b) påpekes at flytting av sjøsatt fisk kan være uheldig ut fra smittehensyn, men all omsetning og flytting av fisk reguleres av omsetningsforskriften.

Tredje ledd gjelder kun for anlegg med matfisk og stamfisk av laks, ørret og regnbueørret. Bestemmelsen innebærer at krav til minimum 2 måneders brakklegging etter hver produksjonssyklus nå er forskriftsfestet. Brakkleggingstiden begynner å løpe når anlegget er tømt for fisk, nøter tatt opp og anlegget for øvrig er rengjort.

Regelmessig brakklegging er et vel anerkjent sykdomsforebyggende prinsipp for å bryte smittesyklusen for smittestoffer som kan være tilstede før nytt utsett. Det er ikke stilt tilsvarende krav om regelmessig brakklegging av anlegg med marin fisk på grunn av at produksjonsomfanget og mengden biomasse i disse anleggene er betydelig lavere, og interaksjonen med vill marin fisk er en annen enn med vill anadrom fisk.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at det ved mistanke eller påvisning av alvorlig smittsom sykdom kan gis pålegg om lengre brakkleggingstid og brakklegging av anlegg med marin fisk.

Lengden på en produksjonssyklus er avhengig av hvilken art som produseres, temperaturforhold, etc. Det er stor forskjell i normal produksjonstid fra nord til sør i landet. Utsett av laks og delvis regnbueørret kan foregå mer eller mindre kontinuerlig i løpet av vår, sommer og høst. Derfor er det ikke mulig å gi en presis definisjon av én produksjonssyklus, og det bør være rom for lokale tilpasninger. Som veiledende norm for én produksjonssyklus angis følgende:

• Vår- og sommerutsett i et akvakulturanlegg i samme kalenderår kommer inn under én produksjonssyklus.
• På grunn av ulike temperaturforhold og vekstsesonger kan høstutsett vurderes ulikt i ulike deler av landet i forhold til vår- og sommerutsett. I nordlige deler av landet kan vår-, sommer- og høstutsett i et akvakulturanlegg i samme kalenderår komme inn under én produksjonssyklus. I andre deler av landet vil dette være to ulike produksjonssykluser og da kan høstutsett i et kalenderår og vår- og sommerutsett påfølgende år komme inn under én produksjonssyklus.
• Vår- og sommerutsett i samme akvakulturanlegg to år på rad kommer ikke inn under én produksjonssyklus.
• Høstutsett i samme akvakulturanlegg to år på rad kommer ikke inn under én produksjonssyklus.
• En produksjonssyklus bør uansett ikke overskride 30 måneder.

I henhold til tredje ledd annet punkt kan lengre brakkleggingstid kreves dersom hensynet til fiskehelse i et enkelt akvakulturanlegg eller i et område tilsier det. For å få til en koordinert sykdomsforebyggende brakklegging innenfor et område vil det ofte være nødvendig med lengre brakkleggingstid enn 2 måneder av flere enkeltanlegg. Tidligere erfaring med sykdomsproblemer og dårlige miljøforhold i et enkelt anlegg kan også tilsi at det ut fra hensyn til fiskehelse er nødvendig med lengre brakkleggingstid enn 2 måneder. Det forutsettes da at dette i tilfelle gjøres ut fra en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Tredje ledd annet punkt gir også hjemmel til å fatte vedtak om koordinert brakklegging dersom dette er nødvendig for å sikre gjennomføring av brakklegging av områder i samsvar med godkjente driftplaner, jf omtale under sjette ledd.

Fjerde ledd gjelder for anlegg i sjøvann, inkludert anlegg i brakkvann, med matfisk og stamfisk.

I forbindelse med behandling av driftsplaner legges det et «puslespill» for å oppnå en effektiv arealutnyttelse i et området samtidig som kravene til sykdomsforebyggende brakklegging skal ivaretas. Dette medfører at en konsesjonsinnehaver kan bli nektet å få godkjent planen sin hvis Fiskeridirektoratet mener at et annet driftsmønster kan utløse en større verdiskapning totalt sett for næringen i et område. Samtidig bør det understrekes at Fiskeridirektoratet også må se hen til den enkelte aktørs inntjeningsmuligheter. Jo mer inngripende en manglende godkjennelse av driftsplanen fremstår for den enkelte, jo større må den økte totale verdiskapningen være.

Hva som menes med et område vil kunne variere. Typisk vil det kunne være et fjordsystem eller annet naturlig avgrenset geografisk område, men også mer åpne kystområder der akvakulturanleggene ligger tett kan komme inn under begrepet.

Når det gjelder begrepet «brakklegging» i dette leddet, må det gjelde både sykdomsforebyggende brakklegging og frivillig brakklegging. Med frivillig brakklegging menes brakklegging som oppdretter selv ønsker i forhold til egne vurderinger av hva som er egnet driftsmønster. Dette kan være begrunnet i driftsøkonomiske betraktninger eller hensynet til et godt miljø.

Femte ledd gjelder kun for anlegg med matfisk og stamfisk av laks, ørret og regnbueørret.

Dato for innsending av driftsplan er satt til 1. oktober. Dette vil i større grad gjøre det mulig for forvaltningen å få behandlet planene innen 1. januar.

Det er ikke krav om innsendelse og godkjenning av driftsplan for anlegg med marin fisk. Driftsplanene vil være en del av anleggets IK-system og gjenstand for tilsyn etter IK-akvakultur. Ved behov kan myndighetene be om å få tilsendt driftsplan for anlegg med marin fisk. For Fiskeridirektoratets regionkontor kan dette være aktuelt i forhold til passivitetsregelen i tildelingsforskriften for andre arter, jf. nevnte forskrift § 18 annet ledd annet punktum.

Sjette ledd gjelder kun for anlegg med matfisk og stamfisk av laks, ørret og regnbueørret.

Fiskeridirektoratets regionkontor skal i samråd med Mattilsynets distriktskontor fatte vedtak om godkjennelse av driftsplanen. Dette vil vanligvis skje på et møte der de to etatene går gjennom driftsplaner for et område, noe som er i samsvar med tidligere praksis. Nytt i forhold til tidligere praksis mht driftsplangodkjenning er at Mattilsynets distriktskontor i vedtak kan avslå godkjenning dersom hensynet til fiskehelse tilsier det. I praksis er dette en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 19, hvor Mattilsynet hadde hjemmel til å fatte vedtak om samkjørt brakklegging av flere anlegg.

Det er satt krav om godkjennelse av driftsplan av hensyn til å oppnå en koordinert bruk av akvakulturanlegg i området. Koordineringen kan være begrunnet i fiskehelse (Mattilsynets ansvarsområde, jf. tredje ledd), men kan også være begrunnet i hensynet til effektiv arealutnyttelse for å oppnå økt verdiskapning (Fiskeridirektoratets ansvarsområde, jf. fjerde ledd).

Ut fra hensyn til fiskehelse vil en ved vurdering av driftsplan legge til grunn at akvakulturanlegg med laks, ørret og regnbueørret skal brakklegges minimum 2 måneder. Videre vil en videreføre etablert praksis med å tilstrebe en koordinert brakklegging av akvakulturanlegg innenfor områder, og at anlegg med laks, ørret og regnbueørret innenfor et område brakklegges samtidig i minimum én måned. Hvordan områdene skal avgrenses må vurderes ut fra anleggenes beliggenhet i regionen, konsekvenser for den enkelte næringsaktør og avgjøres i samråd med næringsaktørene. Dette er ikke til hinder for at en kan godkjenne driftsplan for én aktør som har alle sine anlegg innenfor et avgrenset område, for eksempel i en fjordarm, uten at alle anleggene brakklegges samtidig. Det forutsettes da god avstand til andre aktører.

Syvende ledd gjelder kun for anlegg med matfisk og stamfisk av laks, ørret og regnbueørret.

Oppdretter er forpliktet til å følge den godkjente delen av driftplanen, og det er derfor satt som krav i forskriften at dersom planen blir fraveket i vesentlig grad må det søkes om godkjennelse. Som vesentlig endring regnes alle endringer som vil ha betydning i forhold til formålene med driftsplanen, men særlig tidsrom for brakklegging.

Godkjenning av ny driftsplan kan ikke påregnes dersom endringen får innvirkning på en koordinert brakklegging av et område på minimum én måned.

Søknad om godkjennelse av vesentlig endring av driftsplanen sendes Fiskeridirektoratet og behandlingen av søknaden skal følge samme saksgang som beskrevet i sjette ledd.

Til § 36 Journalføring
Hjemmelsgrunnlag er matloven § 14, dyrevernloven § 30 og oppdrettsloven § 10.

Både Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til bestemmelsen.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 9, sykdomsforskriften § 5 og helsekontrollforskriften § 6, men en del endringer er foreslått, bl. a. på grunn av ny produksjonsregulering. En del av endringene vil bli redegjort for under merknadene til §§ 36, 37, 38 og 39.

Bestemmelsen gjelder for alle fiskearter som enten er matfisk eller stamfisk i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner, med unntak av slaktemerder der kravet om journalføring begrenses til § 37 bokstav c, § 38 første ledd bokstav a og b og annet ledd bokstav a og c. Krav til journalføring for slaktemerder er nytt. Paragraf 39 gjelder kun for stamfisk og er også nytt.

Begrunnelsen for bestemmelsene i §§ 36 - 39 er kontrollhensyn.

Fiskeridirektoratet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om biomasse, rømming, passivitet, kravet til forsvarlig drift og aktsomhetsregelen i forbindelse med bruk av kjemikalier og legemidler.

Mattilsynet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om hygiene, eget tilsyn, helsekontroll og -status, forhold som er av betydning for fiskens velferd, slakting og håndtering av døde akvakulturdyr, driftsplan, brakklegging, tetthet og biomasse i akvakulturanlegg.

Første ledd: Driftsjournalen må betraktes som en del av IK-dokumentasjonen i henhold til forskriften om IK-akvakultur § 5, 3. ledd. Det fremgår av definisjonen av internkontroll i samme forskrift § 3 nr. 1, at internkontroll er systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetenes aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av akvakulturlovgivningen. Kravet i tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 9 første ledd om at konsesjonsinnehaver plikter å kunne dokumentere å ha systematisk oversikt over virksomheten er derfor ikke videreført i akvakulturdriftsforskriften, da det er dekket av forskriften om IK-akvakultur.

Formuleringen i tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 9 første ledd om at driftsjournalen kan kreves fremlagt ved inspeksjon av de organer som er tillagt myndighet etter forskriften er heller ikke videreført. Begrunnelsen for det er at når driftsjournalen faller inn under IK-dokumentasjonen etter forskriften om IK-akvakultur, fremgår det forutsetningsvis av forskriften at konsesjonsinnehaver må fremlegge IK-dokumentasjonen når myndighetene krever det.

Videre når det gjelder forholdet til internkontroll, er det i bestemmelsen om driftsjournal i akvakulturdriftsforskriften valgt å angi konkrete krav til hva journalen minimum skal inneholde. Begrunnelsen for det er viktigheten av de bestemmelsene journalen skal brukes til å kontrollere. Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har derfor ikke funnet det riktig å fullt ut overlate til konsesjonsinnehavers skjønn hva som skal journalføres.

Bestemmelsene om journalføring for oppdrett av marin fisk vil ikke bli håndhevet så strengt det første halve året etter vedtakelse. Dette innebærer ikke at regelen ikke vil bli håndhevet i denne perioden, men at det i første omgang er mer fokus på veiledning om journalføringsplikten enn forhåndsvarsel og tvangsmulkt og lignende.

Det fremgår av § 36 at det er plikt til å oppbevare driftsjournalen på akvakulturanlegget. Begrepet akvakulturanlegg er definert i § 4 bokstav b. Her fremgår det at eventuelt tilhørende landbase er omfattet av begrepet.

Oppbevaringsplikten er redusert fra fem år til tre år. Dette er begrunnet i hensynet til å redusere byrdene for oppdretterne. For å drive effektiv kontroll med passivitetsregelen som er på to år, trenger Fiskeridirektoratet at journalen må gå tre år tilbake i tid.

Plikten til oppbevaring innebærer at konsesjonsinnehaver plikter å ha en historisk oversikt tre år tilbake. Ønsker tilsynsmyndighetene f. eks. å se hva som ble journalført på en bestemt dato for to år siden, skal konsesjonsinnehaver kunne fremskaffe dette.

Til § 37 Journalføring på lokalitetsnivå
Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til hele bestemmelsen unntatt bokstav g.

Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet bokstav a, b, e, f og g.

For øvrig vises det til generelle innledningen i merknadene til § 36.

Journalen på lokalitetsnivå skal minst inneholde oppdaterte opplysninger. Dette innebærer en plikt til å journalføre enhver endring eller ny situasjon som omhandles av de nærmere spesifiserte opplysningene. Brakklegging av akvakulturanlegget eller rømming skal således journalføres straks det skjer. Journalen skal være helt oppdatert i forhold til reelle situasjonen i anlegget.

Vedrørende bokstav a skal det fremgå nummer på samtlige produksjonsenheter på anlegget. En produksjonsenhet vil vanligvis være en merd på anlegg for matfisk i sjø. Produksjonsenhet er definert i § 4 bokstav p.

At sammenhengen mellom produksjonsenhet og konsesjon skal fremgå er en videreføring av kravet i tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 9 nr. 1 der det fremgår krav om journalføring både på konsesjons-, lokalitets- og enhets-/merdnivå. Strukturen i den nye bestemmelsen om journalføring er ment å være en forenkling i forhold til tidligere krav om gjennomgående journalføring på alle tre nivåene.

Det er nytt at sammenhengen mellom produksjonsenhet og innehaver av konsesjon skal fremgå av journalen. Kravet har sammenheng med kravet til rapportering i § 40.

Kravet til journalføring av notimpregneringsmiddel er ikke videreført i denne bestemmelsen. Begrunnelsen for det er at notimpregneringsmiddel omfattes av kjemikalier i annet ledd bokstav e og således er unødvendig å nevne eksplisitt. Begrepet legemidler antas også å falle inn under begrepet kjemikalier, men myndighetene har funnet at begrepet er så innarbeidet og er en så stor, viktig og omfattende undergruppe av kjemikalier at den bør nevnes uttrykkelig.

Når det gjelder kravet til journalføring av resultater etter foretatte miljøundersøkelser vises til merknadene til § 29 fjerde ledd.

Til § 38 Journalføring på produksjonsenhetsnivå
Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til første ledd bokstav a, b og c og annet ledd.

Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til første ledd og annet ledd unntatt bokstav d.

For øvrig vises det til den generelle innledningen under merknadene til § 36.

Første ledd: Når det gjelder hva som ligger i begrepene «oppdaterte opplysninger» og «produksjonsenhet» vises til omtalen av disse under merknadene til § 37.

Det presiseres at med «utsett av fisk» menes også eventuelt utsett av leppefisk som er satt ut sammen med matfisken eller stamfisken.

Med begrepet «slaktetilstand» i første ledd bokstav b forstås rund, sløyet og sløyet og hodekappet fisk.

Når det gjelder hvilke forhold som skal registreres i forhold til velferdsstatus i bokstav e, er det for eksempel avvikende svømmeatferd, finneslitasje/finnebiting, øyesnapping, manglende fôropptak m.m. Videre dekkes forekomst av skader eller bivirkninger etter vaksinering samt angivelse av hvilken vaksine som er benyttet, av bokstav e.

Med relevante parametere for vannkvalitet tenkes på de parametere som fremgår i vannkvalitetsbestemmelsene.

I henhold til bokstav g skal forekomst av predatorer, alger og/eller maneter registreres samt hvilke avbøtende tiltak som er blitt iverksatt. Kravet til journalføring må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 25.

Annet ledd: Plikten til journalføring daglig innebærer at opplysningene skal journalføres daglig uansett om det er endring av situasjonen eller ikke. Er det f. eks. flere dager det ikke er dødfisk, skal det journalføres at det er null dødfisk den enkelte dag.

Leppefisk omfattes ikke av bokstav a.

Under begrepet «årsak» til tap i bokstav c kommer følgende kategorier; dødfisk, utkast fra slakteri, rømming, uforklarlig svinn og tellefeil. Dette er i tråd med de kategoriene som nå er foreslått i Havbruksdata.2.

Annet ledd bokstav d om fôrforbruk og fôrtype er begrunnet i kontroll av biomasseregelen i § 42. Når det gjelder fôrtype skal produktnavnet oppgis.

Til § 39 Tilleggskrav til journalføring for stamfisk
Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet for hele bestemmelsen

Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til bokstav b og c.

For øvrig vises det til de generelle merknadene under § 36.

Til private aktører gis stamfiskkonsesjoner for en periode på 5 år av gangen. For disse midlertidige stamfiskkonsesjonen trenger Fiskeridirektoratet opplysningene i § 39 for å vurdere om driften har vært i samsvar med forutsetningene for konsesjonen og om forlengelse på nye 5 år kan gis. Formålet med konsesjonstypen er å produsere rogn og melke av sykdomsfri fisk med høy avlsverdi eller fra spesielle stammer.

Mattilsynet trenger opplysningene i § 39 bokstav b og c for sporbarhet ved eventuell forekomst av smittsom sykdom.

Til § 40 Rapportering og melding
Hjemmelsgrunnlag er oppdrettsloven § 10 og matloven § 14.

Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet for hele bestemmelsen med unntak av fjerde ledd bokstav c. Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet for hele bestemmelsen unntatt andre ledd bokstav h.

Bestemmelsen er ny. Tidligere har oppdretterne rapportert i medhold fôrkvoteforskriften § 7 første ledd. Videre hadde tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 7 en bestemmelse om å gi opplysninger om faktisk etablering og produksjonsstans m.m.. Plikten til rapportering etter lakselusforskriften § 4 gjelder fortsatt.

Plikten til rapportering i første, andre og tredje ledd gjelder for alle akvakulturanlegg i sjøvann med matfisk og stamfisk av laks, ørret og regnbueørret.

Plikten til å inngi melding i fjerde ledd gjelder for akvakulturanlegg på land eller i ferskvann, og fra akvakulturanlegg med matfisk og stamfisk av andre fiskearter enn laks, ørret og regnbueørret.

Begrunnelsen for bestemmelsen er kontrollhensyn og beredskapshensyn. Fiskeridirektoratet vil først og fremst ha behov for opplysningene i forbindelse med kontroll av reglene om biomasse, forsvarlig drift og passivitet på lokalitet, og i særskilte tilfelle ved rømming, f eks ved ukjent opphav.

Første, andre og tredje ledd: Opplysningene i rapporteringsbestemmelsen korresponderer med kravene til journalføring. Dette vil gjøre det enklere for innehaver av tillatelsen til å rapportere inn opplysningene da disse allerede er journalført. Mange oppdrettsforetak har i dag elektronisk journal. Det presiseres at ikke alle journalføringsopplysningene skal rapporteres, men kun de av stor betydning for forvaltningen å få hånd om for å kunne drive effektiv kontroll av viktige bestemmelser.

For nærmere omtale av opplysningene vises til merknadene til journalføringsbestemmelsen.

Det presiseres at opplysningen i første ledd om tidspunkt for brakklegging av akvakulturanlegg ikke er en rapportering som kan erstatte søknad om endring av driftsplan dersom brakkleggingstidspunkt avviker vesentlig fra det godkjente, jf. merknader til § 35 syvende ledd. Videre skjer rapportering om brakklegging på lokalitetsnivå og ikke på produksjonsenhetsnivå.

Som det fremgår av § 38 om journalføring og merknadene til denne, skal både fôrforbruk og fôrtype journalføres, jf. annet ledd bokstav d. Dette kravet er videreført i rapporteringsbestemmelsen. I forbindelse med rapportering av fôrtype via Altinn antas det kun å bli et spørsmål om det benyttes annet fôr enn tørrfôr. Hvis så tilfelle vil journalen kunne gi nærmere informasjon om produktet.

For opplysningene omtalt i andre ledd bokstav a, c, d og i skal konsesjonsinnehaver oppgi opplysningene slik situasjonen er siste dato i måneden. For opplysningene i andre ledd bokstavene b, e, f, g og h skal konsesjonsinnehaver oppgi summen for hele måneden.

Det fremgår av bestemmelsen at opplysningene skal rapporteres til Fiskeridirektoratet. Fiskeridirektoratet og Mattilsynet vil tilrettelegge og oppfordre til en elektronisk innrapportering på standardisert skjema. Det tas sikte på at den elektroniske innrapporteringen skal skje via Altinn fra våren 2005 som deretter oversender opplysningene til Fiskeridirektoratet og Mattilsynet.

Fjerde ledd: Melding etter fjerde ledd skal sendes Fiskeridirektoratets regionkontor. Regionkontoret må deretter videreformidle kopi av meldingen til det aktuelle distriktskontor i Mattilsynet. Dette er ment som forenkling for næringen.

Til § 41 Tetthet
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30 og matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere bestemmelse i drifts- og sykdomsforskriftens § 18 første ledd.

Tidligere drifts- og sykdomsforskrifts § 18 annet ledd hadde bestemmelser om biomasse per konsesjonsvolum. Denne bestemmelsen er erstattet av bestemmelser om maksimalt tillatt biomasse per konsesjon, jf. § 42 Biomasse.

Bestemmelsen i første punktum gjelder for alle akvakulturanlegg med produksjon av stamfisk og matfisk, og unntatt slaktemerd ved slakteri hvor fisken fortløpende tas opp. Andre punktum gjelder kun for laks og regnbueørret. Reelt volum fastsettes på grunnlag av produksjonsenhetens overflateareal, avgrenset av flytekragens innerkant, multiplisert med avstanden mellom hovedtelne og bunntelne, jf spesifikasjoner fra notprodusent.

Utvikling og mulige konsekvenser av en eventuell smittsom sykdom på en lokalitet vil bl.a. være avhengig av tetthet i den enkelt produksjonsenhet og biomassen i anlegget. Av hensyn til smitteforebygging er det derfor viktig å videreføre krav til maksimal tetthet per produksjonsenhet.

Tetthet har bl.a. betydning for vannkvalitet, og mulighet til utøvelse av naturlig adferd. Tetthet kan videre ha betydning for muligheten til å unngå miljømessige problemer knyttet til visse sjikt i sjøen, samt valgmulighet i forhold til temperatur.

Tetthet for fisk i oppdrett kan beregnes ut fra biomassetetthet (kilo fisk per kubikkmeter vann) og individtetthet (antall individer per kubikkmeter vann). Biomassetetthet har bl.a. betydning for vannkvalitet, appetitt, og det sosiale miljøet. Individtettheten har bl.a. betydning for plassforhold (individgrenser og mulighet for å utøve normal svømme­atferd) og det sosiale miljøet.

Når det gjelder artene laks ( Salmo salar) og regnbueørret ( Oncorhynchus mykiss) har en både forskningsbasert kunnskap og mye erfaringsgrunnlag gjennom praktisk oppdrett, og det er fastsatt en øvre grense for disse artene. For andre arter beror grensen på en skjønnsmessig vurdering ut fra gjeldende kunnskap. Der det er usikkert hvor høy tetthet som er forsvarlig bør en ta utgangspunkt i det som erfaringsmessig går bra med mulighet for en gradvis økning der en ser at dette er uproblematisk ut fra hensynet til fiskens velferd. I denne sammenheng pekes på at for noen arter (for eksempel kveite og steinbit) er bunnarealet av stor betydning.

Til § 42 Biomasse
Hjemmelsgrunnlaget for første, andre, fjerde og femte ledd er oppdrettsloven § 13, jf. § 4. For tredje ledd er hjemmelsgrunnlaget oppdrettsloven § 13, jf. § 5 og matloven § 7. For sjette ledd er hjemmelsgrunnlaget oppdrettsloven § 13, jf. § 10.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Fiskeridirektoratet. I tillegg har Mattilsynet forvaltningsansvar for tredje ledd.

Bestemmelsen er i hovedsak ny, og er en konsekvens av nytt konsesjonsavgrensnings- og produksjonsreguleringssystem basert på MTB. Bestemmelsen erstatter tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 18 annet ledd.

Bestemmelsen gjelder for stamfisk og matfisk av alle fiskearter i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner.

Begrunnelsen for regelen på konsesjonsnivå er først og fremst å avgrense konsesjonen i en standard størrelse, samt å begrense produksjonen. På lokalitetsnivå vil formålene primært være andre, og da miljø- og sykdomshensyn, samt hensynet til konkurrerende interesser i området, jf. oppdrettsloven § 5.

Første ledd: I tildelingsforskrifter hjemlet i oppdrettsloven, fremgår maksimalt tillatt konsesjonsbiomasse for den enkelte konsesjonstype. For oppdrett av matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann er dette inntil 780 tonn (omregnet fra 12.000 m3), jf. laksetildelingsforskriften § 15 første ledd. Unntatt er matfiskkonsesjoner for laks, ørret og regnbueørret i Troms og Finnmark hvor maksimalt tillatt konsesjonsbiomasse er 900 tonn, jf. laksetildelingsforskriften § 15 annet ledd. For oppdrett av laks, ørret og regnbueørret på ferskvannslokalitet er tillatt biomasse inntil 325 tonn, jf. laksetildelingsforskriften § 21. Det finnes flere eksempler på konsesjonstyper som har en annen maksimalt tillatt biomasse fastsatt i tildelingsforskriftene enn 780 tonn.

I tillegg finnes det konsesjoner hvor tillatt konsesjonsbiomasse fraviker eller ikke fremgår konkret av forskriftene. Dette gjelder noen gamle konsesjoner, FoU-konsesjoner og stamfiskkonsesjoner, og i tillegg konsesjoner hvor dispensasjonsadgangen er benyttet.

Det avgjørende blir derfor det som står i den enkelte tillatelse om maksimalt tillatt konsesjonsbiomasse. For de tillatelsene hvor begrensningen på konsesjonsnivå etter gammelt konsesjonsavgrensningssystem er fastsatt i volum, vises til konverteringsbestemmelser i de nye tildelingsforskriftene.

For øvrig er begrepet biomasse definert i § 4 bokstav e.

Annet ledd: I de tilfellene en konsesjon er tilknyttet flere lokaliteter, må bruken av denne konsesjonens biomasse på en lokalitet summeres med bruken av samme konsesjons biomasse på de andre lokalitetene, for å finne konsesjonens totale biomasse, jf. regelen i første ledd. Dette er arbeidskrevende og komplisert. Av hensynet til forenkling foreslås det å kontrollere maksimalt tillatt biomasse på selskapsnivå innenfor den enkelte av Fiskeridirektoratets regioner. Dette innebærer at Fiskeridirektoratet summerer tillatt konsesjonsbiomasse med antall konsesjoner selskapet har tillatelse til og kontrollerer i forhold til totalsummen (biomassetaket). Det presiseres at det med ”samme konsesjonsinnehaver” forstås samme selskap (juridiske person) og ikke flere selskap innenfor et konsern.

Tredje ledd: Maksimalt tillatt biomasse på lokaliteten fastsettes i forbindelse med klarering av lokaliteter. Vurderingen av hvor stor lokalitetsbiomasse som kan tilstås er en konkret vurdering som gjøres i henhold til regelverket til henholdsvis Fylkesmannen og Mattilsynet, samt etter oppdrettsloven § 5 og tildelingsforskriftene hjemlet i oppdrettsloven. Maksimalt tillatt biomasse på en klarert lokalitet kan således variere, og vil fremgå av den enkelte tillatelse.

For de tillatelsene hvor begrensningen på lokalitetsnivå etter gammelt produksjonsreguleringssystem er fastsatt i volum, vises til konverteringsbestemmelser i de nye tildelingsforskriftene, og til tilsvarende bestemmelse i etableringsforskriften.

Da akvakulturdriftsforskriften ikke er hjemlet i forurensingsloven som Fylkesmannen forvalter, vil det kun være Mattilsynet og Fiskeridirektoratet som fører tilsyn og har vedtaksmyndighet i forhold til bestemmelsen.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er begrunnet i kontrollhensyn. I og med at konsesjonsbiomassen vil bli kontrollert på selskapsnivå, må det ikke skje en sammenblanding av fisken tilhørende ulike konsesjonsinnehavere.

Femte ledd: Det ilegges et solidaransvar for ulike konsesjonsinnehavere som driver i samlokalisering, slik at fiskerimyndighetene kan holde en konsesjonsinnehaver ansvarlig for hele overskridelsen (en for alle, alle for en). Dette vil kunne virke preventivt i forhold til overskridelser, og det vil være en forvaltningsmessig enkel ordning i forhold til denne gruppen. Denne regelen er en videreføring av fôrkvoteforskriften § 6 tredje ledd, siste punktum, som fastsetter solidaransvar ved overskridelse av felleskvote. Solidaransvaret forutsetter ikke at konsesjonsinnehaverne inngår i samme konsern.

Sjette ledd: Bestemmelsen er en hjemmel til å kreve fysisk biomassemåling for konsesjonsinnehavers regning. Bestemmelsen er begrunnet i kontrollhensyn.

Avgjørelsen om å kreve biomassemålingen skal treffes først og fremst med grunnlag i selskapets egne rapporteringer.

Det tilligger fiskerimyndighetenes skjønn å bestemme når det foreligger grunnlag for mistanke om brudd på biomassebestemmelsen. De typiske situasjoner i denne forbindelse vil være feil rapportering, eller rapporteringen viser for høy eller lav biomasse.

Myndighetene har aktsomhetsplikt m.h.t. fiskehelse og velferd i forbindelse med krav om biomassemåling. Eksempelvis må det utvises aktsomhet med hensyn til temperaturregimer, helsestatus og smitterisiko.

Oppveiingsregelen gjelder biomasse på lokalitetsnivå.

Avgjørelsen er et enkeltvedtak, og skal derfor kunne være gjenstand for klage.

Når det gjelder statens eventuelle erstatningsansvar i forbindelse med fysisk biomassemåling, vises til alminnelig erstatningsrett og at ett av grunnvilkårene som må være oppfylt er at det må foreligge uaktsomhet.

Til § 43 Bruk av sjøvann
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende bestemmelse i drifts- og sykdomsforskriften § 10.

Bestemmelsen gjelder for akvakulturanlegg med stamfisk og matfisk av anadrom fisk i sjøvann.

Begrunnelsen for bestemmelsen er smittemessige hensyn.

Det presiseres at bestemmelsen regulerer kun drift eller produksjon, ikke omsetning. Omsetning, herunder flytting til annet akvakulturanlegg, av levende akvakulturdyr reguleres av omsetningsforskriften.

Driftskrav om desinfeksjon av sjøvann gjelder ikke dersom fisken flyttes direkte til slakteri. Det gjelder heller ikke ved lokal flytting til andre anlegg som følger av godkjent driftsplan hvor brakklegging baseres på flytting av fisk, herunder også flytting av stamfisk etter godkjent driftsplan.

Til § 44 Helsekontroll med stamfisk og matfisk
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere helsekontrollforskriften § 7 og § 9.

Bestemmelsen gjelder for stamfisk og matfisk i alle typer akvakulturanlegg unntatt slaktemerd ved slakteri.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensyn til helse hos akvakulturdyr, både med hensyn til smittsom og ikke-smittsom sykdom.

Første og annet ledd: Stamfisk i akvakulturanlegg skal ha rutinemessig helsekontroll med minst 6 eller 12 kontroller årlig, avhengig av antall stamfisk som skal strykes eller reproduseres. Bestemmelsen omfatter stamfisk av alle arter og alle arter vill fisk som tas inn i et anlegg, eller på annen måte holdes fanget, for gyting eller stryking. Bestemmelsen gjelder også stamfisk i kultiveringsanlegg. Dersom det er stamfisk i et anlegg i kun deler av året vil krav til det totale antall besøk per år reduseres tilsvarende.

Helsekontrollbesøk som gjennomføres i forbindelse med forøket dødelighet eller mistanke om sykdom skal som hovedregel komme i tillegg til rutinekontrollene.

Stamfisk i settefiskfasen omfattes av bestemmelsene i § 54.

Tredje og fjerde ledd: Matfisk flyttes i langt mindre grad enn settefisk, slik at risikoen for spredning av eventuell smitte vurderes som lavere enn hos settefisk.

Matfisk i akvakulturanlegg med mer enn 3 000 individer skal ha rutinemessig helsekontroll med minst 4 eller 6 kontroller årlig, avhengig av antall dyr i anlegget. Dersom et anlegg kun er i drift deler av året, vil krav til det totale antall besøk per år reduseres tilsvarende. Helsekontroller som gjennomføres i forbindelse med forøket dødelighet eller annen mistanke om sykdom skal som hovedregel gjennomføres i tillegg til rutinekontrollene.

Matfisk i akvakulturanlegg med mindre enn 3 000 individer omfattes av forskriftens generelle bestemmelser om helsekontroll, jf. § 11 og § 12.

Femte ledd: Krav om obduksjon av all stamfisk som dør eller på annen måte viser avvik fra det normale omfatter produksjonsenheter med ”stamfiskkandidater” siste 9 måneder før stryking eller gyting. Krav om obduksjon av all fisk som dør gjelder ikke dersom årsaken klart kan knyttes til teknisk uhell eller lignende.

Sjette ledd: Bestemmelsen gjelder ved stryking av stamfisk av laks eller regnbueørret, ved stryking av villfanget laks, samt stryking av villfisk for innlegging av rogn i levende genbank.

Når det gjelder stamfisk av marine arter er disse ofte svært verdifulle flergangsgytere. Derfor stilles ikke samme krav til avliving og obduksjon av marin stamfisk. Tilsvarende ved stryking av villfisk av flergangsgytere som sjøørret og brunørret, der er det heller ikke samme krav til avliving og obduksjon. Laks som er klekket og fremfôret til stamfisk i levende genbank er også unntatt, jf syvende ledd.

Åttende ledd: Siden villfanget anadrom fisk ofte strykes kort tid etter innfanging, har en ikke like god kontroll med stamfiskens helsestatus som ved stryking av stamfisk i akvakulturanlegg. Derfor skal all villfisk av anadrom laksefisk som strykes testes for BKD og furunkulose. Når fisk ikke avlives og obduseres kan prøver tas fra melke og rognvæske. All villfisk som strykes for innlegging av rogn i levende genbank skal i tillegg testes for infeksiøs pankreasnekrosevirus (IPNV).

Siste ledd: Krav om undersøkelse for Gyrodactylus salaris er tatt med på grunnlag av erfaringer med problemer med denne parasitten i innlandet.

Til § 45 Avl og reproduksjon
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for all stamfisk i alle typer akvakulturanlegg.

Bestemmelsen i første ledd andre punktum gjelder ikke for kultiveringsfisk. Kultiveringsfisken skal avles med tanke på å mestre å bli satt ut i et naturlig miljø.

Strykeprosessen skal utføres av personell med nødvendige kunnskaper og ferdigheter, jf krav til kompetanse.

Kapittel 5 Ytterligere krav ved produksjon av settefisk og for kultiveringsfisk

Til § 46 Vektbegrensning
Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 13.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere settefiskforskrift § 10 annet ledd første punktum, men er noe forenklet. Bestemmelsen i tidligere settefiskforskrift § 10 annet ledd siste punktum, som stilte krav til at smolt ikke kan gå på «tilnærmet fullt sjøvann lenger enn 2 måneder», er ikke videreført.

Begrunnelsen for bestemmelsen er fiskerimyndighetenes behov for å skille mellom settefiskproduksjon og matfiskproduksjon. For laks, ørret og regnbueørret er dette behovet ekstra sterkt idet det foreligger antallsbegrensning av konsesjoner, og det således er viktig å forhindre at innehaver av tillatelsen til settefisk omgår regelverket, herunder biomasseregelen i § 42, og i realiteten produserer matfisk. Produksjon av smolt på over 250 gram kan i tillegg innebære produksjonsformer som kan ha uheldige virkninger for fiskens velferd.

Bestemmelsen gjelder for settefisk av laks, ørret og regnbueørret i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner. Grensen gjelder ikke for enkeltindivider, men som snittvekt på produksjonsenhetsnivå.

Viktigheten av bestemmelsen er skjerpet, ettersom begrensningen for hvor lenge anadrom settefisk kan produseres i tilnærmet fullt sjøvann har falt bort.

Når det gjelder definisjonen av settefisk i § 4 bokstav r vil § 46 gå foran den mer generelle definisjonen ved eventuell motstrid.

Til § 47 Produksjonsbegrensning per smittemessig atskilt enhet
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er ny, men kan sees i sammenheng med tidligere settefiskforskrift § 6.

Begrunnelsen for bestemmelsen er smittemessige hensyn.

Bestemmelsen gjelder for alle akvakulturanlegg med settefisk, dvs også for settefisk av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret.

Den tidligere bestemmelsen i settefiskforskrifen § 6, med produksjonsbegrensning for settefiskanlegg på inntil 2,5 million stk. sjødyktig settefisk pr. år, ivaretok også noen smitte- og velferdshensyn.

Samtidig med at denne produksjonsbegrensningen er fjernet er det fastsatt en bestemmelse som begrenser tillatt antall settefisk per smittemessig atskilt enhet. Ved å redusere faren for smittespredning mellom ulike enheter reduseres omfanget av eventuell smittespredning til mottakeranlegg, samtidig kan konsekvensene av eventuelle saneringstiltak på settefiskanlegget reduseres. Dette forutsetter at eventuell smittekilde ikke er vannkilden og at ulike enheter for øvrig drives smittemessig atskilt.

Med smittemessige atskilte enheter menes her bl.a. at;

• enhetene drives i fysisk atskilte lokaler uten direkte adgang fra en enhet til en annen,
• det er egen smittesluse inn til hver enhet,
• det i hver enhet brukes eget arbeidstøy og utstyr som er nødvendig for den daglige driften,
• dersom utstyr må benyttes i flere enheter, må dette rengjøres og desinfiseres mellom hver enhet,
• smittehygieniske rutiner etableres og følges.

Dette er ikke til hinder for at samme personell kan betjene flere enheter og at enhetene kan ha samme vannkilde.

Ved eventuell påvisning eller mistanke om smittsom sykdom, er det akvakulturanlegget som må dokumentere at enhetene drives smittemessig atskilt.

Hensyn til fiskevelferd ivaretas med krav til vannkvalitet, jf § 19 og § 21.

Til § 48 Journalføring
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 14, dyrevernloven § 30 og oppdrettsloven § 10.

Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til følgende deler av bestemmelsen: § 48 første ledd, og andre ledd bokstavene a t.o.m. d. Det presiseres at Fiskeridirektoratet ikke har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til kultiveringsfisk da kultiveringsfisk faller utenfor oppdrettslovens virkeområde.

Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til hele bestemmelsen med unntak av annet ledd bokstav b.

Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av tidligere settfiskforskrift § 29, men med noen få endringer, bl. a. er kravet til å journalføre opplysninger om forbruk av fôr fjernet.

Bestemmelsen gjelder for alle fiskearter i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner, forutsatt at de inngår under definisjonen for settefisk eller kultiveringsfisk i § 4.

Begrunnelsen for bestemmelsen er kontrollhensyn. Fiskeridirektoratet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om rømming, forsvarlig drift og aktsomhetsplikten ved bruk av kjemikalier og legemidler. I tillegg vil passivitetsregelen være aktuell ved settefisklokaliteter i sjøvann.

Mattilsynet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om hygiene, tilsyn, helsekontroll og -status, forhold som er av betydning for fiskens velferd, håndtering av døde akvakulturdyr og vannkvalitet.

Under «velferdsstatus» skal forhold som avvikende svømmeatferd, finneslitasje/finnebiting, øyesnapping, manglende fôropptak, forekomst av misdannelser, katarakt m.m. registreres. Videre dekkes forekomst av skader eller bivirkninger etter vaksinering samt angivelse av hvilken vaksine som er benyttet, av bokstav e.

Når det gjelder hva som ligger i begrepet «relevante parametre for vannkvalitet» for settefisk, jf. annet ledd bokstav f, er dette utdypet i merknadene til bestemmelsen om vannkvalitet i § 21.

For øvrig vises til merknadene til journalføringsbestemmelsen for matfisk og stamfisk.

Til § 49 Melding
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er ny.

Begrunnelsen for bestemmelsen er beredskapshensyn ved utbrudd av alvorlig smittsom sykdom. For å kunne oppfylle internasjonale forpliktelser mht gjennomføring av overvåkningsprogram har Mattilsynet behov for å vite hvor det til enhver tid faktisk er fisk i anleggene. Denne problemstillingen er først og fremst relevant i forhold til anlegg med kultiveringsfisk, som ofte ikke har kontinuerlig drift.

Ut fra dyrevernhensyn er det også viktig å vite hvor dyr holdes samt å få melding om hendelser som kan være av betydning for fiskens velferd.

Bestemmelsen gjelder for alle akvakulturanlegg med settefisk og kultiveringsfisk

Ved melding fra settefiskanlegg etter bokstav a må Mattilsynet sende kopi av meldingen til Fiskeridirektoratets regionkontor.

Til § 50 Vanninntak og vannkilde
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet

Med akvakulturrelatert virksomhet menes fiskeslakterier, tilvirkningsanlegg og andre virksomheter som kan innebære risiko for overføring av smitte til fisk i vannkilden.

Mattilsynets regionkontor kan dispensere fra annet ledd for anlegg etablert før 1.1.2001.

Bestemmelsen gjelder for akvakulturanlegg med settefisk og kultiveringsfisk.

Til § 51 Bruk av sjøvann
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av settefiskforskriften § 10 første ledd, med en presisering av henvisningen til forskrift.

Begrunnelsen for bestemmelsen er smittemessige hensyn.

Bestemmelsen gjelder for akvakulturanlegg med settefisk og kultiveringsfisk, unntatt marin fisk.

Til § 52 Tetthet
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for settefisk og kultiveringsfisk i alle typer akvakulturanlegg.

Generelle merknader til tetthetsbestemmelsen for matfisk og stamfisk gjelder i stor grad tilsvarende i forhold til settefisk og kultiveringsfisk, og det vises til det som fremgår overfor.

Forsøk har vist sammenhenger mellom høy tetthet og stressindikatorer. Høye tettheter har i forsøk vist å gi redusert appetitt og vekst samt økte forekomster av øyekatarakt, finneslitasje og sår. Grensen for høye tettheter er imidlertid ikke nærmere angitt.

Tettheten skal uansett ikke være høyere enn at det er mulig å opprettholde en god vannkvalitet jf. §§ 19 og 21 og heller ikke høyere enn at skadevirkninger/velferdsproblemer ikke oppstår.

Til § 53 Annen fisk i akvakulturanlegg for settefisk og for kultiveringsfisk
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere settefiskforskriften § 14, men ordlyden er justert slik at det settes krav til lovlig oppbevaring av stamfisk og villfanget fisk i akvakulturanlegg for settefisk eller kultiveringsfisk.

Bestemmelsen gjelder for fisk av alle arter i akvakulturanlegg for settefisk og kultiveringsfisk.

Begrunnelsen for bestemmelsen er smittemessige hensyn.

Dersom stamfisk eller villfanget fisk tas inn i akvakulturanlegg for settefisk eller kultiveringsfisk, medfører dette betydelig risiko for overføring av smitte. Det er derfor nødvendig å stille strenge krav til smittehygieniske barrierer mellom avdelingen der denne fisken tas inn og virksomheten for øvrig. De samme prinsipper for smittehygienisk atskilt drift som er skissert i merknadene til § 47 bør også legges til grunn her.

Forskrift 22. desember 2004 nr. 1798 om tildeling, endring og bortfall av konsesjoner og lokaliteter for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret (laksetildelingsforskriften) § 32 stiller krav om at klarering av lokalitet for stamfiskoppdrett ikke skal gis dersom det er annen oppdrettsvirksomhet på lokaliteten. Fiskeridirektoratet kan i særlige tilfeller dispensere fra denne bestemmelsen.

Til § 54 Helsekontroll med settefisk og kultiveringsfisk
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og § 19.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere helsekontrollforskrift § 8 og § 11.

Bestemmelsen gjelder for settefisk og kultiveringsfisk i alle typer akvakulturanlegg. Bestemmelsen omfatter også yngel, settefisk og/eller smolt som senere skal bli stamfisk.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensyn til helse hos akvakulturdyr, både med hensyn til smittsom og ikke-smittsom sykdom.

Første ledd: Helsekontroll som gjennomføres i forbindelse med forøket dødelighet skal som hovedregel gjennomføres i tillegg til de 12 rutinekontrollene.

Annet og tredje ledd: Avhengig av driftsform vil kultiveringsfisk representere ulik risiko for smittespredning. Derfor graderes krav til helsekontroll i forhold til driftsform. Stamfisk i kultiveringsanlegg omfattes av bestemmelsene i § 44.

Med utsett i «flere vassdrag» menes andre vassdrag enn der stamfisken er fanget. Med utsett i ”ett vassdrag” menes utsett i samme vassdrag som der stamfisken er fanget.

Fjerde ledd: Settefisk, og anadrom fisk som skal settes ut i flere vassdrag, representerer en større smitterisiko mht smittespredning enn matfisk fordi de skal flyttes til andre anlegg. Derfor er det fastsatt minstekrav om undersøkelser av antall døde fisk eller svimere ved hver helsekontroll.

Siste ledd: Siden spredning av Gyrodactylus salaris kan føre til enorme konsekvenser for ville bestander av laks, er det spesifikke krav til undersøkelse for G. salaris. Prøver bør primært tas fra kar som ikke tilsettes desinfisert sjøvann, alternativt kar som har salinitet under 0,5 promille.

Undersøkelse for G. salaris innebærer at fisk eller avklipte finner må undersøkes med stereolupe. Det forutsettes at dyrehelsehelsepersonell som utfører helsekontrollen kan utføre disse undersøkelsene, og at kun eventuelle mistenkelige funn sendes til godkjent laboratorium for artsbestemmelse og verifisering.

Krav om undersøkelse for Gyrodactylus salaris gjelder også for kultiveringsfisk i anlegg med laks.

Merknader til § 55 Vaksinering
Hjemmelsgrunnlaget er dyrevernloven § 30.

Forvaltningsansvaret for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen gjelder for settefisk og kultiveringsfisk i alle typer akvakulturanlegg.

Ved bruk av automatisk vaksineutstyr bør det foreligge dokumentasjon på egnethet, herunder at feilstikkprosenten ligger under 0,1 % ved riktig bruk.

Kapittel 6 Særskilte krav ved produksjon av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder

Til § 56 Journalføring
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 14 og oppdrettsloven § 10.

Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til hele bestemmelsen, med unntak annet ledd bokstav d.

Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til hele bestemmelsen.

Bestemmelsen er ny. Tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 9 om journalføring omfattet bløtdyr, krepsdyr og pigghuder, men bare så langt bestemmelsen passet.

Bestemmelsen gjelder for alle bløtdyr, krepsdyr og pigghuder i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner.

Begrunnelsen for bestemmelsen er kontrollhensyn. Fiskeridirektoratet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om passivitet og oppdrettets eget tilsyn med installasjon.

Mattilsynet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om tilsyn og helsekontroll.

Oppdrett av skjell som baserer seg på naturlig påslag, har plikt til å journalføre når installasjonen settes ut på lokaliteten, jf. annet ledd bokstav a.

For øvrig vises til merknadene til journalføringsbestemmelsen for matfisk og stamfisk.

Til § 57 Melding
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og oppdrettsloven § 13.

Fiskeridirektoratet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til hele bestemmelsen.

Mattilsynet har tilsyns- og vedtaksmyndighet i forhold til hele bestemmelsen.

Bestemmelsen er ny og gjelder for alle bløtdyr, krepsdyr og pigghuder i alle typer akvakulturanlegg og installasjoner.

Begrunnelsen for bestemmelsen er kontrollhensyn og beredskapshensyn. Fiskeridirektoratet har behov for opplysningene først og fremst for å kontrollere reglene om passivitet og oppdrettets eget tilsyn med installasjon, men også av beredskapshensyn f. eks. ved store algeforekomster eller akutt forurensing.

Mattilsynet har behov for opplysningene ut fra beredskapshensyn ved utbrudd av alvorlig smittsom sykdom. For å kunne oppfylle internasjonale forpliktelser mht gjennomføring av overvåkningsprogram på bløtdyr, har Mattilsynet behov for å vite hvor det til enhver tid faktisk er dyr i anleggene.

Oppdrett av akvakulturdyr som baserer seg på naturlig påslag, har plikt til å melde fra når installasjonen settes ut, jf. annet ledd bokstav a.

Meldingen skal sendes kun Fiskeridirektoratets regionkontor. Regionkontoret må deretter videreformidle meldingen til det aktuelle distriktskontor i Mattilsynet. Dette er ment som forenkling for næringen.

Til § 58 Helsekontroll med bløtdyr, krepsdyr og pigghuder
Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7.

Forvaltningsansvar for bestemmelsen er lagt til Mattilsynet.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere helsekontrollforskriften § 10.

Bestemmelsen gjelder for stamdyr og larver av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder, samt andre stadier av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder som skal flyttes videre til andre anlegg.

Begrunnelsen for bestemmelsen er hensyn til helse hos akvakulturdyr, både med hensyn til smittsom og ikke-smittsom sykdom.

Kunnskap om helsekontroll på bløtdyr, skalldyr og pigghuder er mangelfull. Desto viktigere er det at denne kunnskapen utvikles i takt med at oppdrett av nye arter utvikles, og at næringen selv bidrar i denne utviklingen. Det er særlig viktig regelmessig helsekontroll etableres i anlegg som produserer stamdyr og larver eller andre stadier av dyr som skal flyttes videre til andre akvakulturanlegg.

Akvakulturanlegg som baserer driften på naturlig påslag av dyr og har hele vekstperioden i samme anlegg, og havbeiteanlegg, omfattes ikke av denne bestemmelsen. De omfattes av forskriftens generelle bestemmelser om helsekontroll, jf. § 11 og § 12.

Kapittel 7 Administrative bestemmelser, tiltak og straff

Til § 59 Tilsyn og vedtak
Bestemmelsen henviser til hvilke etater som har myndighet til å fatte vedtak etter de ulike bestemmelsene. Det bemerkes at en del bestemmelser forvaltes av både Mattilsynet og Fiskeridirektoratet.

Til § 60 Dispensasjon
Bestemmelsen viderefører den adgangen som Mattilsynets regionkontor og Fiskeridirektoratet i dag har til å dispensere fra regelveket i særlige tilfeller.

Dispensasjonsadgangen er snever, jf. «særlige forhold». Dette innebærer at det ikke er en kurant sak å gjøre unntak fra bestemmelsene. Eventuelle dispensasjoner må vurderes i forhold til forskriftens formålsparagraf.

Til § 61 Pålegg og tvangsmulkt m.v.
Forvaltningsansvaret er lagt til Fiskeridirektoratet og Mattilsynet.

Annet ledd er en henvisning til eksisterende hjemler.

Tredje ledd er en bestemmelse som gir hjemmel til å gi pålegg om tiltak og ilegge tvangsmulkt for manglende oppfyllelse samtidig, når det er nødvendig at fristen overholdes. Hjemmelsgrunnlaget er oppdrettsloven § 22, matloven § 26 andre ledd og dyrevernloven § 27.

Pålegg etterfulgt av tvangsmulkt er ikke straff. Kun i et fåtall tilfeller vil pålegg etterfulgt av tvangsmulkt være uegnet. Dette gjelder rømming av oppdrettsfisk, situasjonen etter et installasjonshavari, og andre klanderverdige og uheldige hendelser der skaden ikke kan repareres av den ansvarlige.

Den ansvarlige plikter å betale et beløp til myndighetene inntil pålegget er etterkommet. Bestemmelsen hjemler fastsettelse av betinget tvangsmulkt. Oppfylles pålegget, eller er det omstendigheter som gjør at dette er uaktuelt, bortfaller adgangen til å ilegge tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan ilegges uavhengig av subjektiv skyld. Det er tilstrekkelig at det objektivt sett foreligger en overtredelse av forskriften eller vedtak gitt med hjemmel i denne. Formålet med tvangsmulkten er å motivere til å oppfylle det gitte pålegg. Vedtak om pålegg etterfulgt av tvangsmulkt har derfor virket etter sin hensikt, dersom den ansvarlige har rettet de ulovlige forhold innen fristen, dvs at tvangsmulkten ikke har begynt å løpe.

Tvangsmulkten begynner å løpe når fristen for å etterkomme pålegget er utløpt, og den ansvarlige for gjennomføringen av pålegget ikke har oppfylt sine forpliktelser etter dette.

Fjerde ledd: Bestemmelsens fjerde ledd erstatter fôrkvoteforskriften § 8, andre og tredje ledd om tvangsmulkt ved fôrkvoteoverskridelser. Bestemmelsen kan benyttes i tilfeller der tvangsmiddelforskriftens regler om tvangsmulkt ikke kommer til anvendelse. Bestemmelsen er begrunnet i kontroll av MTB-regimet. Forvaltningsansvaret for denne bestemmelsen er lagt til Fiskeridirektoratet.

Bestemmelsen vil komme til anvendelse der biomassen var for høy på journalføringstidspunktet, men ikke på rapporterings- og kontrolltidspunktet.

Til § 62 Straff
Av informasjonshensyn er det tatt inn henvisning til de respektive hjemmelslovenes straffebestemmelser.