Du er her:

Marine verneområder knyttet til fiskeri (MPA)

Oppdatert: 20.04.2017

Hvordan bruker vi marint beskyttede områder som verktøy i fiskeri- og akvakulturforvaltningen?

Verneområder i sjø har de senere årene blitt et aktuelt tema. Innføring av beskyttede marine områder har vært et viktig verktøy for fiskeriforvaltningen og er utviklet over lang tid og brukt med hell for å oppnå en rekke hensikter.

Den internasjonale konvensjonen for beskyttelse av naturen (IUCN) definerer marint beskyttede områder (MPA) som; «et område som er avsatt i henhold til lov eller andre effektive virkemidler, inkludert sedvane, med det formål at områdets biodiversitet på åpent hav eller i kystsonen skal ha en høyere beskyttelse enn sine omgivelser».

Beskrivelsene av marine områder i denne artikkelen er basert på definisjonen i IUCN.

Fiskeri

Det norske forvaltningsregimet har som mål å bidra til et langsiktig bærekraftig utbytte fra de levende marine ressursene, og samtidig beskytte det marine mangfoldet og økosystemene.

For å nå målet er det utviklet en rekke omfattende forvaltningstiltak de siste årene, inkludert flere typer av marint beskyttede områder i samsvar med IUCN-definisjonen. Forvaltningsregimet og de innførte tiltakene skal virke dynamiske og utviklende.

Noen av de arealbaserte tiltakene kan opprinnelig være innført av andre grunner enn å beskytte biodiversitet. Det kan for eksempel være beskyttelse av småskala fiskeredskap mot konkurranse fra store trålere.

Arealbaserte forvaltningstiltak har inntil i dag blitt implementert i norsk fiskeriforvaltning av følgende grunner:

  • konflikter mellom redskap og mellom fartøy
  • beskyttelse av gyteområder
  • beskyttelse av yngel – permanent og midlertidig stenging av fiskefelt
  • oppbygging av nedfiskede fiskebestander (for eksempel kysttorsk, uer og tobis)
  • forvaltningstiltak for stedegne bestander (for eksempel hummer og tareskog)
  • beskyttelse av sårbare bunnhabitater (som korallrev)

Områdene er i hvert enkelt tilfelle utformet i samsvar med spesifikke reguleringsbehov, men skal samtidig søke å minimalisere byrdene reguleringene vil kunne ha på fiskeriene.

Generelt

Det lovmessige fundamentet for fiskeriforvaltningen for å beskytte marine områder er:

Havressurslova

I medhold av denne loven har Nærings- og fiskeridepartementet vedtatt detaljerte bestemmelser i forskrift om utøvelse av fiske i sjøen.

Reguleringene blir ofte oppdatert, og i mange tilfeller vedlagt kart som viser områder beskyttet av norsk fiskerilovgivning.

Linefiske. Foto © Johan Wildhagen, Sjømatrådet
Kysttorsk

Siden 2004 har det gradvis blitt etablert omfattende reguleringstiltak for å bygge opp igjen bestanden av kysttorsk. Kysttorsk og nordøstatlantisk torsk blander seg på fiskefeltene i fjordene og på kysten. Dette gir utfordring i forvaltningen av torsk.

Et kjerneelement i forvaltningsplanen er å flytte fiskeflåten som fisker torsk lenger ut fra kysten; jo større fartøy jo lenger ut fra kysten. Detaljerte bestemmelser som utelukker spesielle fartøyer og redskapstyper fra å fiske innenfor etablerte fjordlinjer eller grunnlinjen er inkludert i de årlige reguleringene av torsk, hyse og sei nord for 62°N.

Hummerfredningsområder

Det er til nå etablert ni fredningsområder i Hardangerfjorden og sju på Sør- og Østlandet.

Tang og tare

Tarehøsting. Foto © Havforskningsinstituttet

Høsting av tang og tare er nedfelt i detaljerte høstingsplaner for de ulike fylkene på kysten. Soner med forbud mot høsting for å beskytte sjøfugl er tatt med i planene.

I områdene blir en femtedel høstet hvert år slik at taren får fire vekstår før den kan høstes igjen.

Mer om tarehøsting og reguleringene

Fiskeridirektoratets sjøtjeneste – stenging og åpning av fiskefelt

Utkastforbudet, plikten til å forlate et fiskefelt med for stor innblanding av yngel og Fiskeridirektoratets sjøtjeneste er tre svært viktige element i norsk fiskeriforvaltning.

Om lag 60 stenginger, endringer og åpninger av fiskefelt blir gjort hvert år som et suksessrikt tiltak for å beskytte yngel eller uønsket bifangst.

Slik kan kart og informasjon om stengte områder se ut.

Marine beskyttede områder basert på regionalt forvaltningsnivå

Marine beskyttede områder kan variere i størrelse fra små områder i en fjord til store områder til havs. Det finnes over 150 mindre områder i Norge som er beskyttet i henhold til lokale forvaltninger.

Slike områder inkluderer for eksempel gyteområder, områder med redskapsbegrensninger og forbudssoner mot fiske av spesielle arter.

I tillegg kan det i perioder av året etableres kontroll- og overvåkingssystemer i noen områder, og i løpet av slike perioder vil spesielle reguleringer og lokale forvaltningstiltak gjelde.

Akvakultur

Villaks. Foto © Børre Dervo

Stortinget vedtok i 2003 og 2007 å etablere 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. Hensikten med vedtakene er å gi de viktigste laksebestandene i Norge spesiell beskyttelse mot mulig negativ påvirkning fra blant annet oppdrett i nærliggende fjorder og kystområder og fra annen aktivitet.

I en rekke av de 29 laksefjordene er fisket etter anadrome fiskeslag forbudt og akvakulturanlegg som ble liggende innenfor grensene til laksefjordene måtte flytte til nye områder utenfor grensene.

Se kart over nasjonale laksefjorder i vår kartløsning

Sårbare beskyttede marine økosystem

I september 2011 ble 800 000 km2 dyphav vernet gjennom en ny regulering. Dette gjør Norge til et foregangsland når det gjelder å verne havet mot bunnfiskerier. Til sammenligning utgjør landarealene for fastlands-Norge 324 000 km2.