Du er her:

Merknader til forskrift om tillatelse til akvakultur av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret

Oppdatert: 06.03.2015

FOR-2004-12-22-1799
Vedtatt av Fiskeri- og kystdepartementet 11.10.2006 – sist revidert og godkjent 11.06.2007.

Merknader til Kapittel 1. Formål, virkeområde og definisjoner

Til § 1 Formål

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 1.

Ordlyden er i stor grad hentet fra akvakulturlovens formålsparagraf, og må forstås i sammenheng med denne. Formålet tilsvarer formålbestemmelsen i akvakulturdriftsforskriften § 1 første ledd.

Hvilke akvakulturformer som omfattes må sees i sammenheng med avgrensningen av det saklige virkeområdet etter forskriftens § 2 andre ledd.

Det er stor grad av gjensidig avhengighet mellom de formål som blir nevnt, og de må forstås i sammenheng.

En bærekraftig utvikling ”vil si at forvaltningen av næringen skal skje på en måte som sikrer at næringen tilpasses hensynet til det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet”, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om akvakulturloven side 53. Det fremgår videre blant annet at: ”Miljøhensynet i loven er vidt og dekker både forurensing og økologiske effekter.” Det fremgår også at en bærekraftig utvikling ”omfatter også hensynet til hvordan akvakulturnæringen kan tilpasses hensynet til andre samfunnsinteresser i kystsonen samt hensynet til folkehelse, fiskehelse og –velferd.”

Formålet om lønnsomhet og konkurransekraft innebærer at ”Loven skal legge til rette for at akvakulturnæringen skal kunne skape verdier og selv ha ressurser til videre utvikling”, jf. nevne forarbeider. Dette henspeiler på verdiskaping i form av økonomisk overskudd, og søker å ivareta hensynet til forsvarlig økonomisk drift. Lønnsomhet innebærer både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet, jf. nevnte forarbeider side 10. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet er lønnsomhet for næringen som helhet. I enkelte tilfeller vil lønnsomhet for næringen som helhet kunne stå i motsetning til den enkelte bedrifts lønnsomhet.

Konkurransekraft viser bl.a. til at ”…loven tar sikte på å bidra til bedre rammebetingelser for næringen i et internasjonalt perspektiv”, jf. nevnte forarbeider. Det fremgår bl.a. også: ”Videre vil valg av virkemidler for utvikling og tilsyn med produksjonen være bestemmende for næringens forretningsmessige handlerom og evne til tilpasning. Dette gjelder for eksempel avgrensning av produksjonens omfang og bestemmelser om hvor produksjonen kan lokaliseres. Ved forvaltningen av lovens bestemmelser er næringens internasjonale konkurransekraft et tungtveiende hensyn”. Det fremgår videre at også miljøreguleringer kan ha betydning for hvordan markedene oppfatter næringens produksjon, se nærmere på side 53 i nevnte Ot. prp.

Formålet om verdiskapning på kysten innbærer en målsetting om å bidra til næringsutvikling, hovedsaklig på kysten. Det er presisert uttrykkelig i den nevnte Ot. prp. på side 54 at loven, herunder formålsbestemmelsen, gjelder for flere aktiviteter enn de som faller inn under begrepet kystnæring. Det fremgår at for eksempel akvakultur i ferskvann i innlandet vil være omfattet.

Til § 2 Forskriftens virkeområde

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 3 (geografisk virkeområde) og § 2 (saklig virkeområde).

Formålet med bestemmelsen er å avgrense forskriften, geografisk og innholdsmessig/saklig.

Første ledd angir hvor forskriften gjelder, det såkalte geografiske virkeområdet. Forskriften har det samme geografiske virkeområde som akvakulturloven, og tilsvarende det geografiske virkeområdet i akvakulturdriftsforskriften § 2 første ledd.

Hva som ligger i begrepet territorialfarvann følger av lov om norsk land og sjøterritorium (lov 27.06. nr. 57 2003) § 1, hvor det fremgår at norsk territorialfarvann består av sjøterritoriet og de indre farvann. Videre fremgår det av § 2 at sjøterritoriet strekker seg 12 nautiske mil fra grunnlinjene, som fastsettes i forskrift etter § 1 tredje ledd. Det fremgår videre av § 3 at de indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene.

Når det gjelder forståelsen av begrepet kontinentalsokkelen vises til petrolumsloven (lov 29.11 nr. 72 1996) § 1-6, bokstav l, hvor begrepet er definert på følgende måte: ”havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som strekker seg utover norsk sjøterritorium gjennom hele den naturlige forlengelse av landterritoriet til ytterkanten av kontinentalmarginen, men ikke kortere enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene som sjøterritoriets bredde er målt fra, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til annen stat.”

Videre vil forskriften også være gjeldende i den økonomiske sonen, som strekker seg 200 nautiske mil fra grunnlinjene, se lov om Norges økonomiske sone (lov 17.12. nr 91 1976) § 1. I norsk økonomisk sone har Norge suverene rettigheter over samtlige naturressurser, både på havet, på og i havbunnen og dens undergrunn. Havrettskonvensjonens art. 56 nr. 1 presiserer at en stat har suverene rettigheter for undersøkelse og utnyttelse, bevaring og forvaltning av naturressursene. Det er også spesifisert at kyststaten har jurisdiksjon i forhold til vern og bevaring av det marine miljøet, vitenskapelig havforskning, samt oppføring og bruk av kunstige øyer, innretninger og anlegg.

Annet ledd: Bestemmelsen angir hva som er regulert i forskriften, det såkalte saklige virkeområdet. Forskriften er negativt definert når det gjelder fiskearter, den gjelder alle andre fiskearter enn laks, ørret og regnbueørret. For øvrig gjelder den positivt oppregnet bløtdyr, krepsdyr og pigghuder. Denne innholdsmessige avgrensingen avklarer hvilke arter som omfattes.

Etter denne forskriften tildeles det ikke egne FoU-tillatelser (som kun gis for laks, ørret og regnbueørret, jf laksetildelingsforskriftens kapittel 5). Dersom forskning på andre arter enn laks, ørret og regnbueørret er formålet, kan det gis en ordinær konsesjon, alt etter hvilket stadium det skal forskes på.

Forskriften gjelder situasjoner i hovedsak knyttet til tildeling for akvakulturtillatelser og tilhørende lokaliteter. Etter denne forskriften opererer man imidlertid med at en akvakulturtillatelse utelukkende er knyttet til en bestemt lokalitet, se § 4. Videre omhandler forskriften også noen endringer og bortfall av akvakulturtillatelser, se merknadene innledningsvis.

I og med at begrepet akvakultur er videre enn det tidligere begrepet oppdrett, har man i annet ledd andre punktum foretatt en avgrensning av virkeområdet mot havbeite, jf. også merknadene innledningsvis.

Til § 3 Definisjoner

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5 siste ledd og § 6 siste ledd.

1. Akvakultur

Akvakultur er, på samme måte som i akvakulturloven § 2 første ledd, definert som produksjon av akvatiske organismer. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at denne forskriften ikke gjelder alle typer akvatiske organismer, jf. avgrensingen av arter i det saklige virkeområdet i § 2 andre ledd.
 
Produksjonsbegrepet skal forstås vidt og dekker en rekke ulike typer aktiviteter, jf. oppramsingen i annet punktum og Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 54 flg.

Aktivitet som har til formål å starte opp med akvakultur vil også være omfattet, f eks plasseringen av et anlegg på en lokalitet før det settes ut fisk i anlegget. Det samme gjelder i forhold til avslutning av virksomheten, f eks ved opprydding av lokalitet. I denne sammenheng vises til § 18 første ledd andre punktum med merknader, se særlig begrepet virksomhet.

2. Akvakulturtillatelse

Det vises til akvakulturloven § 4 hvor det fremgår at departementet kan gi akvakulturtillatelse etter samme lovs §§ 6 og 7. I lovens § 4 annet ledd fremgår det at ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret.

Definisjonen for øvrig er i tråd med akvakulturloven § 5 om akvakulturtillatelsens innhold og denne forskrifts § 4 annet ledd. For nærmere redegjørelse om akvakulturtillatelsens innhold vises til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om akvakulturloven, side 57 flg. Ellers gjøres det spesielt oppmerksom på at selv om det fremgår av definisjonen at en akvakulturtillatelse kan gis på flere bestemte lokaliteter er det ikke tilfelle for akvakulturtillatelser til andre arter enn laks, ørret og regnbueørret. Det vises til forskriftens § 4 annet ledd, nr. 2 hvor det fremgår klart at akvakulturtillatelse i medhold av denne forskriften gjelder for en bestemt lokalitet.

3. Biomasse

Definisjonen av biomasse gjelder for fisk. Tillatelser til akvakultur av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder vil ikke bli avgrenset i biomasse, men i andre størrelser som for eksempel dekar eller stykkbegrensning, jf. § 13.

Etter denne forskriften vil biomassen gitt i den enkelte akvakulturtillatelse og tillatt biomasse på lokalitet ofte samsvare da en akvakulturtillatelse etter denne forskriften utelukkende er knyttet til en bestemt lokalitet (se § 4). Det kan imidlertid tenkes at en lokalitet er klarert for flere akvakulturtillatelser, slik at produksjonsbegrensningen på lokaliteten er høyere enn for den enkelte akvakulturtillatelse som har rett til å drive på lokaliteten. Det presiseres at etter denne forskriften vil en akvakulturtillatelse ikke kunne drive på flere lokaliteter.
Vi viser til kapittel 3, som omhandler avgrensning av akvakulturtillatelser.

4. Bløtdyr

Denne definisjonen omfatter alle bløtdyr (Mollusca), herunder hører muslinger som omfatter alle typer skjell som blåskjell, kamskjell, østers etc.

5. Ferskvann

Ferskvann defineres i denne forskriften til å være vann med mindre enn 0,5 promille saltinnhold. Definisjonen av sjøvann står i nr. 11 nedenfor.

6. Krepsdyr

Definisjonen omfatter alle krepsdyr (Crustacea) og innbefatter tifotkreps (Decapoda), men også de laverestående krepsdyrene.

7. Lokalitet

Et spørsmål som er noe uavklart er hvorvidt en fôrflåte er en del av en sjøvannslokalitet. En fôrflåte kan ha samme fortøyningssystem som de øvrige komponentene på lokaliteten. Dernest kan fôrflåten være selvstendig fortøyd, men med en permanent/midlertidig fysisk forbindelse til de øvrige komponentene. Eksempler på fysiske forbindelser kan være gangbro/kjørebro eller fôrslanger eller strømledninger. En tredje variant kan være selvstendig fortøyning og ingen fysisk forbindelse.

I forhold til vurderingen av om fôrflåten er en del av lokaliteten blir det sentrale vurderingstemaet avstanden mellom fôrflåten og de øvrige komponentene på lokaliteten. I tilfeller der avstanden mellom fôrflåte og de øvrige komponentene er stor kan fort det samlede arealbeslaget bli meget omfattende. I disse tilfellene er det således klart at fôrflåten ikke bør anses å være en del av lokaliteten. Unntak kan tenkes dersom det er en forbindelse mellom fôrflåten og de øvrige komponentene og forbindelsen ligger i eller like under overflaten slik at ferdselen til sjøs kan bli hindret.

En annen sak er at selv om fôrflåtene i disse tilfellene ikke blir å anse som en del av lokaliteten, må den i noen tilfeller betraktes som en selvstendig lokalitet hvor det drives akvakultur og som dermed krever egen tillatelse. Se merknadene til definisjonen av akvakultur i nr. 1. Uansett må foretaket selv vurdere om det må innhente tillatelse til fôrflåten etter annet lovverk, f eks havne- og farvannsloven (ferdselshensyn) eller plan- og bygningsloven.

Ved produksjon av fisk på lokalitet på land kan installasjonen bestå av bygninger, utvendige og innvendige kummer, inntaks- og avløpledninger samt eventuelle tekniske installeringer i forbindelse med inntak og utslipp med mer. Oppregningen illustrerer ikke uttømmende hva installasjonen kan bestå av.

Lokaliteten blir registrert i lokalitetsmodulen i Fiskeridirektoratets havbruksregister, som delvis inngår i Akvakulturregisteret, med blant annet navn og et femsifret lokalitetsnummer. Det registreres også hvilke akvakulturtillatelser som har tillatelse til å drive på den aktuelle lokaliteten.

8. Matfisk

Videre utdyping av nr. 8, i forhold til forskriftsteksten, anses overflødig.

9. Pigghuder

Definisjonen omfatter alle pigghuder (Echinodermata), herunder sjøpiggsvin som omfatter kråkeboller.

10. Settefisk

Definisjonen inkluderer alle tidlige livsstadier fra rognstadiet fram til fisken kommer inn under definisjonen matfisk eller stamfisk. Ordlyden ”med sikte på overføring til andre lokaliteter” innebærer at settefiskbegrepet nyttes helt fram til overføring til en lokalitet for mat- eller stamfiskproduksjon. Det presiserer at definisjonen ikke stenger for overføring av settefisk fra en lokalitet til en annen settefisklokalitet.

Definisjonen omfatter tidlige livsstadier i klekkeri- og yngelanlegg. I tillegg vil definisjonen kunne omfatte fisk i egne påvekstlokaliteter. Ettersom det ikke er noe fysiologisk skille mellom settefisk i påvekstfasen og matfisk, er det ikke noen naturlig biologisk grense for når fisken bør overføres til matfiskanlegg. Størrelsen for overføring fra påvekstlokalitet til matfisklokalitet vil kunne variere mellom ulike arter og ulike driftsformer, men det presiseres at definisjonen ikke gir rom for i realiteten å drive matfiskproduksjon på en påvekstlokalitet som er klarert for settefisk.

11. Sjøvann

Sjøvann defineres i denne forskriften til å være vann med minst 0,5 promille saltinnhold. Brakkvann vil dermed omfattes av sjøvann. Ferskvann defineres i nr. 2.

12. Stamfisk

Fisken vil bli omfattet av stamfiskdefinisjonen så lenge formålet er reproduksjon. Det sentrale er at dette er formålet med produksjonen. Det foreligger ikke et krav om at den endelige utvelgelse har funnet sted, før fisken kan regnes som stamfisk.

Merknader til Kapittel 2. Tildeling og lokalisering av akvakulturtillatelser mv.

Til § 4 Krav om akvakulturtillatelse

Første ledd, 1. punktum og tredje ledd er hjemlet i akvakulturloven § 4 og annet ledd har hjemmel i akvakulturloven § 5. Første ledd, 2. punktum er hjemlet i akvakulturloven § 6 andre ledd, jf. første ledd bokstav a.

Første ledd

Bestemmelsen i første punktum slår fast den alminnelige hovedregelen om plikt til å innhente tillatelse for å drive akvakultur.

Bestemmelsen er materielt sett hentet fra tidligere skalldyr-, ferskvann og marinfiskforskrift sine respektive § 2. Ordlyden er forenklet, og begrepet anlegg er modernisert med begrepet akvakultur. Hva som er akvakultur er definert i § 3, se merknadene til denne bestemmelsen.

Begrepet ingen referer seg til fysiske og juridiske personer. Forvaltningen anerkjenner ikke andre som innehavere av akvakulturtillatelser, jf. Ot. prp. nr 61 (2004-2005) side 57. Videre er det slik at dersom søker er en juridiske person må denne være registrert i Enhetsregisteret og således ha et organisasjonsnummer, jf. A-registerforskriften § 4 første ledd, bokstav b.

I første ledd andre punktum er det gitt et forbud om å gi tillatelse til akvakultur av fremmede organismer. Formålet er å hindre at det etableres akvakulturaktivitet som forringer naturmangfoldet. Dette er i tråd med akvakulturlovens formål om at næringen skal utøves ”innenfor rammene av en bærekraftig utvikling”. Likevel skal akvakulturlovens formål om å ”fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft” også ivaretas.

I påvente av en nærmere utredning, herunder konsekvenser for næringen og naturmangfoldet, tolkes denne bestemmelsen på en slik måte at følgende organsimer betraktes som fremmede: Alle arter som ikke forekommer naturlig i området betraktes som fremmede. Dette er i tråd med tidligere praksis etter fiskeoppdrettsloven.
 
Fiskeridirektoratet sentralt kan dispensere fra forbudet mot å gi tillatelse til akvakultur av fremmede organismer, jf. denne forskrifts § 21 og Fiskeridirektoratets delegasjonsbeslutning av 3. februar 2006.

Annet ledd

Bestemmelsen avgrenser akvakulturtillatelsenes omfang. Den er en videreføring av tidligere marin- og skalldyrforskrift og fulgte av praksis ved tildelinger etter ferskvannsforskriften.

Nr. 1 presiserer at en akvakulturtillatelse gis til en bestemt art. Bestemmelsen gir derved ikke adgang til at en tillatelse kan omfatte flere arter.
 
Etter ordlyden i tidligere marinfiskforskrifts § 6, har det vært tildelt enkelte tillatelser til flere marine arter i èn konsesjon. Slik tildeling av akvakulturtillatelse er det, etter ordlyden i denne forskriften, ikke anledning til. Det antas som den klare hovedregel heller ikke å være grunnlag for dispensasjon fordi søker i stedet har anledning å søke om flere akvakulturtillatelser, da disse som faller inn under denne forskriften ikke er antallsbegrenset. Se også nedenfor om lokalisering av flere tillatelser på samme lokalitet. Det kan helt unntaksvis tenkes behov for dispensasjon til forskningsinstitusjoner som i forskningsøyemed driver med akvakultur av mange ulike arter i ulike perioder på samme lokalitet. Da kan hensynet til at passivitetsregelen ikke skal slå inn tilsi at samme tillatelse omfatter flere arter. I forbindelse med dispensasjonssøknaden må både hensynet til akvakulturdyrenes helse og hensynet til forsvarlig miljø vurderes.

Nr. 2 sier at akvakulturtillatelse gis for en bestemt lokalitet. Èn akvakulturtillatelse etter denne forskriften kan altså ikke omfatte flere ulike lokaliteter. På dette punktet er det således et skille mellom akvakulturtillatelser til laks, ørret og regnbueørret og andre arter. Akvakulturtillatelser til laks, ørret og regnbueørret kan omfatte flere lokaliteter, jf. laksetildelingsforskriften.

Se også definisjonen av lokalitet i § 3 nr. 7 og merknadene til denne.

Nr. 3 sier at en akvakulturtillatelse skal presiseres til å gjelde tidlige livsstadier ment for utsett eller akvakultur til konsum. Begrepet ”tidlige livsstadier” omfatter settefisk og larver, og dekker derfor både fisk, bløtdyr, krepsdyr og pigghuder. Begrepsbruken er forenklet, men innebærer ikke materielle endringer.

Etter ordlyden kan det ikke gis èn akvakulturtillatelse for hele livsløpet. Man har funnet det hensiktsmessig å ikke etablere absolutte grenser for alder eller størrelse fordi ulike arter har behov for ulike grenser. Ofte vil imidlertid behovet for ulik lokalitet (og derved akvakulturtillatelse) til ulike livsstadier gjøre problemstillingen uaktuell. Der hvor det likevel kan være unaturlig å dele akvakulturtillatelser i forhold til ulike livsstadier, bør det vurderes dispensasjon etter § 21, eksempelvis kråkeboller og ferskvannskreps.

Når det gjelder produksjon av stamfisk, er det viktig å understreke at nr. 3 ikke stenger for å tildele slike tillatelser. Praksis frem til i dag har vært at det vanligvis blir gitt tillatelser til stamfisk som en del av en settefisktillatelse (som også omfatter klekkerier og yngelanlegg, jf. den vide definisjonen av settefisk i denne forskrifts § 3 nr. 10).

Det er imidlertid uheldig at tillatelse til akvakultur av stamfisk blir gitt som en del av en settefisktillatelse. For det første fordi settefisk ikke har noen regelfestet maksimal avgrensning slik som de andre type tillatelsene har. Det er således uklart hvilken avgrensning stamfiskdelen av tillatelsen har. Både i register- og kontrollsammenheng er dette uheldig.

For det annet avviker denne systematikken både fra systematikken i tildelingsforskriften for andre arter og akvakulturdriftsforskriften. Her legges det opp til at det enten blir gitt egne stamfisktillatelser eller matfisk- og stamfisktillatelser sammen. I de tilfellene hvor det blir gitt egne stamfisktillatelser vil disse kunne lokaliseres sammen med en settefisktillatelse forutsatt at hensynene som skal vurderes i tildelingsfasen ikke taler mot det, jf. denne forskrifts § 7. I driftsfasen vil da den del av virksomheten som omfatter stamfisk være omfattet av de spesielle reglene for stamfisk i kapittel 4 (se §§ 39, 44 og 45), mens settefiskvirksomheten omfattes av kapittel 5. Det vises i den forbindelse spesielt til § 53 om annen fisk i akvakulturanlegg for settefisk og kultiveringsfisk.

I de tilfellene det gis tillatelse til matfisk og stamfisk i samme tillatelse, er det viktig at det fremgår av tillatelsen og registeret at den også omfatter stamfisk, jf. de egne reglene for stamfisk i akvakulturdriftsforskriften kapittel 4 om matfisk og stamfisk. En slik tillatelse vil ha samme avgrensning som en ordinær matfisktillatelse.

I forbindelse med det igangsatte arbeidet med spesialtillatelser i Fiskeridirektoratet sentralt vil det vurderes om det er behov for egne spesialtillatelser til produksjon av andre arter, som f eks egne forskningskonsesjoner for andre arter. Se også merknadene til § 2 annet ledd.

Nr. 1 – 3
Lokalisering av flere tillatelser på samme lokalitet:
Ordlyden utelukker ikke at det kan gis to eller flere akvakulturtillatelser på samme lokalitet og dette har til en viss grad vært praktisert.
 
Lokalisering av flere akvakulturtillatelser for samme marine fiskearter kan normalt godtas, for eksempel tre torsketillatelser på samme lokalitet. Akvakulturtillatelser for ulike marine fiskearter på samme lokalitet vil også kunne godtas etter denne bestemmelsen, men fiskehelse og smittehensyn kan tilsi at Mattilsynet etter sitt regelverk finner det aktuelt å sette vilkår om at virksomhetene må drives alternativt i tid. Videre må Fiskeridirektoratet foreta en vurdering av om det er miljømessig forsvarlig, jf. § 7 første ledd nr. 1 og Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 58. Også passivitetsreglene i § 18 kan gjøre det mindre aktuelt å søke akvakulturtillatelser for ulike arter på samme lokalitet.

Bestemmelsen gir ikke noen større adgang enn tidligere til å gi for eksempel en akvakulturtillatelse til bløtdyr og en akvakulturtillatelse til fisk på samme lokalitet. Praksis har vært å avslå slike søknader. Unntak har vært gjort i helt spesielle tilfeller i forskningsøyemed, hvor det nettopp kan være sentralt å få erfaring fra flere arters påvirkning/nytte av hverandre i oppdrett. Vedtak etter matloven vil være avgjørende for om det kan gis slik tillatelse eller ikke, samt en vurdering av om det er miljømessig forsvarlig etter denne forskrifts § 7 første ledd nr. 1.

Som følge av lokalisering av flere tillatelser på samme lokalitet kan det være aktuelt å skille mellom tillatt biomasse på lokalitet og tillatt biomasse i akvakulturtillatelsen, jf. §§ 11 og 12. Tillatt lokalitetsbiomasse vil dermed i en del tilfeller kunne være høyere enn tillatt biomasse i den enkelte akvakulturtillatelse.

Tredje ledd

Dette leddet fastslår hvem som skal behandle søknader etter denne forskrift med mindre noe annet fremgår av de øvrige bestemmelsene i forskriften. Bestemmelsen må ses sammenheng med bestemmelsene i denne forskrifts § 9 første og annet ledd om hvor søknaden skal sendes.

I Fiskeridirektoratets delegasjonsbeslutning av 3. februar 2006 er myndighet etter denne forskrifte delegert Fiskeridirektoratets regionkontor, men unntak av dispensasjonssøknad etter § 4 første ledd andre punktum om fremmede organismer.

Til § 5 Særlig om tildeling av tillatelser til akvakultur av mat- og stamfisk i ferskvann

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven §§ 4 og 5, jf. § 6.

Denne bestemmelsen er avgrenset til matfisk og stamfisk av ferskvannsarter. For akvakulturtillatelse til produksjon av settefisk av ferskvannsarter vises det til § 8.

Både første og annet punktum er begrunnet i miljøhensyn, jf. akvakulturloven § 6 første ledd bokstav a.

For akvakulturtillatelse gitt etter denne bestemmelsen vil en annen lokalisering forutsette ny akvakulturtillatelse. Hvis det søkes om lokalisering i sjøvann vil søknadsbehandlingen skje etter annen bestemmelse. Ettersom det ikke er noen antallsbegrensning for de aktuelle artene etter denne forskriften, som for eksempel røye, vil det til enhver tid være mulig å søke om ny akvakulturtillatelse. Det tidligere forbudet mot å flytte produksjon knyttet til slik akvakulturtillatelse til sjø, vil det derfor ikke være behov for.
 
Avgrensning av tillatt biomasse i akvakulturtillatelsen gitt i medhold av denne bestemmelsen følger av § 11.

Til § 6 Overgangsbestemmelse konkurs

Formålet med bestemmelsen er å etablere en overgangsordning, da forskrift 14. desember 2004 nr 1644 om behandling av akvakulturkonsesjoner ved konkurs er opphevet den 01.01.2006. Retten til retildeling, jf. ovenfor nevnte forskrift § 6, falt bort da forskriften ble opphevet. Tilsvarende falt retten til å søke om midlertidig konsesjon, jf. ovenfor nevnte forskrift § 5, også bort da forskriften ble opphevet. Muligheten for tildeling med hjemmel i bestemmelsen her vil bygge på tilsvarende vurdering som retildelingsadgangen i ovenfor nevnte forskrift § 6.

Fiskeridirektoratet skal tildele i tråd med søknaden, såfremt denne oppfyller krav fastsatt i eller med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur, og tildelingen ikke er i strid med forutsetningene for den opprinnelige tildelingen av konsesjonen. Tillatelse skal ikke tildeles dersom vilkårene for å trekke tilbake tillatelsen foreligger.

Rett til å søke om tildeling av den/de opprinnelige konsesjonen(e) er å anse som et tilbud til innehaver av midlertidig konsesjon jf første ledd, eller den som ville kunne tildeles midlertidig konsesjon, jf. andre ledd. Det presiseres at det er innholdet av den opprinnelige konsesjon som kan tildeles. Fiskeridirektoratet har likevel adgang til å endre eller sette nye vilkår for driften.

Til § 7 Generelle vilkår for klarering av lokalitet

Hjemmelsgrunnlaget for denne bestemmelsen er akvakulturloven §6, jf. §§ 15 og 16.

Bestemmelsen er begrunnet i miljøhensyn, samt hensynet til konkurrerende interesser i området (arealhensyn). Hensynet til fiske- og folkehelse og hensynet til lovlig ferdsel er ikke videreført, idet dette er hensyn som akvakulturloven ikke hjemler, se også merknadene til § 7 bokstav c. Videre skal heller ikke Fiskeridirektoratet lenger ta hensyn til at tildelingen ikke skal skje i strid med uomtvistelige privatrettslige rettigheter.

I tillegg til å angi de interesser Fiskeridirektoratet skal vurdere ved søknader om akvakulturtillatelse, fremgår Fiskeridirektoratets koordinerende og overordnede funksjon i forhold til kommunale og andre statlige myndigheter i forbindelse med søknadsbehandlingen av bestemmelsen.

Vurderingen etter § 7 skal foretas både i forbindelse med søknad om akvakulturtillatelse på ny lokalitet og økning av tillatt biomasse på eksisterende lokaliteter. I tillegg vil også endring av arealbeslaget på lokaliteten nødvendiggjøre behandling etter denne bestemmelsen, selv om det ikke innebærer noen økning av tillatt biomasse. Det vises til akvakulturdriftforskriften § 8 første ledd hvor det fremgår at installasjonen skal plasseres i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartbilag som tillatelsen viser til. Eventuelle endringer må omsøkes, jf. orientering om Fiskeridirektoratets si handtering av saker kor oppdrett skjer i strid med løyvet til samtlige regioner av 16.07.2005.

Det fremgår av bestemmelsen at kravene i bokstav a tom d skal være oppfylt før Fiskeridirektoratet kan gi tillatelse til akvakultur, se imidlertid unntaket i siste punktum når det gjelder bokstav d.

Bokstav a: Kravet om miljømessig forsvarlig er identisk med kravet i akvakulturloven § 6 første ledd bokstav a, som igjen skal forstås på samme måte som miljømessig forsvarlig i akvakulturloven § 10, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 59.

Med miljømessig forsvarlig menes at virksomheten skal være forsvarlig både i forhold til forurensing og økologiske effekter, herunder biologisk mangfold, jf. side 64 i nevnte Ot. prp.

Akvakultur vil etter sin art ha innvirkning på miljøet. Tillatelse til akvakultur innebærer at myndighetene aksepterer en viss påvirkning på det omkringliggende miljø. Kravet til forsvarlighet setter grenser for akseptert påvirkning ved skadelige konsekvenser. Sannsynligheten for at skade kan oppstå og størrelsen på eventuell skade må vurderes. Skader i forhold til sentrale miljømål vil for eksempel ikke tillates, jf. side 64 i nevnte Ot. prp.

Det fremgår videre av de nevnte forarbeidene til loven at hva som anses som forsvarlig vil kunne endres over tid i takt med økt kunnskap og teknologisk utvikling, jf. side 59 i nevnte Ot. prp.

Vurderingen skal også omfatte en avveining mellom hensynet til næringsutvikling og andre samfunnshensyn, jf. side 64 i nevnte Ot. prp.

Det er i følge de nevnte forarbeidene videre relevant å se hen til forbrukerinteresser og markedshensyn i forsvarlighetsvurderingen. Som eksempel på det siste er det nevnt etableringer i nærheten av farleder med internasjonal skipstrafikk hvor det slippes ut ballastvann med påfølgende risiko for spredning av parasitter og sykdommer, eller etablering i nærheten av kloakkutslipp, jf. side 59.

At virksomheten skal være miljømessig forsvarlig vil først og fremst bli ivaretatt gjennom Fylkesmannens behandling av søknaden. Fylkesmannen fatter vedtak etter forurensingsloven, samt gir uttalelser som omfatter en rekke andre miljøinteresser. For nærmere redegjørelse om Fylkesmannens behandling etter forurensingsloven vises til veilederen for fylkesmannens behandling av oppdrettssøknader – del I. Denne er tilgjengelig på Statens Forurensningstilsyn (SFT) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) sine hjemmesider.

Det fremgår blant annet av nevnte veileder at eventuelle lukt og støyulemper må vurderes, men at disse forholdene vanligvis ikke vil kvalifisere for å nekte utslippstillatelse. For nærmere informasjon om dette vises til nevnte veileder.

Fiskeridirektoratet gir ikke akvakulturtillatelse dersom Fylkesmannen ikke har gitt utslippstillatelse etter forurensingsloven. Fiskeridirektoratet kan imidlertid fatte strengere vedtak enn Fylkesmannen, dvs nekte tillatelse i medhold av denne forskrift § 7 bokstav a, såfremt vedtaket også ivaretar forskriftens formålsparagraf. Dette antas imidlertid sjeldent å bli aktuelt.

Det antas at dersom det i søknadsfasen legges frem en miljøundersøkelse (som forutsatt i § 10 første ledd nr. 3) som viser at miljøtilstanden på lokaliteten allerede er så dårlig at den omsøkte oppdrettsvirksomheten vil føre til en uakseptabel miljøtilstand på lokaliteten, må konsesjon nektes. Å gi tillatelse til akvakultur under slike forutsetninger vil også stride mot forskriftens formålsbestemmelse. Da vil Fiskeridirektoratet kunne avslå søknaden uten å sende den verken til kommune eller sektormyndighetene.

Bokstav b: Kravet om avveining av arealinteresser er identisk med den interesseavveiningen som fremgår av akvakulturloven § 16 første ledd. Formålet med bestemmelsen er å bidra til en effektiv og samfunnsnyttig arealutnyttelse. Det styrende vil være en helhetsvurdering av hvordan det aktuelle området kan utnyttes på en samfunnsmessig optimal måte, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 69.

Bokstav b nr. 1: Følgende fremgår av forarbeidene til akvakulturloven § 16 første ledd bokstav a: ”Søkers antatte behov for produksjonsareal og omsøkt lokalitet/er i forhold til framlagte driftsopplegg vil være sentralt i tildelingsvurderingen. Arealet som tildeles skal tilsvare søkers aktuelle behov i et rimelig tidsperspektiv”, jf. side 69 i nevnte Ot. prp.

Bokstav b nr. 2: Søkers behov for areal må vurderes opp mot annen mulig akvakultur i området. Søknaden kan således avslås med begrunnelse i at andre arter eller andre driftskonsept skal prioriteres foran det omsøkte, jf. omtalen til akvakulturloven § 16 første ledd bokstav a i nevnte Ot. prp. side 69.

Aktuelle vurderingsmoment er: lønnsomhet, områdets egnethet, hva som er mest nyttig i et samfunnsperspektiv og omkringliggende infrastruktur. Vurderingsmomentet lønnsomhet er en vurdering av om annen type akvakultur vil ha bedre muligheter for lønnsom virksomhet i det konkrete området enn den type akvakulturvirksomhet det søkes om. Forvaltningen kan prioritere en næring eller et driftskonsept foran et annet ut ifra en bred samfunnsmessig vurdering av hva som er mest lønnsomt. En slik vurdering vil da være knyttet opp til en næring som helhet eller en vurdering av ulike driftskonsept. Det er ikke den konkrete søkers mulighet/evne til å drive lønnsomt som skal vurderes. Fiskeridirektoratet skal dermed ikke vurdere den enkelte søkers økonomi. En slik vurdering vil ikke være hensiktsmessig, da en tillatelse vil kunne overføres til en annen innehaver straks den er tildelt. For nærmere redegjørelse vises det til side 69 i nevnte forarbeider. Der fremgår det også at samlokalisering er en måte å effektiviserer arealutnyttelsen på og at i enkelte områder med press kan være den foretrukne driftsform.

Regionkontoret kan prioritere en annen type akvakultur fremfor den omsøkte, selv om det ikke foreligger noen konkret søknad om slik akvakultur på søknadstidspunktet.

Bokstav b nr. 3: Søkers behov for areal må videre vurderes opp mot annen bruk av området.

Det fremgår av de nevnte forarbeidene på side 69 at begrepet området brukes for å vise at det ikke bare gjelder selve lokaliteten, men at konsekvenser for andre interesser i tilgrensede områder også skal vurderes.

Det første eksempelet på annen bruk som forarbeidene nevner er bruk av allemannsretten. For eksempel er ferdselsretten og retten til teltslagning, bading og annet opphold en allemannsrett. Omfanget av allemannsretten er i stor grad regulert i friluftsloven. Retten til fiske av ikke marine arter er regulert i lakse- og innlandsfiskeloven. Det er Fylkesmannen som er statlig forvaltningsmyndighet i forhold til disse lovene.

Fylkesmannen skal vurdere hvorvidt plasseringen av virksomheten vil være klart uheldig i forhold til disse interessene. Vurderingen skal munne ut i en uttalelse, jf. veilederen om Fylkesmannens behandling av oppdrettssaker Del I.

I og med at det kun er en uttalelse Fylkesmannen kommer med, er denne ikke bindende for Fiskeridirektoratet, men den vil vanligvis bli tillagt stor vekt av Fiskeridirektoratet.

Videre vil fiskeriinteresser som nevnt kunne utgjøre annen bruk av området. Fiskeridirektoratet har ansvar for å ivareta marine fiskeriinteressene og forvalte de ville marine bestandene. Ved vurdering av om akvakulturtillatelse skal gis, må regionkontoret også ta hensyn til disse interessene. Hvor det søkes om lokaliteter i sjø, bør regionkontoret vurdere hvorvidt søknaden i tillegg bør sendes til Fiskerlaget sitt fylkeslag. Dette fordi fiskeriinteressene ikke alltid blir fanget opp av den kommunale behandlingen. Aktuelle fiskere kan for eksempel ha bosted utenfor kommunen.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av forarbeidene til akvakulturloven antas det at hensynet til annen næringsvirksomhet i området, ut over det som er nevnt ovenfor, kan være aktuelt i forhold til avveiningen som skal gjøres etter denne bestemmelsen, jf. også merknadene til § 1 hvor det fremkommer at også samfunnsøkonomisk lønnsomhet er et relevant hensyn.

Den offentlige utleggingen forut for den kommunale behandlingen vil kunne gi naboer og andre berørte, for eksempel næringsaktører, anledning til å fremme sine interesser i forbindelse med plasseringen av akvakulturvirksomheten. Disse uttalelsene skal legges ved kommunens egen uttalelse, og kan særlig få betydning ved interesseavveiningen.

Den kommunale behandlingen sammen med den offentlige utleggingen gir kommunen eller naboer og andre berørte mulighet til å gjøre oppmerksom på forslag til arealplaner som kan innebære fremtidig annen bruk av området.

Det er vanligvis grunn til å tillegge kommunens uttalelse stor vekt ved vurderingen av søknaden med henblikk på brukerkonflikter.

Bokstav b nr. 4: Søkers behov for areal skal videre vurderes opp mot eventuelle verneinteresser i området. Verneinteressene vil normalt være synliggjort ved vedtak om vern, jf. bokstav d nr. 2 og 3.

I de tilfellene det ikke er fattet vedtak om vern vil verneinteressene kunne bli ivaretatt gjennom interesseavveiningen som gjøres etter denne bestemmelsen. Dette vil kunne være naturvern-, kulturminne- og viltinteresser. I tillegg vil vedtak om vern av viltet være omfattet, jf. ordlyden i bestemmelsen.

Det må også sees hen til pågående verneprosesser som på sikt kan resultere i vern i forbindelse med interesseavveiningen.

I og med at både naturvernloven og viltloven forvaltes av Fylkesmannen, vil Fylkesmannen ofte ivareta disse interessene i sin uttalelse, jf. merknadene om Fylkesmannens rolle ifm bokstav b nr 3.

Dersom et tiltak kan få betydning for et kulturminne, skal det organ som gir tillatelse til tiltaket varsle fylkeskommunen (eller Sametinget for samiske kulturminner), jf. kulturminneloven § 25 jf. § 3.

Bokstav c: Her fremgår det at tillatelser som kreves etter matloven, forurensingsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven skal være gitt før det gis tillatelse til akvakultur. Bestemmelsen synliggjør i større grad enn før Fiskeridirektoratets samordnende funksjon. Søker sender søknaden til Fiskeridirektoratet som har ansvar for å videresende denne til relevante myndigheter. Fiskeridirektoratet har videre ansvar for å påse at det foreligger tillatelser etter de relevante lover før Fiskeridirektoratet eventuelt innvilger søknaden. Det vises videre til akvakulturloven § 8 første ledd hvor det fremgår at myndighetene som deltar i søknadsbehandlingen har plikt til å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling.

Bokstav c nr. 1: Kompetansen til å vurdere spørsmål knyttet til fiske- og folkhelsehensyn i sin helhet ligger hos Mattilsynet. Det vises til etableringsforskriften (vedtatt 16. januar 2004 nr. 279 med senere endringer) som er hjemlet i matloven. I nevnte forskrifts § 5 fremgår det at det er krav om godkjenning ved etablering eller utvidelse av akvakulturanlegg.

I tillegg fremgår det av forarbeidene til akvakulturloven at dyrevelferdshensyn ved akvakultur, jf. dyrevernloven, foreslås integrert som en vurdering sammen med Mattilsynets godkjenning ut fra fiske- og folkehelse, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 40. Kompetansen etter dyrevernloven ligger hos Mattilsynet. Oppdrettsorganismer med unntak av bløtdyr, pigghuder og laverestående krepsdyr (mindre enn tifotkrepsdyr) er omfattet av dyrevernloven. Det kreves per i dag ikke tillatelse etter dyrevernloven for å drive med akvakultur og Mattilsynet kan således ikke nekte å gi tillatelse med en begrunnelse alene i dyrevelferd.

Mattilsynet har satt i gang et arbeid med at den nevnte etableringsforskriften også skal ivareta hensynet til dyrevelferd.

Bokstav c nr. 2: Enhver etablering, utvidelse eller flytting av akvakultur må i utgangspunktet ha utslippstillatelse av forurensingsloven § 11. Utslippstillatelse gis av Fylkesmannen. I praksis finnes det eksempler på at det ikke krevd utslippstillatelse for skjellanlegg med liten biomasse. Hvorvidt det skal kreves utslippstillatelse avgjøres av Fylkesmannen.

Bokstav c nr. 3: Kystverket behandler søknaden etter havne- og farvannsloven og vurderer hensynet til all ferdsel til sjøs, eventuelt behandles søknaden av det lokale havnestyre i de områdene hvor dette er opprettet (jf. havne- og farvannsloven §§ 6 tredje ledd og 18 annet ledd). I tillegg skal denne myndighet etter havne- og farvannsloven § 8 annet ledd vurdere hvorvidt det skal gis tillatelse dersom oppdrettsvirksomhetens plassering kan få betydning for Forsvarets eller Kystverkets anlegg, innretning eller virksomhet (jf. også vilkåret annen bruk av området i denne forskrift § 7 bokstav b nr. 3). Kystverket har praksis for å vurdere hvorvidt Forsvaret bør kobles inn i saken.

For nærmere redegjørelse om havne- og farvannsloven vises til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 39.

Bokstav c nr. 4: Ved inngrep i vassdrag skal søknaden også behandles av NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) med hjemmel i vannressursloven. Dette vil typisk kunne gjelde søknader om landbasert oppdrettsvirksomhet basert på ferskvann. Ved uklarhet om hva som regnes som inngrep i vassdrag kan NVE kontaktes. Det vises videre til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 41 og veiledning om behandling etter vannressursloven som er tilgjengelig på NVE sine hjemmesider ( www.nve.no).
 
Bokstav d: Bestemmelsen tilsvarer akvakulturlovens § 15. Den regulerer forholdet mellom myndighet til å gi tillatelse til akvakultur etter akvakulturloven og vedtatte arealplaner og vernetiltak. Det slås fast at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner eller vernetiltak

Bokstav d nr. 1: Vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven vil i denne bestemmelsen bare gjelde planer som kan gis rettsvirkning etter plan- og bygningsloven. Vedtatt arealdel til kommuneplan vil på denne måten ha bindende virkning for Fiskeridirektoratets søknadsbehandling. Det presiseres at en vedtatt arealplan ikke automatisk ekskluderer akvakultur i det området planen gjelder for. Det vil kun være i de tilfellene der produksjonen vil være i strid med innholdet i arealplan, at Fiskeridirektoratet ikke kan innvilge søknaden. Dersom søknad fremmes innenfor et område som er positivt planlagt til andre formål enn akvakultur, vil den være i strid med planen.

Søknader i flerbruksområder hvor akvakultur er inkludert, kan ikke avslås med hjemmel i denne bestemmelsen alene. Søknaden er da ikke i strid med planen som sådan.

Hvis søknaden fremmes i et slikt planlagt flerbruksområde eller i uplanlagt område, skal kommunen også avgi uttalelse, jf. merknadene til § 7 bokstav b nr. 2 og 3. Som det framgår av disse, er uttalelsen ikke bindende for Fiskeridirektoratets behandling, men vil (vanligvis) bli tillagt stor vekt.

Bokstav d nr. 1, 2 og 3: Det kan i en del tilfeller være tvil om en søknad om akvakultur er i strid med vedtatt plan eller vernetiltak. Det er da vedkommende plan- eller vernemyndighet som avgjør om tiltaket er i strid med vedtatt areal- eller verneplan.

Vedkommende plan- eller vernemyndighet kan gi dispensasjon fra planen, eller planen kan bli endret. I slike tilfeller vil Fiskeridirektoratet kunne innvilge søknaden om akvakultur.

Rett myndighet etter bokstav d nr 1 er kommunen virksomheten søkes lokalisert i, mens rett myndighet etter bokstav d nr 2 og 3 er Fylkesmannen i det aktuelle fylket.
Pågående planer og vernetiltak som ennå ikke er vedtatt, vil kunne ha betydning for Fiskeridirektoratets søknadsbehandling. Vurderingen faller imidlertid ikke inn under bokstav d som kun gjelder vedtatte planer og vernetiltak, men kan enten henføres under vurderingstemaet i bokstav a om miljømessig forsvarlig eller under avveiningen av arealinteresser i bokstav b.

Annet punktum: I annet punktum fremgår det at klarering kan gis dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- eller vernemyndighet. Hensikten er å gjøre behandlingen av søknaden mer effektiv og åpne for en parallell behandling etter akvakulturloven og plan- eller vernelovverk. For nærmere redegjørelse vises til Ot. prp. nr 61 (2004-2005) side 68 flg. Slikt samtykke gjelder samtykke til behandling, og må ikke forveksles med spørsmålet om dispensasjon fra plan eller vernetiltak.

Til § 8 Særlige krav til lokalitet for akvakultur av settefisk i ferskvann

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Denne bestemmelsen regulerer, sammen med § 5, særlige krav til akvakultur i ferskvann. Akvakultur av laks, ørret og regnbueørret kan foregå fullt ut i ferskvann, uten at disse er omfattet av dette regelverket, jf. denne forskriftens virkeområde i § 2 annet ledd og laksetildelingsforskriften. Bestemmelsen avgrenser således mot akvakultur av settefisk av disse tre anadrome artene.

Tidligere settefiskforskrift § 4 siste ledd inneholdt også et forbud mot å drive settefiskvirksomhet på sjøvannslokalitet. Dette er ikke videreført her. Forbudet kom inn i settefiskforskriften pga kjennskap til planer om å starte settfiskoppdrett på en sjøvannslokalitet. Det skulle imidlertid anvendes lukket merd (med tett duk) og tilførsel av ferskvann. Forbudet mot å drive på sjøvannslokalitet var først og fremst begrunnet i smittemessige hensyn. Det antas at dette hensynet blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom Mattilsynets regelverk.

Nr. 1: Denne bestemmelsen er en delvis videreføring av tidligere settefiskforskrift § 4 siste ledd. Bestemmelsen er gitt av kontrollhensyn i den forstand at regelverket ikke skal tilrettelegge for at det i realiteten drives matfiskproduksjon i henhold til en settefisktillatelse. Det presiseres at bestemmelsen ikke er ment å gi tilbakevirkende kraft. Forbudet gjelder kun søknad om enten nye lokaliteter, utvidelse av eksisterende lokaliteter eller eventuelt søknad om å endre teknologien til merdbasert teknologi på en gitt lokalitet. Allerede eksisterende settefiskvirksomhet basert på merdteknologi vil ikke etter denne bestemmelsen være ulovlig etter denne forskriften, forutsatt at forbudet ikke gjaldt den gang akvakulturtillatelsen ble gitt.

Nr. 2: Denne bestemmelsen er kommet inn som en delvis erstatning for tidligere settefiskforskrift § 6 om begrensninger av produksjonskapasitet for en akvakulturtillatelse. Hvorvidt produksjon skal tillates, og i så fall hvor stor produksjonskapasitet som skal tillates, avhenger av de i forskriften nevnte kriterier.

Hensynet bak bestemmelsen er at settefiskproduksjon som skjer med mangelfull vanntilgang og/eller dårlig vannkvalitet vil kunne gi dårligere settefiskkvalitet og dermed ikke være en lønnsom virksomhet, jf. § 1. Å gi tillatelser til virksomhet med en slik type mangel vil dessuten også kunne få negativ effekt for næringen som sådan gjennom salg av settefisk fra virksomheten.

For nærmere redegjørelse av innholdet i § 8 nr. 2 vises til akvakulturdriftsforskriften § 19 første ledd og § 21 første ledd med merknader.

Til § 9 Søknadsbehandling

Hjemmel for bestemmelsen er akvakulturloven § 6 annet ledd og § 8 annet ledd.

Bestemmelsen legger til rette for oversendelse av elektroniske søknader, når forutsetninger som elektronisk signatur er på plass.

Første ledd

Søknaden skal sendes til regionkontoret, i den regionen der den omsøkte lokaliteten ligger. Dette innebærer at dette regionkontoret vil forestå den videre saksbehandlingen, og være koordinerende organ for de andre sektormyndigheters behandling.

De utarbeidede søknadsskjema er å finne på Fiskeridirektoratets internettsider, og skal benyttes ved søknaden. Søker skal kun sende ett eksemplar av søknaden. Regionkontoret vil ta kopi av denne søknaden og distribuere den videre til kommunen og de øvrige sektormyndighetene. Dette skal bidra til å unngå ulikheter i søknaden for de ulike behandlende etater.

Annet ledd

Bestemmelsen er en særbestemmelse for ferskvannsarter i områder hvor Fiskeridirektoratet ikke har regionkontor, og hvor det er delegert fylkesmennene å behandle søknadene.

Tredje ledd

Regionkontoret/fylkesmannen sender søknaden til kommunen, mens det er søker som etter bestemmelsen har ansvar for at søknaden rent faktisk blir lagt ut til offentlig ettersyn og kunngjort. Utlegging til offentlig innsyn og kunngjøring skal gi uttalerett til naboer, foreninger og andre slik at eventuelle merknader eller protester, sammen med kommunens vurdering, blir en del av grunnlaget for avgjørelsen etter forskriftens § 7. Reglene gjelder uavhengig av om området det søkes i er utlagt til akvakulturområde i kommunens plan eller ikke.

Søknaden sendes videre for behandling hos de øvrige sektormyndigheter. Blant annet på bakgrunn av behandling av søknaden i disse instanser og kommunen, sluttbehandler regionkontoret deretter søknaden.

I visse tilfeller kan Regionkontoret ha selvstendig grunnlag for å avslå søknaden, uten videresending til kommunal behandling eller sektormyndigheter. Dette kan være hensiktsmessig av hensyn til en effektiv bruk av forvaltningens ressurser, for de tilfeller der regionkontoret på selvstendig grunnlag ser at søknaden uansett ikke kan føre frem. Et eksempel på et slikt grunnlag kan være en konflikt med fiskeriinteresser, eller at innsendt miljøundersøkelse viser uakseptabelt nivå.

Fjerde ledd

Bestemmelsen presiserer at dispensasjonssøknader, jf. § 21, skal sendes Fiskeridirektoratet. I Fiskeridirektoratets delegasjonsbeslutning av 3. februar 2006 er myndighet etter denne forskrift delegert Fiskeridirektoratets regionkontor, men med unntak av dispensasjonssøknad etter § 4 første ledd andre punktum om fremmede organismer.

Til § 10 Krav til søknad

Hjemmelen for bestemmelsen er akvakulturloven § 6 annet ledd og § 11.

Formålet med bestemmelsen er å fastsette noen nødvendige minstekrav til selve søknaden og samtidig fungere som en sjekkliste for søker, men er på ingen måte uttømmende.

Ut over det som fremgår av de nevnte minstekrav i § 10, må også Fiskeridirektoratet ha opplysninger om art, type, produksjon og lokalitet, jf. denne forskrifts § 4. I tillegg fremgår det av forskrift av 21.12.2001 nr 1597 om gebyrer i forbindelse med akvakulturvirksomhet § 5 at gebyr skal være innbetalt før søknaden tas under behandling og at dokumentasjon for betalingen skal vedlegges søknad. Søknad uten vedlagt kvittering for innbetaling av saksbehandlingsgebyr vil ikke bli behandlet. Søknaden vil ikke bli betraktet som ”innkommet” før søknaden er fullstendig og gebyret betalt.

Det fremgår av akvakulturloven § 4 annet ledd at ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret. I A-registerforskriften fremkommer det i § 4 hvilke opplysninger som registeret blant annet skal innholde. I denne sammenheng gjøres særlig oppmerksom på opplysninger som sikrer identifikasjon av den person eller det foretak registreringen gjelder, jf. første ledd bokstav b. Dette innebærer at også søknaden må inneholde utvetydige opplysninger om hvem som søker akvakulturtillatelse. Fysiske personer må blant annet identifiseres med opplysning av personnummer. Juridiske personer må være stiftet for å kunne søke akvakulturtillatelse, jf. aksjeloven § 2-9. Det er imidlertid ikke et krav for å søke, at selskapet er registrert og har fått tildelt org. nr. i Brønnøysundregistrene. For at tillatelsen skal kunne utstedes, må imidlertid selskapet være registrert. Nærmere detaljer finnes i søknadsskjemaet og A-registerforskriften.
 
Det vises videre til denne forskrifts § 8 nr. 2 som har krav om at søker skal sannsynliggjøre at akvakultur av settefisk i ferskvann har tilgang på tilstrekkelig mengder vann av en kvalitet som sikrer fisken gode levevilkår. Dette må dokumenteres i søknaden.

Denne forskrifts § 10 hindrer ikke at regionkontoret kan stille krav om ytterligere opplysninger for å vurdere den konkrete søknaden. I søknadsskjemaet kan videre kreves opplysninger som ikke er nevnt ovenfor eller i § 10, men som er relevant for både særorganer og fiskerimyndighetene for å vurdere tildeling.

Dersom søknaden ikke er fullstendig på de enkelte punkt eller det kan være grunn for tvil om omfanget av opplysningene som skal med i søknaden, skal regionkontoret i tråd med god forvaltningsskikk gjøre søker oppmerksom på manglene. Samtidig skal det gis en rimelig frist til å rette på manglene. Dersom retting ikke finner sted innen fristen, kan søknaden avvises.

Avvisning er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, som dermed kan påklages.

Tidligere inneholdt § 10 krav om dokumentasjon av evne til å drive lønnsomt. Dette skal etter endringen av forskriften i forbindelse med akvakulturloven, ikke lenger vurderes av forvaltningen. Begrunnelsen er at prosjekter som ikke klarer å starte opp innen to år eller som ikke driver i tilstrekkelig utstrekning vil kunne få tillatelsen trukket tilbake eller endret.

Heller ikke kravet til dokumentasjon av kompetanse i tildelingsfasen er videreført. Begrunnelsen for det er at akvakulturloven § 22 uttrykkelig hjemler forskriftsbestemmelser om faglig kompetanse i driftsfasen. Det vises i den sammenheng til akvakulturdriftsforskriften § 6.

Første ledd

Nr. 1
Strømmålinger gjelder nå både for ferskvann- og sjøvannslokaliteter, og har tidligere vært et krav i søknadsskjemaet. Forskriften setter ikke uttrykkelige krav til hvordan strømmålinger skal foretas. For nærmere opplysninger om dette vises til søknadsskjema med veileder.

Nr. 2
Kartdokumentasjonen til søknaden er her minimum bestemt å skulle være som kravene i NS 9410. I dag kreves sjøkart 1:50 000, landkart 1:50 000, kart 1:5000 (hvor lokalitet og anlegg skal være inntegnet) og topografisk kart over bunnforholdene. I tillegg bør det foreligge hydrografisk original (som i de fleste tilfellene vil tilfredsstille kravet om topografisk kart over bunnforholdene).

Ettersom denne bestemmelsen angir minstekrav, vil søknadsskjema og veileder gi informasjon om hvilke kart som kreves i tillegg. For flytende anlegg kreves pr. i dag skisse av anlegg på kart 1:1000, samt plankart.
 
Nr. 3
Formålet med å kreve dette i søknaden, er å kunne vurdere miljøpåvirkning på lokaliteten. Miljøundersøkelsen skal være vedlagt søknaden. Kravene i denne forskriften er utformet slik at også fylkesmannens behov for undersøkelser i henhold til myndighet etter forurensningsloven i hovedsak anses dekket. Ettersom fylkesmannen har et overordnet miljøansvar, har fylkesmannen fortsatt selvstendige oppgaver i forhold til resipientens miljøtilstand. Om sammenhengen mellom forurensningsloven og akvakulturloven ellers, se § 7 og merknader. Det er også utarbeidet en felles instruks fra FKD og MD (03.05.05) om forvaltningen av reglene om miljøundersøkelser for både tildelings- og driftsfase.

Dokumentasjon på bunntilstanden før det har funnet sted noen utslipp er et utgangspunkt for oppfølgingen videre, jf akvakulturdriftsforskriften § 29 og merknader.
Det kreves som hovedregel fremlagt en B-undersøkelse gjort i henhold til NS 9410 eller tilsvarende internasjonal standard/anerkjent norm. Bestemmelsen er utdypet i fjerde, femte og sjette ledd. Se også annet ledd om at kravet bare gjelder oppdrett av fisk på lokalitet i sjøvann.

Annet ledd

Kravene etter nr. 2 om kartdokumentasjon og nr. 3 om miljøundersøkelser gjelder bare for søknader om akvakultur av fisk på sjøvannslokaliteter etter forskriften. Det er satt krav til kart og miljøundersøkelse også for ferskvannslokaliteter, jf søknadsskjema og veileder.

Tredje ledd

For søknad fra fiskere og tilvirkere etter nærmere forskriftsbestemte kriterier, jf. omtalen under, gjelder ikke kravene i første ledd. Krav om dokumentasjon av innbetalt gebyr og krav om opplysninger som kan identifisere søker og type akvakulturtillatelse må vedlegges/oppgis, jf. merknadene innledningsvis til § 10. Etter gebyrforskriften (2001-12-21 nr. 1597) § 2 annet ledd er gebyret for denne typer søknader kr 3000,-.

Da det bare er fysiske personer som kan registreres i fiskermanntallet, kan akvakulturtillatelse til disse bare tildeles fysiske personer og ikke selskaper. Tilvirkere som midlertidig eller sporadisk oppdretter villfanget fisk som ledd i det tradisjonelle fisket/virksomheten de ellers driver, er også unntatt fra kravene i første ledd. Det er søker som må sannsynliggjøre hvilket tidsrom tillatelsen skal gjelde for i løpet av et år, i forhold til hvilket fiske/hvilken virksomhet som drives og markedsforholdene. Vurderingen må gjøres ut fra lokale forhold, og ut fra hvordan fisker/tilvirker tradisjonelt har oppbevart og fôret fisken. Tillatelsene til tilvirkere og fiskere gis permanent for et bestemt antall uker eller måneder pr. år.

Fjerde ledd

B-undersøkelser, jf. første ledd nr. 3 skal foretas av kompetent organ. Med ”kompetent organ” menes organ som kan dokumentere relevant faglig kompetanse for oppdragsgiver og være uavhengig av oppdragsgiver. Organ som kan foreta C-undersøkelser vil også være kompetent til å foreta B-undersøkelser.

Når det gjelder spørsmålet om når et organ er uavhengig av sin oppdragsgiver, legges den aksjeselskapsrettslige lovgivningen vedrørende konsernbegrepet til grunn ved forståelsen av når et organ anses å være uavhengig av oppdragsgiver, jf. aksjeselskapsloven § 1-3. Som eksempel kan organet ikke være helt eid av oppdragsgiver. Ved delvis eierskap er det avgjørende om oppdragsgiver har bestemmende innflytelse gjennom avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler i organet. Uavhengighetskravet for kompetent organ er således strengere enn for akkreditert organ,(jf siste ledd).

Femte ledd

På lokaliteter hvor B-undersøkelse eller tilsvarende vanskelig lar seg gjennomføre på grunn av ”dybdeforhold eller lokaliteter med stein- eller fjellbunn” kan Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med Fylkesmannen fatte vedtak om alternativ miljøundersøkelse. Bestemmelsen er ment å fungere som et verktøy i de situasjoner det vil være umulig for søker å foreta B-undersøkelser etter NS 9410. For driftsfasen er det i akvakulturdriftsforskriften § 29 tredje ledd fastsatt en parallell bestemmelse for driftsfasen.

Alternativ miljøundersøkelse vil minimum innebære gode faglige beskrivelser av sedimentering av utslipp fra anlegget. Det kan være aktuelt å kreve strømmålinger ut over kravet i nr. 1. Og det kan i særlige tilfeller være aktuelt å kreve C-undersøkelser etter denne bestemmelsen. Dersom det etter kriteriene i femte ledd fattes vedtak om C-undersøkelse som alternativ, vil dette måtte utføres av akkreditert organ, (som for C-undersøkelse etter sjette ledd, jf nedenfor.) En avgjørelse om å kreve alternativ miljøundersøkelse skal det fattes vedtak om. Vedtaket vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og skal derfor begrunnes. Forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 første ledd anses imidlertid ikke nødvendig, da søker gjennom søknaden forutsettes å ha uttalt seg. Enkeltvedtak gir klagerett.

Sjette ledd

Bestemmelsen sier at Fiskeridirektoratet i samråd med Fylkesmannen kan kreve en C-undersøkelse av bunntilstanden på lokaliteten (nærsonen) og utover i resipienten (fjernsonen) i henhold til NS 9410 jf. 9423 dersom anleggets størrelse, beliggenhet eller andre forurensningsmessige forhold tilsier det.

Med anleggets størrelse menes søknad om ny lokalitet hvor det planlegges stor produksjon, eller søknad om vesentlig utvidelse i forhold til eksisterende drift. For at kun anleggets størrelse skal brukes som argument for C-undersøkelser, skal samlet planlagt produksjon på lokaliteten være større enn 3.120 tonn. Produksjon i denne sammenheng må forstås som stående biomasse.

Beliggenhet som moment kan for eksempel gjelde søknad på lokalitet innenfor en terskel hvor resipienten kan avgrenses og faglige vurderinger tilsier at kapasiteten er utilstrekkelig i forhold til virksomheten. Lokale terskelbasseng i kyst/fjordområder og mindre fjordarmer med terskel kan være eksempler på slike områder.

Forurensningsmessige forhold kan være når det samlede utslipp av næringssalter fra ulike kilder (jordbruk, kloakk, industri, oppdrett etc.) til den omsøkte lokalitetens fjernsone fra før anses å nærme seg tålegrensen til den totale resipienten.
 
Avgjørelsen om C-undersøkelse etter denne bestemmelsen regnes ikke som enkeltvedtak. Beslutningen om det skal kreves C-undersøkelse eller tilsvarende inngår som en del av forberedelsen til om det skal gis tillatelse eller ikke. Vurderingen om det skal gis akvakulturtillatelse eller ikke vil munne ut i enkeltvedtak med begrunnelse og klagerett.

C- undersøkelser eller tilsvarende skal foretas av organ som er akkreditert for å utføre oppgaven. Akkreditert organ er akkreditert av Norsk Akkreditering eller annet anerkjent akkrediteringsorgan som har undertegnet de relevante multilaterale avtaler for gjensidig internasjonal anerkjennelse, og som er etablert i et EU/EØS land. Det aktuelle organet skal ikke bare være akkreditert, men akkreditert for de aktuelle oppgavene som skal utføres i henhold til gjeldende standard.

Organ som er akkreditert etter NS-EN 45004 (Generelle krav til drift av ulike typer organer som utfører inspeksjoner) skal oppfylle standardens krav til uavhengighetsklasse C eller høyere. Organ som er akkreditert i henhold til NS-EN ISO/IEC 17025 (Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse) skal før akkreditering ha klarlagt eventuelle interessekonflikter og disse skal være håndtert på en måte som sikrer at kvaliteten av arbeidet ikke påvirkes av disse interessene.

Det gjøres oppmerksom på at det er få organ som er akkreditert til å utføre C-undersøkelser. Kostnads- eller tidsaspektet, herunder den geografiske avstanden til nærmeste akkrediterte organ, kan tilsi at Fiskeridirektoratet i enkeltsaker kan dispensere fra kravet til at organet skal være akkreditert, jf § 21, om dispensasjonsadgang i ”særlige tilfeller”. Jf. også felles instruks fra FKD og MD datert 3.05.05 om forvaltning av bestemmelsene om miljøundersøkelser. Direktoratet må ikke gjennom sin dispensasjonspraksis legg til rette for at enkelte organ venter med eller avstår fra å søke om akkreditering. Etter en overgangsfase skal det således gis færre dispensasjoner, jf. merknadene til § 21.

Til § 10a Særlig krav for blåskjellsøknader

Bestemmelsen har hjemmel i akvakulturloven § 13 tredje ledd.

Bestemmelsen innfører et krav om plikt til å stille sikkerhet ved søknad om tillatelse for akvakultur. Kravet gjelder også i driftsfasen ved overføring av tillatelser til akvakultur av blåskjell tildelt etter 31. mars 2007, se akvakulturdriftsforskriften § 58a med merknader.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at opprydding blir gjennomført etter permanent opphør av drift på en lokalitet, slik at akvakultur ikke blir til skade eller sjenanse for de områder hvor aktiviteten har vært drevet. Det vises i denne sammenheng til akvakulturloven § 13 første ledd, samt akvakulturdriftsforskriften § 15 annet ledd som bestemmer at fullstendig opprydding skal være fullført innen 6 måneder etter opphør. Manglende opprydding utgjør et stort problem for oppdrettsnæringen, og i særlig grad for blåskjellnæringen. Manglende opprydding er uheldig for næringens omdømme, hensynet til miljøet og er ikke i tråd med formålet om en effektiv arealutnyttelse.

Kravet er begrenset til akvakultur av blåskjell. Bakgrunnen for det er at problemet med manglende opprydding har vært størst i blåskjellnæringen.

Dette kravet gjelder for tillatelser gitt fra og med denne reglen trådte i kraft; 1. april 2007. Søknader som er innkommet før 1. april 2007, men ikke ferdigbehandlet per 31. mars 2007, må således være vedlagt dokumentasjon på sikkerhetsstillelse i tråd med bestemmelsen her før de eventuelt kan innvilges. Dersom søknader innkommet før 1. april ikke har vedlagt slik dokumentasjon, må de få en frist til å stille påkrevd dokumentasjon, jf. omtale innledningsvis under første ledd nedenfor. Det presiseres at det samme gjelder søknader om endring i eksisterende tillatelser som innebærer økt arealbeslag eller økt biomasse. Det vises til formålet med sikkerhetsstillelsen.

Nye tillatelser til akvakultur av blåskjell vil bare kunne bli gitt i dekar, jf. ny § 13 andre ledd.

Første ledd

Av første ledd fremgår det at søknad om akvakultur av blåskjell skal inneholde dokumentasjon på sikkerhetsstillelse. Dokumentasjon på sikkerhetsstillelse må foreligge før søknadsbehandlingen kan påbegynnes. Dersom påkrevd dokumentasjon ikke er vedlagt søknaden, vil Fiskeridirektoratets regionkontor be søker om å sende inn den påkrevde dokumentasjon før søknadsbehandlingen kan påbegynnes. Det skal settes en rimelig frist for denne innsendingen. Dersom dokumentasjon ikke oversendes innen fristens utløp, skal det fattes vedtak om avvisning av søknaden.

Kr 2.500,- per tillatt dekar antas å utgjøre det en opprydding omtrentlig vil koste forutsatt at passivitetsbestemmelsen i denne forskriften § 18 blir praktisert strengt. Tilsvarende må også plikten til fullstendig opprydding senest 6 måneder etter avsluttet drift, jf. akvakulturdriftsforskriften § 15 annet ledd, praktiseres strengt. Ved konstatert brudd på denne plikten må opprydding finansiert ved bestemmelsen her iverksettes så raskt som mulig. Videre forutsetter beløpet at skjellene lar seg tilbakeføre til naturen. En ilandføring av skjellene vil innebære at de reelle kostnadene ved en eventuell opprydding blir langt høyere, slik at sikkerhetsstillelsen i de tilfellene ikke vil gi tilstrekkelig dekning.

Hvis tillatelsen ikke er omsøkt i hele dekar, men f eks er på 3,6 dekar, vil sikkerhetsbeløpet fremkomme slik: kr 2.500 x 3,6 = kr 9000.

Første ledd inneholder tre ulike måter sikkerhet kan stilles på. De tre ulike måtene er som følgende:

Første ledd bokstav a innebærer at et innebetalt depositum på kr. 2.500,- per omsøkt dekar på sperret konto, kan gi tilstrekkelig sikkerhet. Det presiseres at depositumet skal være plassert på sperret konto før søknaden sendes inn.

Det antas at kontoen må tilhøre en finansinstitusjon. Det er ikke krav om at finansinstitusjonen er norsk, se nærmere redegjørelse under merknadene til tredje ledd, men det antas at den utenlandske finansinstitusjon må ha en filial i Norge og at pengene er satt inn der.

For at Fiskeridirektoratet skal kunne godta innskuddet som depositum, må finansinstitusjonen bekrefte, jf. tredje ledd, at den forplikter seg til å la beløpet stå på sperret konto med mindre Fiskeridirektoratets regionkontor samtykker til noe annet, jf. akvakulturdriftsforskriften § 58a siste ledd. Da vil finansinstitusjonen være avtalerettslig bundet av sin bekreftelse, og kan bli erstatningsansvarlig ved et eventuelt mislighold.

Innehaver av kontoen skal være den samme som søker om tillatelse til akvakultur av blåskjell. Opptjente renter kan innehaveren kreve utbetalt til seg. Beløpet skal settes inn på en særskilt konto. Det innebærer at beløpet ikke kan blandes med andre penger som søkeren måtte ha på andre konti. Videre antas det at kontoen som hovedregel bør være underlagt vanlige rentevilkår. Dette fordi en konto med andre rentevilkår gjerne vil være underlagt vilkår som ikke er forenlige med formålet til et depositum, for eksempel en bindingstid på innskuddet.

Beløpet må påregnes å stå på sperret konto så lenge tillatelsen er gjeldende, og så lenge opprydding ikke er foretatt etter avsluttet drift. Det vises til formålet med sikkerhetsstillelsen og akvakulturdriftsforskriften § 58a siste ledd.

Første ledd bokstav b innebærer at en forsikringsordning som gir tilsvarende dekning som depositum nevnt i bokstav a, kan godtas. Fiskerimyndighetene er ikke per medio 2007 kjent med at forsikringsbransjen tilbyr slike forsikringsordninger, men vil ikke utelukke at slike ordninger blir tilbudt i fremtiden. For at slike forsikringsordninger kan godtas kan de ikke inneholde forbehold/vilkår som medfører at forsikringssummen ikke kan utbetales Fiskeridirektoratet i tilfeller der plikten til fullstendig opprydding ikke er innfridd senest 6 måneder etter avsluttet drift. Bekreftelse på at slik forsikringsordning foreligger, skal gis av en forsikringsinstitusjon, jf. tredje ledd.

Første ledd bokstav c innebærer at annen likeverdig sikkerhet som gir tilvarende dekning som i bokstav a, også kan godtas. Det man først og fremst har tenkt på her er en fondsordning etablert av næringen selv. Per medio 2007 eksisterer ikke en slik fondsordning, men fiskerimyndighetene vil ikke utelukke at en slik fondsordning engang i fremtiden kan bli etablert. Den institusjonen som styrer et slikt eventuelt fremtidig fond, vil være den som bekrefter sikkerheten, jf. tredje ledd.

Videre antas det at en bankgaranti vil kunne godtas, forutsatt at den ikke er tidsbegrenset og samtidig uoppsigelig. Fiskerimyndighetene er ikke kjent med at slik bankgarantier tilbys i markedet.

Når det gjelder uoppsigelige og ikke tidsbegrensede morselskapsgarantier, antas det at disse ikke kan godtas. Det vises til at disse ikke vil være en ”institusjon”, jf. ordlyden i tredje ledd. Videre vil det kunne være en fare for at morselskap kan gå konkurs eller begjærer oppbud. I de tilfellene vil morselskapsgarantien kunne være lite verdt. Banker og forsikringsselskap derimot har i slike sammenhenger bankenes sikringsfond og forsikringsselskapenes garantiordninger, jf. banksikringsloven.

Annet ledd

Dokumentasjonskravet knyttes i utgangspunktet til omsøkt størrelse, jf. første ledd. Nå kan det imidlertid tenkes at søknaden blir endret i løpet av søknadsbehandlingen. Det fremgår derfor av annet ledd at søker før tillatelsen utstedes, på ny må dokumentere sikkerheten i tråd med det antall dekar tillatelsen skal lyde på. Det antas at dette ikke er nødvendig dersom søknaden ikke blir endret eller endringen innebærer en minking av areal/biomasse i forhold til det opprinnelige omsøkte.

Annet ledd kan også være aktuell dersom søker er et selskap under stiftelse. Da må dokumentasjonen før utstedelse av tillatelsen, lyde på selskapet som er stiftet og registrert i Brønnøysund, jf. merknadene til § 10 innledningsvis.

Blir søknaden avslått, skal sikkerhetsstillelsen i forhold til den konkrete søknaden frigis.

Tredje ledd

Første punktum: Her er det innledningsvis sagt noe om hvem skal gi bekreftelse på at slik sikkerhet som nevnt i første ledd foreligger. For det første er finansinstitusjoner nevnt. Dette omfatter sparebanker og forretningsbanker med hovedsete her i riket. Også andre kredittinstitusjoner som er medlem av bankenes sikringsfond kan godtas, jf. banksikringsloven § 2-1. Filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete utenfor Norge kan også godtas, forutsatt at de er enten medlem av den norske innskuddsgarantiordningen eller garantiordningen i filialens hjemland anses å gi innskyterne like god dekning som den norske innskuddsgarantiordningen. I sistenevnte tilfelle må filialens hjemland være en EØS-stat. Det vises til banksikringsloven § 2-2.

Videre kan en forsikringsinstitusjon godtas. Det antas at dette vil være skadeforsikringsselskaper, jf. forsikringsloven § 1-3. Videre må skadeforsikringsselskapet ha tillatelse til å drive skadeforsikring i Norge og dermed være medlem av forsikringsselskapenes garantiordninger. Det vises til banksikringsloven § 2A-3.

Til slutt fremgår det av tredje ledd at annen relevant institusjon kan godtas. Her tenkes det primært på en institusjon som styrer et eventuelt fremtidig fond, jf. første ledd bokstav c.

For alle tre institusjonstypene må det være en sammenheng mellom den tjenesten som de konkret har tilbudt i henhold til første ledd, og hva de bekrefter.

Tredje ledd annet punktum angir at det er søkers ansvar å dokumentere at forsikring eller annen likeverdig sikkerhet gir tilsvarende dekning som kravet til depositum. Dette for klart å fastslå at Fiskeridirektoratet ikke har noe ansvar for å skaffe noe ytterligere dokumentasjon på at kravene er oppfylt.

Fjerde ledd

Fjerde ledd opplyser hva som er hensikten med sikkerhetsstillelsen. Se nærmere omtale av dette innledningsvis.

Merknader til Kapittel 3. Avgrensning av akvakulturtillatelse

Avgrensningen skal for hver akvakulturtillatelse fremgå av tillatelsesdokumentet.

Oppdrettsnæringen har, siden før fiskeoppdrettsloven av 1985 ble vedtatt, generelt vært regulert gjennom fastsettelse av en øvre avgrensning av tillatelsene målt i konsesjonsvolum. Gjeldende avgrensning i maksimalt tillatte biomasse (forkortes MTB), innebærer at akvakulturtillatelse avgrenses av en øvre grense for den til enhver tid tillatt stående biomasse (fiskens samlede vekt i levende live) for den aktuelle akvakulturtillatelsen, jf. definisjonen av biomasse i § 3. En overskridelse av biomassegrensen i driftsfasen vil utgjøre en overtredelse av akvakulturdriftsforskriften, og kan medføre ilegging av tvangsmulkt og straffansvar. Det vises til regelen som omhandler biomasse for driftsfasen, i akvakulturdriftsforskriften § 42. For akvakulturtillatelser der en avgrensning i MTB (se § 11 og § 12, 2. og 3. ledd) er vanskelig eller lite hensiktsmessig, skal avgrensningen fastsettes i det enkelte tilfelle (se § 13, og § 12 første ledd).

Begrunnelsen for reguleringen på tillatelsesnivå (tidligere konsesjonsnivå) er at det gir en overordnet mulighet for å avgrense akvakulturtillatelsen i en standard størrelse, samt kontrollere og begrense produksjonen dersom dette skulle vise seg nødvendig for å oppnå de formål som fremgår av denne forskrift § 1.

Kapittelet inneholder ingen bestemmelse om avgrensning for settefisk. Avgrensningen vil således tilsvare de beskrivelser, tegninger og kartbilag som tillatelsen viser til, se akvakulturdriftsforskriften § 8, kapittel 3 og kapittel 5. Akvakulturtillatelser gitt til settefisk for lokalitet på land vil blant annet avgrenses ved bygningsmassen og plasseringen som det er gitt tillatelse til, det vil si arealbeslaget.

Til § 11 Akvakultur av mat- og stamfisk i ferskvann

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Bestemmelsen gir en avgrensing av maksimalt tillatte biomasse ved en ferskvannstillatelse for akvakultur av mat- og stamfisk. Regelen er en videreføring av tidligere ferskvannsforskrift § 7, som avgrenset ferskvannskonsesjoner til et volum på 5.000 m3. Tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 18, andre ledd, satte en øvre grense for fiskemengden pr. konsesjon på 65 tonn pr. 1.000m3 konsesjonsvolum. For en ferskvanntillatelse avgrenset til 5.000m3 vil dette gi en akvakulturtillatelsesavgrensning på 5 x 65 tonn = 325 tonn. Bestemmelsen er således en videreføring av tidligere regulering for biomassegrenser ved ferskvannstillatelser.

Denne forskriftens § 5 inneholder regler som spesielt gjelder for tildeling av akvakulturtillatelser til akvakultur av mat- og stamfisk i ferskvann. Bestemmelsen bidrar ytterligere til å ivareta de hensyn og formål som ligger til grunn for forskriften, med spesiell vekt på miljøhensyn.

Siden laks, ørret og regnbueørret er regulert av annen forskrift, vil artene som er omfattet av denne bestemmelsene være enten rene ferskvannsarter eller andre anadrome arter, f eks røye.

§ 12 Akvakultur av matfisk og stamfisk i sjøvann

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Bestemmelsens annet til fjerde ledd gir en avgrensing av maksimalt tillatte biomasse ved en tillatelse til akvakultur av matfisk og stamfisk i sjøvann.

Første ledd

Regelen er en videreføring av tidligere marinfiskforskrift § 7 første ledd første punktum, som sa at størrelsen på anleggene skulle ” fastsettes i det enkelte tilfelle”. Det antas at denne regelen sjelden kommer til anvendelse på grunn av den reelle hovedregelen i annet ledd.

Ved regionkontorets fastsettelse av størrelsen skal det ses hen til hva som er en hensiktsmessig størrelse for tillatelsen, inkludert hva som mest hensiktsmessig for å kunne kontrollere og begrense produksjonen dersom det skulle vise seg nødvendig for å oppnå de formål som fremgår av formålbestemmelsen i § 1. Videre må ikke størrelsen settes større enn det den omsøkte lokaliteten kan bære ut fra blant annet miljøhensyn. Det vises til at det etter denne forskriften ikke kan klareres flere lokaliteter til én akvakulturtillatelse.

Annet ledd

Bestemmelsen gir en avgrensning av maksimalt tillatt biomasse ved en tillatelse til akvakultur av matfisk med merdteknologi i sjøvann. Med merdteknologi menes en flytende eller nedsenkbar installasjon, som kan være sammensatt av flyter, not og fortøyning. De fleste som driver med akvakultur av matfisk og stamfisk i sjøvann benytter denne type teknologi. Avgrensningen som fremgår av annet ledd vil således i realiteten være hovedregelen.

Regelen er en videreføring av tidligere marinfiskforskrift § 7 første ledd andre punktum, som avgrenset matfiskanlegg med merdteknologi til et volum på 12.000m3. Tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 18 andre ledd satte en grense for fiskemengden pr. konsesjon på 65 tonn pr. 1.000m3 konsesjonsvolum. For en akvakulturtillatelse til matfisk tidligere avgrenset til 12.000m3 vil dette nå gi en avgrensning på 12 x 65 tonn = 780 tonn.

Tredje ledd

Bestemmelsen gir en avgrensning av maksimalt tillatt biomasse for såkalte manntalls- og tilvirkertillatelser. Regelen er en videreføring av tidligere marinfiskforskrift § 7 første ledd tredje punktum, som avgrenset manntalls- og tilvirkerkonsesjoner til et volum på 1.000 m3. Tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 18 andre ledd satte en grense for fiskemengden pr. konsesjon på 65 tonn pr. 1.000m3 konsesjonsvolum. For en akvakulturtillatelse tidligere avgrenset til 1.000 m3 vil dette nå gi en avgrensning på 1 x 65 tonn = 65 tonn. Bestemmelsen er således en videreføring av tidligere regulering for biomassegrenser ved slike akvakulturtillatelser. Det vises til bestemmelsen i denne forskriften § 10 tredje ledd samt merknader, som blant annet presiserer at denne typen virksomhet må være av midlertidig eller sporadisk karakter.

I og med at akvakulturdriftsforskriften per i dag ikke uttrykkelig omhandler manntalls- og tilvirkertillatelser, bør det fremgå av tillatelsen hvilke bestemmelser i akvakulturdriftsforskriften som gjelder for denne type tillatelser.

Fjerde ledd

Bestemmelsen gir en avgrensning av maksimalt tillatt biomasse ved en tillatelse til akvakultur av villfanget marin fisk.

Dette leddet har kommet inn på bakgrunn av arbeidet med fangbasert akvakultur. Det nye regelverket om fangbasert akvakultur har medført endringer i en rekke forskrifter, blant annet denne. Regelverket er videre hjemlet i deltakerloven, matloven, dyrevernloven og akvakulturloven. Regelverket ble vedtatt 22. desember 2005 av FKD.

Denne bestemmelsen gjelder for akvakulturfasen. Det er svært vanskelig å få helt entydige og skarpe grenseflater mellom når virksomheten regnes som fiskeri og når det regnes som akvakultur. I forarbeidene til akvakulturloven fremgår det at sentrale elementer i forståelsen av når virksomheten er å betrakte som akvakultur vil være om tiltakene som rettes mot organismene har produksjonslignende trekk og om virksomheten har preg av å være mer eller mindre permanent. Momenter som kan nevnes er oppbevaringens lengde, hvor permanente installasjonene er, omfanget av virksomheten i tid og rom og hvorvidt de hensyn som akvakulturloven skal ivareta blir tilstrekkelig regulert etter annet regelverk. For nærmere utdyping vises til Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) side 55 flg.

Forskjellen mellom tredje og fjerde ledd er for det første at for de søkerne som faller inn under fjerde ledd er det ikke noe krav at virksomheten skal være av midlertidig eller sporadisk karakter, sml. § 10 tredje ledd. Videre er det ikke krav om at fiskere som søker må være fysiske personer. Søkere etter fjerde ledd må dernest fremlegge alle opplyninger som krevd i § 10 første ledd, herunder miljøundersøkelse.

Tildeles tillatelse til akvakultur etter fjerde ledd plikter innehaver å følge reglene i akvakulturdriftsforskriften og dette bør fremgå av tillatelsen. Det kan imidlertid være grunnlag for å gjøre unntak i tillatelsen fra hele eller deler av kompetansekravet i akvakulturdriftsforskriften § 6 første ledd i en overgangsfase.

Etter gebyrforskriften (2001-12-21 nr. 1597) § 2 annet ledd er gebyret for denne typer søknader kr 3000,-.

Det presiseres at det fortsatt kan søkes om og innvilges ordinære matfisktillatelser på 780 tonn til akvakultur av villfanget fisk, men da skjer det i henhold til annet ledd og det skal da betales ordinært gebyr for denne typer søknader.

Til § 13 Akvakultur av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.
Det vises til definisjonene av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder i § 3 nr. 3, 6 og 9.

Bestemmelsen slår fast at det skal fastsettes en avgrensning av en tillatelse til akvakultur av bløtdyr, krepsdyr og pigghuder. Regelen er en videreføring av tidligere skalldyrforskrift § 7, som sa at ”Størrelsen på anleggene fastsettes i det enkelte tilfelle”.

Når størrelsen skal fastsettes, blir opplysningene i søknaden utgangspunktet for vurderingen. Søker må definere hvilken størrelse det blir søkt om. Ved regionkontorets fastsettelse av avgrensningen av akvakulturtillatelsen, skal det vurderes hvilken innvirkning anlegget vil kunne få på det omkringliggende miljø og hvilken innvirkning det omkringliggende miljø vil kunne ha på anlegget. Akvakulturtillatelsen må fastsettes i tråd med de hensyn som ligger til grunn for forskriften, se formålbestemmelsen i § 1.

Utgangspunktet er at arealbeslaget må gis i dekar. Begrunnelsen er at en slik benevnelse av tillatelsen vil kunne ivareta hensynet til oversikt og kontroll. Eventuelt kan det foretas en avgrensning av akvakulturtillatelsen i antall individ, men ulempen er at dette blir lite informativt angående arealbeslaget. Derfor bør andre avgrensninger enn antall individ fortrinnsvis benyttes.

På grunn av stor pågang av søknader, samt mulighet for store arealbeslag, ble det i 2000 foretatt en innstramming av praksis for tildeling av konsesjoner for skjell. Begrunnelsen var et ønske om å oppnå en balansert utvikling av skjellnæringen, slik at den kunne bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring i tråd med oppdrettslovens formål. Denne innskjerpingen av praksis er fortsatt relevant for de enkelte avgrensninger av akvakulturtillatelsen for skjell, da den legger føringer for en strengere vurdering ikke bare i forhold til om tillatelse skal gis, men også for hvor stort arealbeslag det skal gis tillatelse til.

Avgrensningen av akvakulturtillatelsen blir ved en tildeling fastsatt med utgangspunkt i de opplysninger som har fremkommet i søknaden. Moment av relevans for avgrensningen vil være i hvor stor grad søker kan dokumentere at det foreligger et reelt behov for det omsøkte areal, og at søker evner å nyttiggjøre seg dette, jf. §§ 1 og 7 bokstav b nr 1. I følge retningslinjer fra Fiskeridirektoratet, som i første rekke gjelder blåskjell, kamskjell og østers, skal en streng praksis legges til grunn for denne vurderingen. Søknader for å sikre seg areal til en mulig fremtidig utbygging eller som et reserveareal, skal ikke innvilges.

Hvor mye areal som er nødvendig for å produsere en bestemt mengde blåskjell, vil variere etter strømforhold og næringstilførsel på lokaliteten, og vekst-tiden er kortere sør enn nord i landet. Behovet for areal vil videre variere etter hvordan anlegget er utformet, for eksempel lengde og avstand mellom bøyestrekkene og lengden på yngelsamlerne.

Et ”normalanlegg” vil som utgangspunkt bruke 250 meter lange bøyestrekk og 10 bøyestrekklengder på en samlet bredde på 12 meter. Pr. meter bøyestrekk blir det regnet 10 yngelsamlere. Et slikt anlegg vil ha et netto overflateareal på 3000 m2, dvs. 3 dekar , og produksjonen vil være mellom 100 og 200 tonn. I tillegg må man rekne med omtrent 5 meter på hver kortside til hovedfortøyning og eventuelle sidefortøyninger. Dersom man planlegger å høste mellom 100 og 200 tonn pr. år må man således med to års veksttid ha et samlet areal på 7 dekar.

Annet ledd

Det vises til § 10a om særlige krav til blåskjellsøknader. Slike søknader skal vedlegges dokumentasjon som viser at søker har stilt en sikkerhet for opprydding etter permanent opphør av drift på en lokalitet. Sikkerhetsbeløpet utgjør kr 2.500,- per omsøkt dekar.
Det er således bakgrunnen for at nye tillatelser for blåskjell skal gis i dekar.

Til § 14 Omgjøring av akvakulturtillatelsens avgrensning

Hjemmelsgrunnlaget for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 5.

Regelen angir overgangsregler for konvertering fra tidligere avgrensningsformer til nytt regelverk innført 1. januar 2005. Regelen omfatter imidlertid bare akvakulturtillatelser og lokaliteter avgrenset i volum, som konverteres til biomasse. Akvakulturtillatelser og lokaliteter som er avgrenset på annen måte, f eks dekar, vil dermed ikke konverteres etter denne bestemmelsen.

Intensjonen er å unngå omgjøring ved enkeltvedtak av tidligere akvakulturtillatelser, der produksjonsomfanget er fastsatt ut ifra en angivelse av volum.

Forslaget bygger på tidligere drifts- og sykdomsforskrift (FOR 1998-12-18-1409) §18 andre ledd som satte en grense for fiskemengden pr. konsesjon på 65 tonn pr. 1.000m3 konsesjons- og lokalitetsvolum. Bestemmelsen innebærer i praksis ingen nye plikter sammenlignet med tidligere regelverk.

Første ledd: gjelder avgrensingen av den enkelte akvakulturtillatelsen. Hensikten med avgrensning på dette nivået er å ha en standard størrelse, som igjen gir en mulighet til å kontrollere og begrense produksjonen.
 
Det skal ikke skrives ut nye akvakulturtillatelsesdokument. Ved innføringen av det nye regelverket anses konverteringen for automatisk å ha funnet sted, og de nye avgrensningsformene har blitt innarbeidet i Havbruksdatabasen og videreført i det nye Akvakulturregistret.
 
Annet ledd: gjelder avgrensing på lokalitetsnivå. Hensikten med en slik avgrensing er begrunnet i miljø- og sykdomshensyn, samt hensyn til konkurrerende interesser for bruk av kystsonen.

Det skal ikke skrives ut nye dokument for de tidligere klarerte lokaliteter. Ved innføringen av det nye regelverket, anses konverteringen fra m3 til MTB automatisk å ha funnet sted.

Annet ledd vil som hovedregel ikke ha noen selvstendig betydning siden akvakulturtillatelsen og lokalitetsklareringen etter denne forskriften ofte vil være tilsvarende og derfor ha den samme begrensningen. Det kan imidlertid tenkes at lokaliteten er klarert for flere akvakulturtillatelser, slik at avgrensningen på lokaliteten er høyere enn for den enkelte akvakulturtillatelse som er klarert for lokaliteten. Det presiseres at etter denne forskriften vil ikke en akvakulturtillatelse kunne drive på flere lokaliteter.

Omleggingen av systemet fra begrensning i volum og biomasse til begrensning utelukkende i biomasse, innebærer at innehaver av akvakulturtillatelsen kan søke om å utvide det areal lokaliteten er klarert for. Det presiseres at innehaver ikke kan foreta en slik utvidelse uten å innhente ny klarering. Dette har sammenheng med at anlegget skal plasseres i samsvar med de beskrivelser, tegninger og kartbilag tillatelsen viser til, jf. akvakulturdriftsforskriften § 8 første ledd. Dersom plassringen avviker fra det som det er gitt tillatelse til, kan det få konsekvenser for andre interesser i området, f.eks. ferdselen til sjøs. Det må derfor foretas en fornyet vurdering etter denne forskriftens § 7 ved søknad om utvidelse av arealet.

Tredje ledd angir formelen som skal benyttes ved omregningen, og gjelder omregning både i forhold til første og andre ledd. Regnestykket tilsvarer bestemmelsen gitt i den tidligere drifts- og sykdomsforskriften § 18, andre ledd.

I forbindelse med ikrafttredelsen av ny akvakulturlov og ny forskrift om akvakulturregisteret (A-registerforskriften) ble kapittel 4 om overføring av konsesjoner og endring i eierforhold i denne forskriften opphevet (og dermed også §§ 15-17).

Kapittel 5. Administrative bestemmelser, tiltak og straff

Til § 18 Tilbaketrekking av tillatelse ved passivitet

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 9 tredje ledd, jf. første ledd bokstav d. Siste ledd har også hjemmel i akvakulturloven § 19 fjerde ledd, jf. andre ledd.

Bestemmelsen innebærer en innstramming av tidligere praksis, som la til grunn en 3-års frist etter tidligere drifts- og sykdomsforskrift § 29. For en tillatelse tildelt etter 01.01.05 vil 2-års fristen være bindende i forhold til etableringen. Videre vil passivitetsvirkningen inntre ved 2 års manglende virksomhet.

Bestemmelsen nevner bare tilbaketrekking av akvakulturtillatelse, mens passivitetsregelen i laksetildelingsforskriften § 38 gjelder tilbaketrekking av tillatelse og lokalitet. Begrunnelsen for den ulike ordlyden er at akvakulturtillatelse gitt etter denne forskriften ikke kan være knyttet til flere lokaliteter, se § 4 annet ledd nr. 2.

Begrunnelsen for tilbaketrekking av akvakulturtillatelsen ved passivitet er formålet om å unngå unødvendig båndlegging av areal. En unødvendig båndlegging vil ikke harmonere med formålbestemmelsen i denne forskriften § 1.

Det er videre uheldig med passive akvakulturtillatelser som kan hindre at en kan gi tillatelse til andre næringsutøvere som er interessert i å drive på de samme lokalitetene eller i nærområder til disse. Hensynet til ryddighet og effektiv ressursbruk i forvaltningen taler også for at passive tillatelser bør trekkes tilbake.

Passivitetsbestemmelsen gir en oppfordring til å søke om et areal som samsvarer med behovet de første årene, og øker kravet til grundig forarbeid ved planlegging av driften. Det kan deretter søkes om utvidelse av lokaliteten, dersom behovet øker de neste årene. Det er ønskelig å unngå at det blir gitt tillatelse til store lokaliteter som innehaver av akvakulturtillatelsen ikke klarer å nyttiggjøre seg. En slik unødvendig båndlegging vil blokkere for andre aktører som potensielt vil kunne drive på de aktuelle lokalitetene eller i nærområdet. Ved passivitet av et slikt omfang som bestemmelsen beskriver, bør tilbaketrekking finne sted. Med dette menes at forvaltningen ikke har en vid skjønnsmessig adgang til å vurdere om inndragning skal finne sted. Så lenge de nødvendige vilkår er innfridd, er utgangspunktet at inndragning skal finne sted. En slik praksis vil gjøre forvaltningen av kystområdene mer forutsigbar, og bidra til å sikre likebehandlingen.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der hovedregelen bør fravikes, men dette skal praktiseres som en meget snever unntaksmulighet. Det forhold at det er dårlige tider og vanskelig å få finansiering medfører ikke tilstrekkelig grunnlag for å la være å trekke akvakulturtillatelsen tilbake. Sammenhengen i regelverket tilsier også at dårlig økonomi ikke er et unntakstilfelle. Det vises til at økonomisk evne ikke lenger skal vurderes i forbindelse tildeling.

Heller ikke liten yngeltilgang eller vanskeligheter med å skaffe teknisk utstyr er et unntakstilfelle i seg selv. Uventede forhold helt utenfor innehaverens kontroll som han ikke kan unngå eller overvinne følgene av kan gi grunnlag for unntak.

I disse sjeldne unntakstilfellene og der hvor innehaver av tillatelsen kan dokumentere at drift er meget nært forestående, bør regionkontorene etter søknad fatte et vedtak der de gir utsatt frist for oppstart. Den gitte fristen vil kunne danne grunnlag for kontroll av om virksomheten faktisk har startet opp ved utløp av fristen og skape forutsigbarhet for innehaveren. Fristen som settes må være så kort som mulig vurdert opp mot grunnlaget for utsettelsen. Det kan videre settes som vilkår at driften skal ligge på et visst nivå når fristen løper ut. Hjemmelen for å gi en slik utsatt frist er § 18 første ledd, jf. ”kan” og ulovfestet vilkårslære i forvaltningsretten.

Passivitetsbestemmelsen vil i prinsippet kunne gjelde også på tidsbegrensede akvakulturtillatelser, når vilkårene for passivitetsvirkningen er oppfylt, f eks der tidsbegrensningen er 10 år, men driften er ikke kommet i gang etter 2 år.

Saksbehandlingen ved tilbaketrekking skal gjøres i form av enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Dette innebærer blant annet at prosessen starter med at forhåndsvarsel om vedtak om tilbaketrekking sendes, se forvaltningsloven § 16. Det gis der en frist for innehaver av akvakulturtillatelsen til å uttale seg om grunnlaget for passivitet. Passivitetsvirkningen (vedtak om tilbaketrekking) inntrer ikke dersom konsesjonsinnehaver dokumenterer drift med mer enn 1/3 av det tillatte .

Begrensede akvakulturtillatelser der tiden er ute, skal ikke trekkes tilbake etter denne bestemmelsen, de faller etter sin natur automatisk bort. I slike tilfeller fattes det ikke vedtak om bortfall av akvakulturtillatelsen, da tidspunktet for bortfall følger av vedtaket om tidsbegrensningen. Det bør likevel sendes et brev der en opplyser om at tillatelsen er falt bort, og dermed vil slettes fra registeret. I samme brev påpekes opprydningsplikten, slik den følger av akvakulturdriftsforskriften § 15, 2. ledd.

Første ledd: Bestemmelsen angir grunnlag for at passivitetsvirkningen i form av tilbaketrekking vil kunne inntre. Tillatt størrelse skal for hver akvakulturtillatelse fremgå av tillatelsesdokumentet. Det må foretas en konkret vurdering av tillatt størrelse slik denne er kommet til uttrykk i dokumentet, sett i sammenheng med den igangsatte virksomheten for perioden.

Ordlyden det tillatte i første punktum henspeiler for det første på avgrensingen i biomasse når det gjelder fisk. For akvakultur av matfisk og stamfisk i sjøvann med merdteknologi vil grensen på 1/3 av tillatt biomasse utgjøre 260 tonn for en akvakulturtillatelse på 780 tonn, jf. denne forskriftens § 12 andre ledd. Ved en annen biomasseavgrensning av akvakulturtillatelsen må det foretas en individuell utrekning av hvor mye 1/3 vil utgjøre. Når det gjelder settefisk, vises det til merknadene til kapittel 3. Det må foretas en individuell utrekning av hva som vil utgjøre 1/3 for disse akvakulturtillatelsene.

For det annet henspeiler ordlyden det tillatte når det gjelder bløtdyr, krepsdyr og pigghuder på andre avgrensningsstørrelser for disse typene akvakulturtillatelser. For akvakultur av skjell vil f eks dekar ofte være avgrensningen, se § 13 og merknadene til denne bestemmelsen.

Begrepet virksomhet må forstås på tilsvarende måte som definisjonen av akvakultur i denne forskriftens § 3 nr. 1. Virksomhetsbegrepet omfatter også tomme anlegg på en lokalitet etter at akvakulturdyrene er tatt ut, eller der røkting av blåskjellanlegg ikke lenger finner sted. Dette vil innebære at manglende tilsyn, som påkrevd etter akvakulturdriftsforskriften § 10, kan medføre at virksomhet ikke lenger anses for å foregå i tilstrekkelig omfang til at tilbaketrekking unngås. Ordlyden det tillatte må i dette tilfellet ses i sammenheng med virksomhetsbegrepet, og vil her kunne bli fortolket innskrenkende. Manglende røkting av skjellanlegg kan etter denne regelen medføre at passivitetsvirkningen inntrer, selv om anleggene i utgangspunktet har blitt etablert med mer enn 1/3 av størrelsen slik denne fremkommer i tillatelsesdokumentet.

Passivitet kan blant annet dokumenteres ved manglende melding om etablering av virksomheten (se akvakulturdriftsforskriften §§ 40 og 57), melding om produksjonsstans, driftsplaner/driftsjournaler og ved observasjon i forbindelse med IK-revisjon eller fysisk kontroll. Det fremgår av akvakulturdriftsforskriften § 29 at oppdretter plikter å foreta miljøovervåking av lokaliteter i sjøvann hvor det produseres fisk. Regelen i samme forskrift § 29, andre ledd andre punktum, sier: Miljøundersøkelse skal for oppdrett av andre fiskearter enn laks, ørret og regnbueørret første gang gjennomføres når det produseres mer enn 1/3 av tillatt konsesjonsbiomasse. Dersom oppdretter ikke har sendt inn slik undersøkelse innen to år etter utstedelse av konsesjonsdokument, vil det kunne være en indikasjon på passivitet. Slike meldinger, observasjoner og mangel på meldinger kan gi grunnlag for forhåndsvarsel etter forvaltningsloven om vedtak om tilbaketrekking av akvakulturtillatelse ved passivitet. Dermed vil innehaver av akvakulturtillatelsen få mulighet til å dokumentere om det faktisk har funnet sted drift i denne perioden, til tross for manglende melding.

Opplysninger innhentet til statistikkformål skal ikke brukes for å dokumentere passivitet.

Første ledd fokuserer på andel av det som kan bli full størrelse. Vurderingen i tilbaketrekkingsøyeblikket er om akvakulturdyrene ferdig produsert vil utgjøre 1/3 av det tillatte. Eksempelvis er det gitt en tillatelse avgrenset til 325 tonn. To år etter har oppdretteren bare etablert virksomhet bestående av liten fisk i anlegget, men som ferdig produsert vil utgjøre over 130 tonn. Tilbaketrekking vil da ikke kunne finne sted.

Ordlyden senere i annet punktum er ment å klargjøre de tilfellene hvor innehaver av akvakulturtillatelsen er kommet i gang med mer enn en tredjedel av det tillatte, men senere kommer under denne grensen i to år eller mer. Ordlyden rammer direkte også to års passivitet inntruffet flere år tidligere. Bestemmelsen må imidlertid fortolkes med den reservasjon at passivitetsvilkårene må foreligge på tilbaketrekkingstidspunktet, ut ifra formålet om å hindre unødvendig arealbeslag.

Annet ledd: Brakklegging kan pålegges i medhold av akvakulturdriftsforskriften §§ 30 og 35. Dette skal journalføres etter samme forskrifts § 37 og rapporteres til Fiskeridirektoratet etter § 40. På det nåværende tidspunkt foreligger det ikke krav om godkjenning angående driftsplaner for andre arter enn laks ørret og regnbueørret, se akvakulturdriftsforskriften § 35. Det stilles i § 35 kun krav om at driftsplan for laks, ørret og regnbueørret skal godkjennes.

I praktiseringen av denne forskrifts § 18 annet ledd bør det derfor ses bort fra ordet godkjent. Etter akvakulturdriftsforskriften skal det foreligge driftsplan også for andre fiskearter enn laks, ørret og regnbueørret. Disse skal inngå som en del av IK-dokumentasjonen. I de tilfellene som kan omfattes av annet ledd bør regionkontorene be om å få tilsendt driftsplan.

Bestemmelsen gir uttrykk for et tilfelle der innehaver av akvakulturtillatelse ikke er å bebreide for at tillatelsen ikke blir benyttet.

Tredje ledd: En overdragelse av akvakulturtillatelsen fra en person/et selskap til en annen/et annet vil ikke være fristavbrytende, jf. også akvakulturloven § 19 annet ledd.

Dersom en akvakulturtillatelse hvor det ikke er etablert virksomhet på lokaliteten overføres til et annet subjekt, vil denne således kunne inndras når passivitet inntrer, uavhengig av overføringen, jf. akvakulturloven § 19 annet ledd. Denne regelen er i samsvar med hensynet bak passivitetsreglene, nemlig å fremme aktiv bruk av lokalitetene. En som overtar en igangværende akvakulturtillatelse har ikke samme behov for en to års etableringsfrist som en som har blitt tildelt en helt ny tillatelse. Man ønsker å hindre eventuelle muligheter for å omgå passivitetsregelen ved overføring.

I denne forbindelse vises det også til omtalen av akvakulturloven § 19 annet ledd i Ot. prp. nr 71 hvor flg fremgår: ”Opptjent passivitet vil således hefte ved den enkelte rett også ved overføring til ny innehaver, slik at utløpsdato i utgangspunktet ikke endres ved overføring. Ny erverver skal likevel gis rimelig tid til å etablere drift i tillatelsen. En skal imidlertid ikke kunne unndra seg tilbaketrekking av tillatelse gjennom å overføre denne etter at varsel om tilbaketrekking er gitt. Varsel om tilbaketrekking bør fremgå av akvakulturregisteret.”

Av tredje ledd fremgår det også at overføring av tilsagn om tillatelse ikke medfører fristavbrudd. Et tilsagn om tillatelse innebærer at tillatelse innvilges når nærmere bestemte forutsetninger er oppfylt, f eks lokalitetsklarering. Nå vil det vil være sjelden det gis tilsagn i forbindelse med søknader som gjelder andre arter enn laks, ørret og regnbueørret, men det kan tenkes f eks at det blir gitt tilsagn i påvente av at søker skal registrere seg i Enhetsregisteret som er et krav for å få tildelt akvakulturtillatelse. Da bør det fremgå av tilsagnet at det kan trekkes tilbake dersom ikke tilsagnshaver innen en kort frist har registrert seg i Enhetsregisteret.

Uansett er det slik at et tilsagn ikke kan overføres i Akvakulturregisteret idet det ikke vil være tildelt et tillatelsesnummer på et så tidlig tidspunkt.

Til § 19 Gebyr

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 26.

Bestemmelsen er hentet fra tildelingsforskriften for 2003-tildelingen § 8. Henvisningen til gebyrforskriften er hensiktsmessig for å unngå dobbelthjemling av gebyrplikten. Selve hjemmelen for gebyrplikt i forbindelse med søknader står i gebyrforskriften § 2, mens formålet med bestemmelsen her er å informere om gebyrplikten. Det følger av gebyrforskriften § 5 at dokumentasjon på betalt gebyr må vedlegges for at en søknad skal anses som fullstendig, og tas til behandling. En søknad som ikke innvilges utgjør ikke en særlig grunn til frafall av gebyr etter gebyrforskriften § 4. Formålet med gebyret er at det skal dekke noen av forvaltningens saksbehandlingskostnader. Regelen er således at innbetalt gebyr ikke refunderes for en søknad som ikke innvilges, da behandlingen uansett har medført kostnader for forvaltningen.

Til § 20 Straff og andre reaksjoner ved overtredelse

Denne bestemmelsen er en ren henvisningsbestemmelse til reksjonsbestemmelsene i akvakulturloven. Disse fremgår i hovedsak av kapittel VII om reaksjoner ved overtredelse. I tillegg vil akvakulturloven § 9 første ledd bokstav c om endring og tilbaketrekking av akvakulturtillatelse ved grov eller gjentatte overtredelser være relevant.

Bestemmelsen er tatt med av informasjonshensyn, og for å oppnå en preventiv virkning.

Kapittel VII i akvakulturloven inneholder for det første bestemmelser om pålegg om tiltak (§ 27), tvangsmulkt (§ 28) og overtredelsesgebyr (§ 30). For disse vises det til foreløpige retningslinjer for Fiskeridirektoratets håndheving av sanksjonsreglene i akvakulturloven kapittel VII av 15. februar 2006. Det fremgår av dette brevet at det skal utarbeides retningslinjer av mer utfyllende karakter i løpet av våren 2006.

Videre inneholder kapittel VII en bestemmelse om straff (§ 31). Forsettlig eller grov uaktsom overtredelse kan gi grunnlag for bøtestraff eller fengselsstraff i inntil 1 år eller begge deler, se akvakulturloven § 31 første ledd. Medvirkning og forsøk vil også være straffbart etter denne regelen, jf. § 31 tredje ledd. Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 2 år anvendes, se § 31 andre ledd.
Med særlig skjerpende omstendigheter, menes blant annet overtredelser som har ført til omfattende forurensing av det ytre miljø, eller der det foreligger stor sannsynlighet for omfattende skadevirkninger. Det vil også kunne være særlig skjerpende om overtreder på annen måte gjør handlinger som kan skade næringens anseelse eller på annen måte opptrer til skade for næringen som helhet.

Dernest inneholder kapittel VII en bestemmelse om iverksetting av tiltak for den ansvarliges regning (§ 29).

For nærmere redegjørelse om reaksjonsreglene vises til forarbeidene til akvakulturloven, se merknader til de aktuelle bestemmelsen i Ot. prp. nr. 61 (2004-2005).

Til § 21 Dispensasjon

Hjemmelsgrunnlag for denne bestemmelsen er akvakulturloven § 6 andre ledd.

Myndigheten til å dispensere tilligger Fiskeridirektoratets regionkontor i henhold til delegasjonsbeslutning av 3. februar 2006. Dette gjelder imidlertid ikke for dispensasjoner fra forbudet mot tillatelse av fremmede organismer i denne forskrifts § 4 første ledd, jf. samme delegasjonsbeslutning.

Dispensasjonssøknader skal sendes Fiskeridirektoratet (sentralt), jf. denne forskrifts § 9 fjerde ledd. På grunn av den nevnte delegasjonsbeslutning er dette misvisende for de fleste tilfellene.

Adgangen til å dispensere gjelder i forhold til alle bestemmelser i denne forskriften. Forutsetningen er imidlertid at det må dreie seg om særlige tilfelle. Dette kravet legger til grunn en snever adgang til å dispensere. Dette innebærer at det ikke er en kurant sak å gjøre unntak fra bestemmelsene. Regelen innebærer videre at det ikke kan gis en generell dispensasjon for en type tilfeller, men at unntakene må gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Eventuelle dispensasjoner må også vurderes i forhold til forskriftens formålsparagraf, siden dispensasjon må vurderes i forhold til de offentlige hensyn akvakulturlovgivningen skal ivareta. Akvakulturloven setter også grenser for dispensasjonsadgangen, ved at forskriften ikke kan hjemle en dispensasjon som loven ikke hjemler. Grunnlaget for å dispensere må kunne føres tilbake til lovteksten som forskriften er hjemlet i. Det vises for eksempel til denne forskrifts § 7 første ledd bokstav d som omhandler vedtatte areal- og verneplaner. Denne bestemmelsen er hentet fra akvakulturloven § 15 hvor det fremgår tydelig at tillatelse ikke kan gis i strid med de nevnte vedtatte areal- og verneplanene. Det kan således ikke dispenserer fra denne forskrifts § 7 første ledd bokstav d. Det samme gjelder for denne forskrifts § 7 første ledd bokstav c som sier hvilke særtillatelser som må foreligge (forutsatt at søknaden omfattes av de nevnte lover ), jf. akvakulturloven § 6 første ledd bokstav d.

På den annen side stenger ikke loven for en dispensasjon etter denne forskrifts § 4 annet ledd nr 1 om at tillatelse gis til en ”en bestemt art”. Akvakulturloven § 5 første ledd sier: Akvakulturtillatelsen gir rett til produksjon av bestemte arter på avgrensede geografiske områder(lokaliteter)…”. Ordlyden åpner opp for dispensasjonsadgang etter forskriften i og med at det er arter i flertall som er nevnt. Dette styrkes av forarbeidene til akvakulturloven § 5, jf. Ot.prp. nr. 61 (2004-2005), se side 58.
 
Til tross for dette er den klare hovedregelen at det ikke foreligger ”særlig grunn” til å dispensere fra kravet om tillatelsen skal gjelde ”en bestemt art”. Det vises til at søker i stedet har anledning å søke om flere akvakulturtillatelser, da tillatelser som faller inn under denne forskriften ikke er antallsbegrenset. Det er mulig å tildele flere akvakulturtillatelser til ulike arter på samme lokalitet forutsatt at det er miljømessig og helsemessig forsvarlig uten at det er en dispensasjonssak, jf. merknadene til denne forskrifts § 4 annet ledd.

Det kan helt unntaksvis tenkes behov for dispensasjon fra kravet om ”en bestemt art”, til forskningsinstitusjoner som i forskningsøyemed driver med akvakultur av mange ulike arter i ulike perioder på samme lokalitet. Da kan hensynet til at passivitetsregelen ikke skal slå inn tilsi at samme tillatelse omfatter flere arter.

Det vil videre være mulig å vurdere dispensasjon fra kravet i denne forskriften § 4 andre ledd nr. 3, som etter ordlyden sier at det ikke kan gis èn akvakulturtillatelse for hele livsløpet. Dersom det skal gis akvakulturtillatelse både til produksjon av tidlige livsstadier ment for utsett og for oppdrett til konsum, må det dispenseres etter bestemmelsen her. Når det vil være unaturlig å dele akvakulturtillatelsen ved ulike livstadier, eksempelvis for kråkeboller og ferskvannskreps, kan dette regnes som et særlig tilfelle. Se forøvrig merknadene til § 4 andre ledd nr. 3.

Det vil videre kunne dispenseres fra kravet om akkreditert organ ved C-undersøkelser, som forutsatt i denne forskriftens § 10 siste ledd. Dette må dreie seg om et særlig tilfelle, hvor en dispensasjon vil kunne bidra til en bærekraftig, konkurransedyktig og livskraftig utvikling for akvakulturvirksomheten, som vil medvirke til næringens lønnsomhet. Se felles instruks til Fylkesmannen og Fiskeridirektoratets regionkontor om forvaltning av reglene om miljøundersøkelser og overvåking (MOM) i drifts- og tildelingsfasen, hvor det understrekes at direktoratet gjennom sin dispensasjonspraksis ikke må legge til rette for at enkelte organ venter med eller avstår fra å søke om akkreditering.

Det presiseres at disse eksemplene ikke er ment som en uttømmende oppramsing, og at adgangen til å dispensere i utgangspunktet er snever. Eksemplifiseringen innebærer ikke en videre adgang til å dispensere for disse tilfellene. Dette betyr at eksemplene er tatt med for å gi praktiske illustrasjoner for når dispensasjon kan være aktuelt. Eksemplene er ikke ment som en instruks om at for de nevnte tilfellene skal eller bør det dispenseres.