Gjennombrudd for sporing av rømt oppdrettsfisk

På oppdrag fra Fiskeridirektoratet har Havforskningsinstituttet utført analyser som kan peke ut anlegg og merd som fisken med stor sannsynlighet har rømt fra.

Metoden som ble benyttet går i korthet går ut på å sammenlikne DNA-profilene fra rømt oppdrettsfisk med tilsvarende kjente DNA-profiler til fisk fra aktuelle anlegg.

– Metoden virker lovende, og i tillegg til å peke ut mulig rømmingskilde, vil den kunne bidra til å frikjenne andre anlegg fra mistanke. Den vil også kunne fortelle om gjenfanget oppdrettsfisk kan stamme fra allerede kjente rømminger, sier seksjonssjef Vidar Baarøy ved Kyst- og havbruksavdelingen i Fiskeridirektoratet.

– Det er viktig at vi nå har mulighet til å identifisere hvor den rømte fisken kommer fra. Vi vil da kunne stoppe eventuelt fortsatt pågående rømming, og vurdere reaksjoner overfor oppdretter. Vi kan også vinne erfaringer som kan bidra til å forebygge fremtidige rømminger. Et identifiseringssystem kan i seg selv ikke gi svar på årsaker til hendelsen eller omfanget av rømningstilfellet. Det vil derfor fortsatt være nødvendig å foreta undersøkelser på anlegget, sier Baarøy.

Rømming fra ukjent kilde
Høsten 2006 rapporterte fritidsfiskere i Møre og Romsdal om forekomster av rømt laks i garnene. Fiskeridirektoratets regionkontor i Møre og Romsdal kontaktet rutinemessig de ulike selskapene i området med henstilling til å sjekke nøtene for mulige skade. Tilbakemeldingene fra oppdretterne konkluderte imidlertid med at ingen av anleggene hadde tegn på at fisken kunne ha rømt fra deres anlegg.

Fiskeridirektoratet innhentet fettfinneprøver fra samtlige grupper av fisk av aktuell størrelse i oppdrettsanleggene i området. Fra noen anlegg ble det tatt prøver av fisk fra flere merder med fisk med opphav fra forskjellige settefiskanlegg. Alle anleggene gav samtykke i innsamlingen av prøver. Det ble også tatt vevsprøver av gjenfangede rømt laks tatt på redskap i det aktuelle området av fjorden.

Fiskeridirektoratet kommer ikke til å gi ytterligere kommentarer til den konkrete rømmingssaken i Møre og Romsdal da den er under politietterforskning.

Rapporteringsplikt
Oppdretter har plikt til å vise særlig aktsomhet for å hindre at fisk rømmer, og det skal straks meldes fra til Fiskeridirektoratets regionkontor dersom han har kjennskap til eller mistanke om at fisk har rømt. Dette er en plikt en har enten det er egen eller andres fisk det gjelder. 

Når rømminger ikke blir rapportert, kan det delvis skyldes at oppdretter ikke har vært klar over rømmingen. Det kan også skyldes at oppdretter kjenner til rømmingen, men velger bevisst å holde rømmingen skjult for myndighetene, til tross for at han risikerer politianmeldelse.

– Denne konkrete saken viser at fiskerimyndighetene vil kunne spore den rømte fisken tilbake til anlegget, selv om oppdretter ikke melder fra om rømmingen. Den benyttede metoden, sammen med flere andre, utprøves i samarbeidsprosjektet TRACES, forteller han. 

Nytt forvaltningsverktøy
Fiskeridirektoratet har store forventninger til at det kan etableres et effektivt forvaltningsverktøy basert på resultatene fra TRACES.

– Det å kunne spore rømt fisk tilbake til lokalitet har imidlertid begrenset verdi om det ikke legges inn en innsats for å oppdage den rømte fisken så raskt som mulig. Det vil derfor være behov for å utvikle en operativ beredskap med fiskere som samler inn prøver av rømt laks, og å etablere et system for rask prøvetaking fra aktuelle oppdrettsanlegg. Dette arbeidet vil være ressurskrevende. Fiskeridirektoratet skal sammen med Havforskningsinstituttet videreutvikle dette forvaltningsverktøyet i 2007, avslutter Baarøy.