Hvordan måle effekten av rømt oppdrettsfisk?

Prosjektgruppen har sett på hordan ville bestander påvirkes av rømt fisk, og hvordan påvirkningen kan måles. (Foto: © Tor-Erik Stub)

Etablering av effekt- eller sårbarhetsindikatorer for å vurdere virkningene av rømt oppdrettsfisk inngår i Fiskeridirektoratets tiltaksplan mot rømt oppdrettsfisk. Nylig ble det laget en rapport om dette temaet.

Gruppen som utarbeidet rapporten består av representanter fra Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk institutt for naturforskning, Mattilsynet, Veterinærinstituttet, Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Norske Lakseelver trakk sitt medlem før første møte.

Mandatet til gruppen var å vurdere nåværende rapportering med mer når det gjelder rømming, og foreslå:

• Indikatorer som kan brukes til å måle effekten av rømming på utviklingen av ville bestander
• Et kostnadseffektivt prøvetakings-, registrerings- og evalueringssystem
• Metodeutviklingstiltak og lignende som bør følges opp i ettertid .

Hvordan påvirkes villfisk?
Terje Magnussen representerer Fiskeridirektoratet i prosjektgruppen.

 – I vårt arbeid stilte vi spørsmål om hordan ville bestander påvirkes av rømt fisk, og hvordan kan påvirkningen måles, sier Magnussen.

Gruppen fant at det var hensiktsmessig å nærme seg spørsmålene ved å se på endringer i:

• Bestandsstørrelse og overlevelse
• Morfologiske og økologiske egenskaper knyttet til fisk i vedkommende bestand
• Genetisk sammensetning

Endring av disse faktorer som skyldes påvirkning av rømt fisk antas å kunne forklares ved:

• Genetisk påvirkning som skyldes samavling mellom rømt og vill fisk
• Økt smittepress som skyldes infeksiøse agens, som parasitter, virus, bakterier og sopp
• Konkurranse om habitat, gyteplasser med mer

– Genetisk påvirkning kan måles ved å se på endring i fiskens molekylærgenetiske sammensetning og forekomst av oppdrettsavkom i naturen. For å få et bilde av sannsynlig utvikling knytter vi data om innblanding av rømt fisk til modeller som viser endring av genetisk sammensetning, forteller Magnussen.

 – Basert på resultater fra forsøkstudier har norske lakseforskere laget modeller som viser mulig endring i sammensetning av villaksbestandene. Modellen under indikerer at andelen «ekte villaks» kan synke dramatisk i løpet av en 40-årsperiode. En utfordring er derfor å gjøre genetiske undersøkelser som verifiserer om utviklingen i lakseelver samsvarer med modellen.

Grafisk fremstilling av endringer i sammensetning av en villaksbestand som mottar 20 prosent rømt laks ved hver gyting. (22,02 kB)

– Når det gjelder endring av økologiske egenskaper som følge av gyting og innkrysning av rømt oppdrettslaks, mener vi at en bør se på endringer i bestandenes veksthastighet, tidspunkt for gyting, klekking, ut- og oppvandring, fruktbarhet (antall rogn) og eggstørrelse, sier Magnussen.

Sykdom blant villfisk
Ifølge Magnussen er det er gjort relativt få systematiske studier av villfisk og påvisning av sykdom. For å få kunnskap om eventuell smittespredning fra rømt fisk, må det først foretas en kartlegging av status som gjelder ville bestander.

– Rømt laksefisk representerer en ukontrollerbar kilde til spredning av lakselus. Mengden lus som spres, er normalt beskjeden sammenlignet spredning fra fisk i oppdrettsmerdene. Det vil derfor være vanskelig å måle hver kildes relative påvirkning på ville bestander, mener Magnussen.

Gruppen har likevel kommet med forslag til målemetoder.

Hvordan kan påvirkningen måles?
Del to i mandatet var å foreslå et kostnadseffektivt prøvetakings-, registrerings- og evalueringssystem. Her fant gruppen ut at det ville være ufornuftig å etablere eget opplegg ved siden av Overvåkings- og evalueringsprogrammet for nasjonale laksevassdrag (NLV) og -fjorder (NLF), som koordineres av Direktoratet for naturforvaltning. Måling og vurdering av påvirkning fra rømt fisk bør inngå som en del av fiskerimyndighetenes bidrag.

I diskusjonen av metodeutviklingstiltak med videre peker gruppen blant annet på at det bør utvikles metoder for å studere hvor stor genetisk endring en laksebestand tåler, før dens tilpasningsdyktighet reduseres. Metoder  som viser effekter av rømt oppdrettslaks på laksebestandenes produktivitet må også utvikles.

– Det bør etableres en biobank både for laksefisk og for marine arter, som kan brukes til studier av infeksiøse agens som parasitter, virus, bakterier og sopp. Vi foreslår også et utvidet overvåkingsfiske etter laksefisk i sjø for å finne mengden rømt oppdrettsfisk. Tar vi en slik metode i bruk vil man også kunne registrere nivå av lakselus og andre infeksiøse agens på rømt fisk, avslutter Magnussen.